Mitt skip er lastet med hoppekreps

I den søtlige eimen fra plankton hales bøtte på bøtte med hoppekreps, reker, alger og fisk opp på dekk. Det er vår i Labradorhavet, og havforskningens gullrush er i gang.

Publisert
Fikk’n! Lars Naustvoll legger en hoppekreps av arten Calanus finmarchicus i flaska. Der skal hun være i 24 timer, og forhåpentligvis legge en hel masse egg. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Fikk’n! Lars Naustvoll legger en hoppekreps av arten Calanus finmarchicus i flaska. Der skal hun være i 24 timer, og forhåpentligvis legge en hel masse egg. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-Basin.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

– Men i..! Hun vil bare ikke, hun her!

Lars Naustvoll stirrer ned i mikroskopet, og fikler med en pipette i skåla som står under lupen. Den er fylt med vann og det som ser ut som små flekker av skit. En av flekkene smetter unna hver gang Naustvoll forsøker å fange den.

Det er selvsagt fordi det ikke er en flekk, men en hunn-dyreplankton av arten raudåte. Hun har bevegelsessensorer på antennene sine, og de advarer henne om at fare er på ferde når pipetten kommer for nær.

Den lille hunnen klarer likevel ikke unnslippe Naustvolls vante fingre lenge.

– Der! utbryter han fornøyd etter et par forsøk, mens kollega Ángel Fernández Lamas holder frem en flaske, der den gjenstridige krepsen ploppes nedi.

De neste 24 timene skal hun og flere av hennes artsfrender gyte. Etterpå vil noen om bord få den enda mer pirkete oppgaven å telle hvor mange egg de har lagt.

Gytende hoppekreps-eksperimentet er bare ett av en bråte forskningsprosjekter som går parallelt på forskningsskipet G. O. Sars de neste tre ukene. Skipet har allerede reist fra Bergen til Nuuk på Grønland. Nå går turen langs omtrent den samme ruta tilbake igjen.

Forskere fra Havforskningsinstituttet i Bergen og flere andre institusjoner forsøker å samle inn så mye materiale på veien at de kan se hele området under ett.

Og du rekker å fange mange hoppekreps på seks uker.

En lang reise på leting etter knøttekreps

Det lille dyret kan kanskje være fornøyd med å bli satt til å gyte. Flere av hennes artsfrender er allerede døde, fryst ned til -80 grader på et blunk ved hjelp av flytende nitrogen. Andre igjen har havnet i flasker med alkohol eller med formalin.

Bevaringen gjør at forskere over hele verden kan studere raudåtenes gener, mageinnhold, fettsyrer og det de måtte ønske utover sommeren og høsten.

Rolig hav, litt sol og en lang horisont – det er ikke så verst på tokt. Dette er akter på G.O. Sars. Laboratoriene ligger innvendig, blant annet under den hvite krana. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Rolig hav, litt sol og en lang horisont – det er ikke så verst på tokt. Dette er akter på G.O. Sars. Laboratoriene ligger innvendig, blant annet under den hvite krana. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Raudåte, eller Calanus finmarchicus, er en stor del av grunnen til at G. O. Sars i skrivende stund befinner seg i Labradorhavet, omtrent midt mellom Grønland og Canada. Den lille hoppekrepsen lever i hele det nordlige Atlanterhavet, og er en av de viktigste artene for økosystemet her i nord.

– Den er essensiell for de store kommersielle fiskebestandene, og for hval og fugl – det er den de spiser, forteller Webjørn Melle fra Havforskningsinstituttet, som er toktleder og øverste sjef for forskerne ombord.

Gyteeksperimentet skal gi svar på hvor stor produksjonen av raudåte er i Labradorhavet, altså hvor mange nye larver som fødes. Det er bare ett mysterium blant mange:

– Hvor mye spiser de, og hva? Hvor mye egg legger de? På hvilke dyp lever de, og hvor er det mest av dem? Er det forskjellig i forskjellige havområder? Slike spørsmål og mange andre er det vi forsøker å finne svar på i løpet av toktet, sier Melle.

4600 kilometer i rykk og napp

I et duvende og lett søvndyssende tempo ruller båten gjennom (enn så lenge) rolige bølger. Utenfor ripa er det bare bølgende hav så langt øye kan se.

Toktet er en del av prosjektet Euro-Basin, der ”basin” viser til de store havbassengene. Der kan det bli mange tusen meter dypt. De neste tre ukene skal vi gjennom Labradorhavet, Irmingerhavet sør for Island, Islandshavet nord for sagaøya og til slutt Norskehavet.


Vis GO Sars i et større kart

Målet er å forstå likheter og forskjeller mellom de forskjellige dyphavsområdene, og dessuten hvordan de påvirker hverandre.

Båten går fremover som om den ble styrt av en 16-åring midt i sitt første møte med en clutch. Vi kjører og stopper, kjører og stopper. Men det er med vilje, for stoppene brukes til å hente opp prøvene som er hele poenget med å være her ute.

Mange om beinet

I opptil 12 timer av gangen er båten i ro eller i krabbefart fremover, mens mannskapet på båten drar inn håv etter håv og trål etter trål med organismer fra dypet under oss.

MOCNESS, WP2, T80 – havdybder og navn på håver og arter hagler rundt på dekk mens programmet for dagens stopp gjennomføres.

Webjørn Melle må holde streng regi på balletten, for det er mange forskere om bord. Alle hadde nok helst sett at de kunne ta prøver til sitt eget fagområde hele tiden.

