En bilbombe smeller i regjeringskvartalet. Gjerningsmannen kjører etterpå til Utøya og skyter ungdommer. Politiet bruker lang tid. De har ressursene, men finner ikke hverandre på en god måte. I en ekstremt tidskritisk situasjon blir det fattet dårlige avgjørelser. Liv kunne vært reddet.

Et godstog med to propantanker kolliderer med et annet tog ved Lillestrøm stasjon. Propan lekker ut og tar fyr. Risikoen undervurderes i starten. Det tar tid før mennesker er evakueres fra et alt for lite område på 1000 meter fra tankene. En eksplosjon kunne lagt Lillestrøm i ruiner og drept mange.

– Ved kriser og ulykker blir de største feilene gjort i tidlige faser, ofte fordi de som kommer til først ikke har godt nok grunnlag for beslutningene de gjør.

Det sier Ketil Stølen, sjefsforsker ved Sintefs avdeling for nettbaserte systemer og tjenester og leder for forskningsprosjektet Emergency som er støttet av Forskningsrådet.

Digitale beslutningsverktøy, som oversiktskart med beredskapsdata på mobil storskjem, kan bidra til at den nødvendige informasjonen blir lett tilgjengelig, oppmerksomheten mer fokusert, behovet for å spørre etter opplysninger redusert, og køen på radioen mindre.

Radio er vrient

– Om du lukker øynene, snur ryggen til, trer en plastpose over hodet, stiller deg bak en gardin og forsøker å kommunisere med noen langt bak deg som kanskje snakker en vanskelig dialekt, begynner du muligens å skjønne utfordringen ved å bare kommunisere ved hjelp av radio, sier Bjørn Danielsen, politioverbetjent ved Politihøgskolen.

– Når det er det eneste verktøyet vi har hatt til å kommunisere over lange avstander og mellom nødetater som skal løse akutte utfordringer, sier det seg selv at det er vrient, fortsetter han.

Danielsen har bakgrunn som innsatsleder i politiet i Tromsø, og har i dag politifaglig ansvar for utdanning av innsatsledere og operasjonsledere ved Politihøgskolen. Han er dessuten en av samarbeidspartnerne og informantene i forskningsprosjektet.

– Vi må ta i bruk mye mer moderne teknologi enn vi har i dag, og utvikle teknologiske plattformer som kan redde liv. Det er utvilsomt mye som kan bedres med digitale beslutningsverktøy, sier han.

Kart over kaoset

Én viktig målsetning er å bedre sjansene for at involverte nødetater og annet mannskap tidlig kan få en felles situasjonsforståelse.

Relevant informasjon samlet på ett sted og satt i sammenheng vil være uvurderlig. I forskningsprosjektet er det utviklet prototyper på verktøy som kan bidra til dette.

Ett av de mest sentrale konseptene som har utkrystallisert seg, er kartbaserte løsninger på en stor skjerm eller annen plattform. Den kan være plassert ute på en operasjonssentral, eller i varebil eller telt i felten der operasjonsledere for de ulike etatene samler seg.

Situasjonen er ofte kaotisk og uoversiktlig i det en krise eller ulykke inntreffer. Mannskapet som først ankommer har som regel ikke vært på stedet før, og det er ikke sikkert de har ekspertise på den aktuelle situasjonen.

I redningstjenesten samarbeider statlige, kommunale og frivillige organisasjoner og etater, som politiet er satt til å koordinere og organisere.

– Hvis noen skyter på en skole i Oslo, og jeg aldri har vært der før, hvordan sikrer jeg at politi, ambulanse og brannvesen vet hvor de skal møte – når jeg bare har radio og mobiltelefon?

– Hvis det er et større bygningskompleks, for eksempel et universitet – hvordan sikrer jeg at alle de andre skjønner hvilke bygg vi har klarert, og hvilke det er farlig å være i? sier Danielsen.

Bruker ikke planene

Kommisjonen som utredet hendelsesforløpet under terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011, kritiserte nødetatene blant annet for en svak evne til å gjennomføre det man har bestemt seg for og bruke planene man har utviklet.

