Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskere fra University of South Florida har studert den lille haien Mustelus canis for å avsløre hvordan den kan sniffe seg fram til et byttedyr.
Det viser seg at når haien svømmer i området rundt en fristende lukt, så vil lukten treffe det ene neseboret et lite øyeblikk før den treffer det andre.
Tidsforskjellen er ikke stor, bare rundt et halvt sekund. Men det er nok til at den lille haihjernen klarer å tolke hvilken retning lukten kommer fra, heter det i en pressemelding fra Cell Press.
Gangtids-stereo
Dette er en tolkningsmetode som er helt parallell med hvordan vi mennesker bruker tidsforskjeller mellom ørene til å bestemme hvor lyden kommer fra.
Hvis lyden for eksempel er til venstre for oss, vil lyden treffe venstre øre noen millisekunder før lydbølgen når fram til høyre øre.
Denne tidsforskjellen blir helt ubevisst tolket av hjernen som “venstre” i det som kalles gangtids-stereo.
Også forskjellen i lydstyrke gir oss retningen til lyden. En lyd som kommer fra venstre, vil for eksempel gå direkte inn i venstre øre, men bli svakere i “skyggen” av hodet før den treffer høyre øre.
Luktstyrke duger ikke
En slik forskjell i luktstyrke er det forskerne fram til nå har trodd var haiens metode også.
Tanken var at når haien svømte gjennom vannet, ville styrken på lukten variere. På den måten skulle haien kunne bestemme retningen til lukten, i en slags variant av “tampen brenner”.
Men forsøk viser at luktstyrken ikke er til å stole på. Vannstrømmene kan lage små konsentrerte virvler av lukt langt fra luktkilden.
Hammerhaien - med luktzoom
Isteden har de nye teoriene gitt forskerne en mulig forklaring på hvorfor hammerhaien har en så merkelig fasong.
Neseborene sitter nemlig ytterst på hver side av det brede hodet. Dermed blir tidsforskjellen mellom venstre og høyre nesebor større, og hammerhaien kan enda lettere zoome seg inn på neste velduftende godbit.