Maispyraliden (Ostrinia nubialis) er en liten møll. Larven spiser maisblader og gjør stor skade på avlingene. Men det lille skadedyret er nyttig for forskerne ved Universitetet i Toulouse og det franske nasjonale agronomiske forskningsinstituttet, som har brukt maispyraliden som forsøksdyr.

De har avlet fram maispyralider som sender ut forskjellige typer feromoner, altså kjemiske luktstoffer. En populær oppfatning av kjønnsferomoner er at de er naturens egen sex-parfyme. Men nå viser det seg at maispyralidene forplanter seg uansett hvilket feromon de sender ut.

To varianter

I naturen finnes det to varianter av maispyralider med litt forskjellig arvestoff. Den ene typen sender ut det såkalte “E”-feromonet og den andre typen sender ut “Z”-feromonet.

Selv om de to variantene kan formere seg med hverandre, er det sjelden at “Z-maispyralider” og “E-maispyralider” parer seg.

Hittil har forskerne ment at “like feromon-barn leker best”, og at forskjellige feromoner blir som “vond lukt” som støter mulige sex-partnere fra hverandre. Men hvorfor lager naturen en slik frastøting?

Sex - en risikosport

I naturen er sex ofte en nøye kalkulert risikosport. Dyr som er oppslukt av å pare seg, kan i et uoppmerksomt øyeblikk bli spist av rovdyr.

Selve paringen bør gi avkom, ellers er den en sløsing med verdifulle krefter og en unødvendig risiko.

Hvis to dyr har arvestoff som er altfor forskjellig, kan det hende at de ikke kan få barn sammen. Derfor vil naturen hindre at de parer seg.

“Feromon-frastøtingen” skulle da være naturens måte å hindre at dyr med arvestoff som ikke passer sammen, parer seg med hverandre.

Feromon betyr lite

I de nye forsøkene viser det seg at feromonene betyr lite. Det er selve arvestoffet som skrur av sex-lysten.

Forskerne avlet fram to varianter av maispyralider. Den ene varianten hadde likt arvestoff, men forskjellige feromoner. Den andre varianten hadde like feromoner, men forskjellig arvestoff.

Forskerne ville se om de kunne narre maispyralider med like feromoner til å pare seg med hverandre selv om arvestoffet var forskjellig. Men den gang ei.

Det viste seg at feromonene hadde en betydning i de innledende manøvrene, tiltrekningen mellom dyrene. Men når det kom til selve paringen, var det dyrene med likt arvestoff som søkte sammen, uavhengig av feromonene.

Budbringer-feromon

Må forskerne endre syn på feromonenes betydning? Det er for tidlig å si, men disse nye eksperimentene viser at naturen sjelden er så enkel og skjematisk som våre teorier, og at mer forskning omkring feromoner er nødvendig.

Å kalle feromoner for luktstoffer, er bare delvis riktig. Feromoner er kjemiske stoffer som fungerer som budbringere ved at de spres med lufta.

Særlig insekter bruker feromoner for å sende beskjeder til hverandre. Beskjedene kan være “her bor jeg”, “her har jeg lagt egg, ligg unna”, “nå er jeg sinna”, “dette er min mat”, “her har jeg gått, følg meg” eller “jeg vil lage barn med deg”.

Kjønnsferomonene kan bære beskjeden sin over avstander på opptil ti kilometer. Noen dyr fanger opp luktene med nesa, andre med et organ som kalles det vomeronasale organ. Hos mus og andre pattedyr ligger det vomeronasale organet oppe i ganen.

Ikke for mennesker

Selv om mennesker blir tiltrukket og frastøtt av lukter, er det ingen sikre bevis på at vi reagerer på feromoner.

Riktignok har vi rester av et vomeronasalt organ, og mer tvilsomme parfymeprodusenter prøver å selge produktene sine som “afrodisikum”, men forskerne mener at vi har mistet denne evnen til å kommunisere med kjemiske stoffer i lufta.

Referanse

Pélozuelo L, Meusnier S, Audiot P, Bourguet D, Ponsard S (2007) Assortative Mating between European Corn Borer Pheromone Races: Beyond Assortative Meeting. PLoS ONE 2(6): e555. doi:10.1371/journal.pone.0000555

Lenke

Artikkelen på nett i tidsskriftet PLoS ONE