– Ikke en gang Politidirektoratet klarte å åpne sine egne planer. Hvilken teknologisk plattform kunne vi brukt så jeg som innsatsleder slipper å sette meg ned og lese i en perm når det skjer en krise? Det har vi prøvd i 50 år uten at det har virket. Vi trenger en ny medisin, sier Danielsen.

For å gjøre en risikoanalyse må det finnes ekspertise eller et slags materiell. Det kan være en generisk risikoanalyse som man kan ta utgangspunkt i.

I kommunene utarbeides beredskapsplaner, og dermed finnes et eksisterende beslutningsgrunnlag for aktuelle scenarier i distriktene.

Forskernes idé er å putte eksisterende planer inn i den kartbaserte løsningen, slik at de rette elementene raskt kan hentes opp når de er aktuelle, og bli satt i sammenheng med situasjonens mer spesifikke trekk. Et slikt system kan også selv søke kontakt med ekspertisen.

– Beslutningsverktøyet kan inneholde en modell av risikosituasjonen, som kan oppdateres med informasjon, så det blir mulig å se hvordan risikobildet endrer seg dynamisk, forklarer seniorforsker Erik Gøsta Nilsson ved Sintef, som tar doktorgrad innenfor prosjektet.

Kan se farlige områder

Om det er snakk om en skogbrann, vil et kart med ikoner visualisere risikoinformasjonen. Det kan for eksempel være hvor i terrenget farene befinner seg – enten det er et hus eller en installasjon som har gasstank.

I tillegg kan løsningen hente kjente faktorer som vindretning, styrken på vinden, hvor tørt det er, eller hvor skogen befinner seg. Dette har forskerne allerede en prototyp på.

Et annet system de har utviklet - som kan kobles opp mot det sentrale, kartbaserte oversiktsbildet, er et verktøy for å håndtere ressurser. Det vil si oversikt over personer og utstyr, samt muligheten til å tilordne oppgaver.

– Dersom et planverk dukket opp i alle bilene, og på nettbrett eller smarttelefoner, ville vi fort kunne definere trygge områder, farlige områder, og lokalisere viktig personell uten å måtte rope på radioen, sier Danielsen.

Han tror det ville være et kjempeløft om han kunne stå på et skadested med en elektronisk løsning og med enkelt blikk se hvor andre patruljer, ambulanser eller brannbiler befant seg – inkludert mulighet til å posisjonere dem eller se hvor de beveger seg.

Fra sentralen til mobilen

Mens den sentrale, kartbaserte løsningen danner grunnlaget, kan rollebaserte og mer mobile løsninger være tilpasset etater og funksjoner.

Filtrert informasjon og beskjeder kan spres fra det sentrale situasjonsbildet til mannskapet som jobber på hendelsesstedet. De kan motta dette på alt fra mindre datamaskiner til nettbrett og mobiltelefon.

Om du for eksempel er redningspersonell, kan du ha nytte av et system for å sortere pasienter med tanke på hvem som skal fraktes ut og behandles, og i hvilken rekkefølge. Også her har forskerne utviklet en prototyp.

En gang i fremtiden kan kanskje sensorer som måler puls, blodtrykk og temperatur festes på pasientene og bli sendt trådløst inn i det felles informasjonsbildet.

Forskerne har prøvd ut og undersøkt i hvilken grad prototypene de har utviklet fungerer i forbindelse med øvelser. Er de velegnet for oppgavene som skal løses?

– I tillegg har vi gjort intervjuer og hatt diskusjoner rundt teknologien så vi er sikre på at den er forankret i nødetatenes behov. Hadde vi en god idé, eller ville det blitt for komplisert å bruke i en stresset og tidskritisk operasjon? sier Nilsson.

Bedre oppdatert privat enn på jobb

Problemene med budsjettmidler til utvikling av systemer og utstyr, og koblingene mot lovverket, har forskerne prøvd å styre unna. De forteller likevel at systemene de jobber med befinner seg ganske langt unna hverdagen som nødetatene må forholde seg til i dag.

