I fjor høst sendte myndighetene ut brosjyren «Du er en del av Norges beredskap» til norske innbyggere. Her går det fram hva du bør ha i huset om viktige samfunnsfunksjoner blir slått ut på grunn av en krise eller krig. (Foto: DSB)
I fjor høst sendte myndighetene ut brosjyren «Du er en del av Norges beredskap» til norske innbyggere. Her går det fram hva du bør ha i huset om viktige samfunnsfunksjoner blir slått ut på grunn av en krise eller krig. (Foto: DSB)

Er vi godt nok forberedt på en krise?

Det er flere store utfordringer vi må ta tak i for å forberede oss til kriser og krig, mener forskere som har skrevet bok om vår beredskap.

Publisert

Hva skjer om mobilnettet slutter å virke når du er avhengig av smarttelefonen din til det aller meste? Hva skjer om apotekene går tom for medisiner? Om strømmen og vannet blir borte? Og minibankene slutter å virke?

Norske myndigheter har for første gang siden den kalde krigen begynt å forberede oss på krig og kriser.

I fjor høst fikk vi brosjyren «Du er en del av Norges beredskap» i posten. Der fikk vi beskjed om hva vi bør ha i hjemmet vårt for å klare oss i minst tre døgn.

Omtrent på samme tid møtte vi konvoier av militære kjøretøy på veiene, og mange i Norge fikk ta del i krigsforberedelser i nabolaget. NATOs største militærøvelse siden den kalde krigen, Trident Juncture, skjedde på norsk jord.

– Denne militærøvelsen var den første testen av vårt nye totalforsvaret, sier Per M. Norheim-Martinsen.

Han er forsker ved Forsvarets høgskole og redaktør av «Det nye totalforsvaret» som nylig ble presentert på Litteraturhuset i Oslo. Forfatterne er forsvarsforskere fra ulike fag.

Totalforsvaret gikk i glemmeboka

Et totalforsvar er et forsvar hvor både det militære og det sivile samfunn samarbeider om et lands kriseberedskap. Mange andre små land, som Sverige, Finland, Sveits og Israel satser på å mobilisere det sivile samfunnet i landets beredskap.

I dag tenker nok ikke så mange av oss på at vi har en rolle å spille for Norges beredskap. Men under den kalde krigen hadde mange her i landet en bevissthet om at de hadde en rolle.

De som er litt opp i årene, husker rekvisisjonskort, krigstjenestekort og heimevernsøvelser. Forsvaret krevde at sivile stilte private skip og kjøretøyer til rådighet i tilfelle krig. Menn visste hvor de skulle møte opp når krigen kom. Mange var aktive i Heimevernet.

Totalforsvaret var en sentral del av det norske forsvaret etter andre verdenskrig og de neste tiårene.

Så gikk det i glemmeboka. Også i forskningen.

Pusset støv av konseptet

Nå er det pusset støv av konseptet igjen, og også forskere har begynt å interessere seg for det. Særlig terroren 22. juli 2011, der etatene ikke klarte å samarbeide, blåste nytt liv i debatten om et totalforsvar.

«Det nye totalforsvaret» ble lansert under et arrangement i Oslo nylig. Her møttes forfattere og kommentatorer til boken. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
«Det nye totalforsvaret» ble lansert under et arrangement i Oslo nylig. Her møttes forfattere og kommentatorer til boken. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Men totalforsvaret har fått et annet innhold.

Tidligere var det beredskapen tett knyttet opp til skrekken for en ny krig, sannsynligvis en krig med atomvåpen. I dag kommer trusselen ikke nødvendigvis i uniform. Dette gjør det mye mer utfordrende å forberede seg på en krise.

Nå dreier det seg ikke lenger om rekvisisjoner, krigstjenestekort og beredskapslagre lenger. Nå skal vi forberede oss på alt fra store naturkatastrofer, pandemier, cyber-kriminalitet og terror til en militær invasjon fra en fremmed makt.

– Nå har vi fylt kornsiloene våre med studenter og ikke med korn. Dagens totalforsvar er noe annet enn det gamle, fastslår redaktør av boka, Per M. Norheim-Martinsen.

Han mener at vi må ha et system som kan utnytte alle ressursene i samfunnet, også de kommersielle og private.

