Samira er i slutten av tjueårene og kom fra Afghanistan til Norge som analfabet.

I hjemlandet hadde hun et sterkt ønske om å få gå på skole, men som fattig jente var det ikke et alternativ. Det gjorde henne toppmotivert for sjansen da hun kom til innvandrertjenesten i Levanger: Å få jobbopplæring – samtidig som hun gradvis skulle lære å snakke, lese og skrive norsk.

I dag er hun i jobb som fagarbeider i helsefag. Opplæringa skjedde i rekordfart i regi av prosjektet Arena Arbeid, som startet i 2014. Selv sier Samira at dette har oppfylt hennes store drøm om å lære et yrke og få en jobb – i løpet av tre år.

Og hun er bare et eksempel av mange.

– Prosjektet vårt kombinerer læring og praksis. Vi har tilpasset metoden for yrkesopplæring for personer som er analfabeter eller har svært lite skolegang og koblet dette med fagopplæring, sier Tove Håpnes i Sintef.

Sammen med Levanger kommune og NAV har forskere fra Sintef stått for gjennomføringen, og opplæringen har nå blitt et permanent tiltak i trønderkommunen.

Gir stolthet og mestringsfølelse

Håpnes konkluderer med at prosjektet har skapt store verdier for kvinnene – men også for både familiene og samfunnet rundt. Og at det i det store og hele koster «småpenger».

– Vi ser at dette gir kvinnene stolthet og mestringsfølelse. Ikke minst sparer denne måten å jobbe på samfunnet for millioner av trygdekroner, sier Håpnes.

– I tillegg er det med på å løfte innvandrerfamilier opp på et økonomisk nivå som gjør at de får ressurser på linje med andre.

Alternativet ville for mange vært å gå ledige livet ut.

– Disse kvinnene får en helt annen status i familien når de mottar lønn. Og all erfaring viser at den sosioøkonomiske statusen til foreldre er helt avgjørende for hvordan det går med barna i familien. Å få foreldre i jobb er derfor enormt viktig, også på lang sikt, sier Rune Leirset som er prosjektleder i Levanger kommune.

Litt språk, deretter språk og fag

Opplæringen som som kvinnene får, bygger først og fremst på tilrettelagt språkundervisning for voksne uten lese- og skriveferdigheter. Undervisningen blir gitt med utgangspunkt i kvinnenes eget morsmål, noe som kalles morsmålsstøttet undervisning.

Når de grunnleggende språkferdighetene er på plass, lærer de faguttrykk og muntlige fraser fra faget de skal lære.

Deretter bygges det ut med såkalt parallell fagopplæring – enten innenfor helse eller renhold. Her følges kvinnene av en fagperson som blir deres personlige veileder. Denne personen hjelper til med den faglige biten, men også med språk og faguttrykk.

Opplæringen avsluttes med et kompetansebevis, som er første skritt mot formell yrkesutdanning. Håpet er at de skal bli motivert til å på sikt ta et fagbrev.

Den spesielle pedagogikken har lærerne tilegnet seg gjennom et ettårig VOX-prosjekt, rettet mot morsmålsstøttet lese- og skriveopplæring. I tillegg har de fått fordypning i kunnskap om voksnes læring gjennom samarbeid med Nord universitet.

Alle lærerne har fra før mange års erfaring med å jobbe med voksne innvandrere.

Nøkkel til suksess: Oppfølging over tid

– Et viktig grep i prosjektet er tett oppfølging, forteller prosjektleder Leirset ved flyktningtjenesten i Levanger kommune.

– Erfaringene våre viser at denne målgruppen trenger ekstra bistand og støtte over tid, også etter de to–tre årene det tar før de kan være ute i jobb. NAV er derfor en svært viktig støttespiller for oss i dette arbeidet, sier han.

Leirset forteller også at flere norske kommuner har fått interesse for prosjektet, og kommet for å lære. Men så langt kjenner ikke Leirset til andre kommuner enn Levanger som har tatt metodikken i bruk.

– Kanskje kan det ha med ulike måter å organisere flyktningtjenestene på, undrer han.

I Levanger er denne samlokalisert med voksenopplæringa, noe som gjør at veien mellom gode pedagoger og rådgiverne innen flyktningtjenesten blir kort og praktisk. I tillegg er NAV med i arbeidsgruppen som jobber med fagkursene og bidrar aktivt med arbeidet.

– Vi ser fort hvem som kan passe hvor, og det er en stor fordel, sier Leirset.

– På voksenopplæringen avdekkes alt fra tidligere skolegang og ønsker om yrkesretning veldig fort. Deretter er det «learning by doing».

Ikke veldedighet, men tilrettelegging for arbeid

Mange av deltakerne forteller om en drastisk bedring av livskvalitet, ifølge forsker Tove Håpnes.

Deltakerne er som oftest kvinner som tradisjonelt har hatt en rolle hvor de overhodet ikke har beveget seg utendørs.

– De har rett og slett aldri samhandlet med andre utenfor familien, spesielt ikke menn, sier Håpnes, som har hatt ansvaret for den forskningsbaserte biten av prosjektet.

Hun påpeker at dette ikke er veldedighet, men tilrettelegging for arbeid. Etter hvert er det reell jobbsøking som gjelder.

– Men vi ser altså at kvinnene som mestrer dette, både er ressurssterke og har en motivasjon som gjør dem svært attraktive for mange arbeidsgivere, sier Håpnes.

Viktig for barna med mor i arbeid

At denne måten å jobbe med integrering på lønner seg for både individ og samfunn, er Rune Leirset ikke i tvil om: Ifølge han er det å ha en yrkesaktiv mor stor betydning for familiene, og for barna spesielt. Dette er en gruppe som ofte er utsatt for fattigdom.

I tillegg har det en stor verdi at barna har en mor som er i jobb, at de lærer at kvinnens plass ikke er i hjemmet når man bor i Norge.

– Disse kvinnene får en helt annen status i familien når de mottar lønn. Og all erfaring viser at den sosioøkonomiske statusen til foreldre er helt avgjørende for hvordan det går med barna i familien. Å få foreldre i jobb er derfor enormt viktig, også på lang sikt, avslutter Rune Leirset.