– Akkurat nå er vel alle litt misfornøyde med hvor mye prøver og tid de får, og det er vel sånn cirka greit, smiler Melle.

Forskerne følger nøye med mens håven MOCNESS senkes ned i havet. Den tar ni separate planktonprøver – én hele veien ned fra null til 1000 meter, og åtte fra forskjellige dyp på vei opp. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Forskerne følger nøye med mens håven MOCNESS senkes ned i havet. Den tar ni separate planktonprøver – én hele veien ned fra null til 1000 meter, og åtte fra forskjellige dyp på vei opp. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det er mye utstyr å holde styr på. Stadig stopper forskere i gangene og spør hverandre om hva som foregår: Hvilken håv er uti nå igjen? Når var det den skulle komme opp?

I tillegg kommer de fysiske målingene av havet – temperatur, næringsstoffer, saltinnhold, klorofyll, og så videre – som strømmer inn gjennom hele toktet.

Det fylles opp med hoppekreps

I dyreplanktonaboratoriet på akterdekk foregår det en storstilt innsamling av hoppekreps:

Hver gang en håv trekkes opp av havet, samler forskerne inn ti individer fra hvert av de to siste stadiene i raudåtas utvikling, og fra hvert dyp. Dessuten samler de inn raudåtas arktiske fetter, Calanus hyperboreus. Av den arten bevarer forskerne 10 individer fra de tre siste utviklingsstadiene og fra alle dybder.

Noen av håvene tar bare prøver fra ett vannlag. Fra håven som heter MOCNESS hentes det derimot inn raudåter og C. hyperboreus fra hele åtte forskjellige havdyp.

Dermed bevares 20 individuelle raudåte og 30 C. hyperboreus fra hver dybde, og totalt 400 dypfryste, alkoholbevarte og formalinfikserte hoppekreps per håv.

MOCNESS skal dessuten i vannet omtrent en gang hver dag langs hele leia. Det kommer med andre ord til å bli trangt på kjølerommet til slutt, selv om hver enkelt hoppekreps bare er noen millimeter lang.

En isboks full av raudåte står klar til sortering. Med vante hender og mikroskop plukker forskerne ut voksne hunner til eggleggingsforsøk. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
En isboks full av raudåte står klar til sortering. Med vante hender og mikroskop plukker forskerne ut voksne hunner til eggleggingsforsøk. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Etter hvert som prøvene kommer inn, brer det seg en søtlig, metallisk og lett kvalmende eim på dekk og i laboratoriene. Det er lukta av planteplankton, små organismer på bunnen av næringskjeden som blant andre raudåta lever av.

– Lukta av vår! sier Naustvoll fornøyd mens han åpner bøtta med prøvene fra de øverste 100 meterne av havet, der planktonet gjerne er å finne.

Naustvoll er selv planteplanktonforsker. De rynkete nesene til kollegene på laboratoriet tilsier at de ikke er like begeistret for lukta som ham.

Målt, veid, registrert – og så sluppet fri

Raudåta er på langt nær den eneste interessante arten for forskerne på båten. Hele næringskjeden skal kartlegges. Planteplankton, dyreplankton, småfisk, store fisk, maneter, snegler, reker, blekksprut – blir det fanget, så blir det også telt, målt, veid og registrert.

Deretter blir det fryst, lagt på alkohol, på formalin eller kastet uti igjen.

Den første trålen som skulle fange fisk nær overflaten kom opp igjen med rognkjeks, en liten raring av en fisk fra uerfamilien. Den er bare middels interessant for fiskeforskerne om bord, som helst vil studere arter som laks og sild.

Dermed bar det ut i vannet igjen for rognkjeksene, etter at de var blitt målt og veid – og stilt opp til gruppefotografering:

Rognkjeksen har sugekopp under magen, og de kan derfor stilles opp til ære for fotografen. Disse ble alle sluppet ut igjen, i live, etter en kjapp tur på målebåndet og vekta. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Rognkjeksen har sugekopp under magen, og de kan derfor stilles opp til ære for fotografen. Disse ble alle sluppet ut igjen, i live, etter en kjapp tur på målebåndet og vekta. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Et stykke igjen til land

- Da er klokka tre! utbryter Espen Strand fra Havforskningsinstituttet mens han strekker seg og løsner på skuldrene.

Oppsamlingen av raudåtehunner er over, for denne gang, og han og kollegene gjør seg klare til å ta imot fangst fra trålen som samler opp litt større dyr – maneter, småfisk, reker – som lever i området fra 0 til 1000 meters dyp.

- Ja. Og så? svarer Naustvoll.

- Nei, da er vi halvveis i vakta bare.

Tidspunktet utløser ikke den helt store entusiasmen i laboratoriet. Forskerne og mannskapet er på vakt i seks timer av gangen. De jobber enten fra klokken 12 til seks, eller fra seks til 12.

Slik skal det gå, natt og dag, hele veien til Bergen.

Da er det kanskje ikke så mye å juble for at man er halvveis gjennom den tredje vakta etter avgang. Det skal rekke å bli mange flere.

Espen Strand og kollegene i dyreplanktonlaboratoriet skal pirke ut nok prøver av petrieskåler de neste tre ukene. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Espen Strand og kollegene i dyreplanktonlaboratoriet skal pirke ut nok prøver av petrieskåler de neste tre ukene. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)