Det handler om å samarbeide

Monica Endregard, forskningsleder ved Forsvarets forskningsinstitutt er en av forfatterne bak boka.

Den store utfordringen for totalforsvaret i dag er at det er et vell av aktører på sivil side, mener hun.

Mye av infrastrukturen vi har gjort oss så avhengige av er dessuten på private og til dels internasjonale hender.

– For ikke lenge siden kom den første Iphonen. Nå husker vi ikke hvordan det var å ikke bruke den. Hvor robuste er en slik tjeneste i en sikkerhetspolitisk krise eller i en væpnet konflikt? spør hun.

Endregard mener at øvelse gjør mester. Den store NATO-øvelsen sist høst var en unik mulighet for Norge å teste totaltforsvaret. I den ligger det mye erfaring og lærdom å ta med seg videre, mener hun.

– Til syvende og sist handler robusthet om å få til et godt samarbeidet mellom personer som skal utføre oppgaver i en alvorlig krise, mener Endregard.

Den langsiktige planleggingsfasen til Trident Juncture var i seg selv var viktig for å bygge kompetanse og sørge for at folk ble motiverte, mener Endregard. Men nå er det viktig at vi lærdommen ikke legges i en skuff, men blir tatt aktivt i bruk til læring og endring.

Forsvarets forskningsinstitutt har fått i oppgave å lage en overordnet evaluering av øvelsen.

Men samarbeidet er sårbart

Anders Romarheim, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, er også en av bokas forfattere.

Han er enig med Endregard i at et godt samarbeid mellom enkeltpersoner er viktig for et godt totalforsvar.

Men han er bekymret for at vi kan lene oss for mye på disse enkeltpersonene.

En av de største utfordringene i Norge er at etatene som jobber med sikkerhet og beredskap spiller på forskjellige lag. Det handler om at det er ganske vanntette skott mellom departementer og sektorer i Norge, mener Romarheim.

Totalforsvaret har det dermed spesielt vanskelige kår her i landet, sammenliknet med for eksempel Sverige, hvor samarbeidet flyter lettere mellom sektorene.

– Det norske krisehåndteringssystemet fungerer fordi folk har trent sammen og kjenner hverandre. Det er vel og bra. Men hva skjer om det blir stor utskiftning av personell? Det kan bli skummelt.

Nå har vi fått en minister for samfunnssikkerhet i Norge. Romarheim mener at vi også har behov for en nasjonal sikkerhetskoordinator ved Statsministerens kontor, som ikke tilhørte et eget sektordepartement.

– Mye bedre på samarbeid etter 22. juli

Elisabeth Longva, avdelingsdirektør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, var til stede for å kommentere boka.

Hun mener at det er bra at departementene i Norge har ansvar for hver sin sektor.

– Samfunnet kan rammes av utrolig mange kriser, pandemier, atomhendelser, store ulykker osv. Det krever god kunnskap å håndtere. De har ansvar i daglig drift er de som har denne kunnskapen og best vet hvilke tiltak som skal iverksettes i en krise.

Vi har gode samordningsmekanismer både på lokalt, regionalt og departementsnivå, mener Longva.

– Etter 22. juli har vi blitt ekstremt mye bedre på samarbeid. Ved hver eneste hendelse nå, for eksempel brann, innkaller vi alle aktørene for å samsnakke. Både veivesen, helse, politi, meteorologisk institutt, brannvesen og fylkesmenn kommer sammen for å dele situasjonsbildet.

Særlig de store øvelsene har lært militær og sivil side å samarbeide, mener hun.

– Vi har lært oss at det norske totalforsvaret langt på vei fungerer.

– Må jobbe mer med private aktører

Men fortsatt noen utfordringer som det må jobbes veldig mye mer med, mener Longva.

For eksempel har vi lært at vi må få koblet regionalt og lokalt nivå mye tettere sammen enn det vi klarte under øvelsen.

– Og vi må få et tettere samarbeid mellom det private og det offentlige. Det er krevende, men gitt at vi har et sivilt samfunn som er så avhengig av private leverandører må vi gjøre det bedre enn vi har klart til nå.

Håkon Warø, nestkommanderende og stabssjef i Heimevernet mener at den nylige brannen i Sokndal er et godt eksempel på at kriseteam fungerer godt.

– Jeg mener at den totalforsvarsmodellen vi har i Norge er så god at den kan vi eksportere til utlandet.