– Det mest avanserte verktøyet for politiet på oppdrag er stort sett mobiltelefon, ellers går det i radio. Jeg så vel en politibil med GPS, men den tror jeg var kjøpt på Elkjøp. De fleste brann- og sykebiler har kartløsning og oppdragshåndtering, men dette har ikke brukerne tilgang til når de er ute av bilen, sier Nilsson.

– De vi har snakket med uttrykker klare udekkede behov for å få tilgang til informasjon og funksjonalitet, fortsetter han.

– Vår jobb er å komme opp med og legge til rette for løsninger. Å få ting innført er andres ansvar, legger Stølen til.

Danielsen påpeker at andre land har gjort større fremskritt på feltet enn Norge, og syns det har vært liten vilje og lite forskning på denne typen systemer for nødetatene.

– Det er et paradoks at jeg er oppdatert i hverdagen, med en smarttelefon i lomma, og en datamaskin med det siste innen teknologi – mens jeg legger bort mye av de elektroniske hjelpemidlene når jeg kommer på jobb, og finner fram en walkie talkie som en politiradio egentlig er, sier Danielsen.

Har sagt fra i mange år

Gjennom Sintefs forskningsprosjekt mener han Politihøgskolen har fått god drahjelp i forhold til teknologiutvikling, og han verdsetter en nær tilknytning til de forskningsmiljøene i Norge som kan bidra til å utvikle en god polititjeneste.

– Etter 22. juli 2011 har endelig noen utenfra kunnet se redningstjenesten og spesielt politiet i kortene. Jeg har vært operativ i 25 år, og mange av oss har påpekt disse problemene lenge, uten at vi har følt at vi har blitt hørt, sier Danielsen.

Han håper det kritiske fokuset gir en mulighet til å løfte blikket utenfor egen etat. Det er et annet punkt som har hatt kritisk søkelys etter terroraksjonen. 22. juli-kommisjonen beskrev evnen til å koordinere og samhandle som «for lav».

Enhver etat og institusjon innen krisehåndtering og redningsarbeid skal søke samarbeid der det er naturlig, og en stortingsmelding fra i fjor understreker at man skal ha fokus på det også i hverdagen.

– Her trenger vi digitale hjelpemidler. Mens mange andre land opererer med kun én sentral, har Norge valgt tre sentraler, som gjerne er plassert i ulike byer med ulike dekningsområder. Flere utredninger har kommet frem til at vi bør ha et felles nødnummer, uten at det har skjedd så langt, sier Danielsen.

Oppgitt over tregt system

Han er oppgitt over at slike endringsprosesser har en tendens til å ta fryktelig lang tid her i landet. I dag er det for eksempel slik at politiets operasjonssentral kan se hvor alle politibilene er, men ikke ambulansene eller brannvesenet.

– Vi henger veldig etter, og vi har ikke et sekund å miste i forhold til forbedringspotensialet, sier Danielsen. Han mener den største hindringen er byråkratiseringen, og sektortenkningen hvor folk har en tendens til å sitte på hver sin tue.

– Ambulansetjenesten og helsevesenet har utviklet egne systemer. Det samme har brannvesenet og politiet gjort. Hadde det ikke vært en gevinst i å ha en felles tanke her? Det er noen unødvendige stengsler mellom beslutningstagere i nødetatene, sier politioverbetjenten.

Samtidig som han ser viktigheten av at arbeidsverktøyene i nødetatene er grundig kvalitetssikret, har han problemer med å skjønne hvorfor ikke Norge, et av verdens rikeste land, kan være ledende på dette området.

– Se på offshore, og hvor gode vi er på sikkerhet der. Vi har for eksempel en av verdens beste luftambulansetjenester, så på det området er lista lagt veldig høyt. Da er det frustrerende å jobbe i politiet og oppleve at lista ligger lavere, sier Danielsen.

For fremtiden ser forskerne for seg at de håndholdte enhetene blir mindre viktige, og digitale verktøy blir mer integrert i klær og annet utstyr. Informasjonen kanskje kan leses i en brille eller i et visir, og for eksempel opereres med talestyring.

– Nettbrett og mobiler for folk ute i felt er nok bare ett steg på veien mot langt mer avanserte løsninger, sier Stølen.