Får du assosiasjoner til en litt støvete, jomfrunalsk lærerinne med knute i nakken når det er tale om peppermøer? Da bør du revurdere, iallfall ifølge etnolog og stipendiat ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen, Tone Hellesund. Hun forsker nemlig på fenomenet peppermøer, og har sett nærmere på enslige kvinner fra århundreskiftet og fram til 1960-70 tallet.

- Menn og kvinners enslighet er blitt oppfattet svært ulikt. Mens enslige menn i teorien har levd gode liv som ungkarer og spelemenn, har enslige kvinner i langt større grad måttet forsvare sin sivilstand for omverdenen og blitt utsatt for medfølelse og latterliggjøring, sier Tone Hellesund. - Man kan spørre seg hvorfor kulturen har konstruert slike forestillinger omkring enslige kvinner, fortsetter hun. - Enslige kvinner rundt århundreskiftet ble voksne i en tid der nye muligheter åpnet seg, utdanning og yrke var innenfor rekkevidde og en tilværelse som unyttig familietante var ikke lenger det eneste alternativet. De enslige kvinnene gikk ikke den opptråkkede veien inn i ekteskapet, men måtte skape seg en selvstendig identitet uten at det var klare modeller å se etter. De ble tvunget til selvrefleksjon i en helt annen grad enn sine medsøstre.

Overoppfyller kulturen

- Peppermøen er det mest viktorianske av det viktorianske. Hun er moralsk, aseksuell og prektig. På mange måter er hun overoppfyllelsen av kulturen i 1880-årene, en tid da menn og kvinner beveget seg i forskjellige sosiale sfærer og hadde en såkalt homososial omgangsform, sier Hellesund. For mange av peppermøene passet det veldig bra å hovedsakelig bevege seg i en kvinnesfære. De kunne dyrke frihet og selvstendighet, og hadde på mange måter et kulturelt spillerom til å utforske og utfordre kvinnelighetsbegrepet. Ugifte kvinner kunne skape seg et liv og skaffe seg et hjem sammen, og dette var sosialt akseptert. Noen av disse kvinneparene kunne bo sammen i kanskje 40 år, og inngikk helt naturlig som par i f.eks. familiesammenhenger.

- De levde i en homososial sfære hvor de kunne dyrke relasjonen til andre kvinner både fordi det var praktisk og økonomisk, men også fordi mange av disse borgerskapskvinnene anså seg som moralsk overlegne menn. Venninner var på en måte de mest verdige partnerne fordi de fremstod som overlegne menn både når det gjaldt moral og kultur.

Verden forandrer seg

Aseksualitet hos kvinner var legitimt og relativt allment aksepteret rundt århundreskiftet, ifølge Hellesund. Dette begynte imidlertid å forandre seg på 1920-30 tallet.

- Det ble mer eller mindre sett på som usunt og abnormt å leve aseksuelt, sier Hellesund. Det var nærmest uhygienisk. Familielivet og kjernefamilien ble stadig viktigere, og i 1950-60 var forholdet mellom mann og kvinne veldig endret. De typiske kulturelle kvinnegruppene i form av kvinneklubber eller egne kvinneforeninger på universitetet hadde mistet mye av sin kraft og legitimitetsgrunnlag. Det å dyrke homososialiteten ble nå kulturelt uakseptabelt og mann-kvinne-relasjonen fikk all oppmerksomhet.

- Det er klart at det var veldig mye frykt for hva disse nye kvinnene ville ha å si for samfunnet. De gikk ut i offentligheten, tok seg jobber, kom seg inn på universitetene og krevde stemmerett. Det ble snakket mye om at dette destabiliserte samfunnet. Mange medisinere ble opptatt av hvor skadelig utdanning kunne være for kvinner. De mente at den kvinnelige anatomi og den kvinnelige psyke var uegenet til harde studier. For mye lesing kunne forstyrre både menstruasjonssyklus og reproduksjonsorganer.

Vanskeligere i dag

I dag er situasjonen ganske annerledes, tror Hellesund. Mens det tidligere var kvinnelig enslighet som var avvikende, er det i dag kanskje minst like kulturelt problematisk med enslige menn. Men selv om det på enkelte områder er mer akseptabelt å være enslig kvinne i dag, er det vanskeligere for dagens kvinner å “velge å bli peppermø” enn det var for kvinnene rundt århundreskiftet. Da var det ofte et valg mellom moderskap eller karriere.

- Karriere er ikke lenger den type kall det var. Det ikke å ha tid til noe annet i livet enn karriere i dag virker suspekt. Det er forventet at man skal være karrierekvinne, men også elskerinne og vellykket mor. Det er ingen unnskyldning å slippe unna det ene selv om man velger det andre. Hvis man som kvinne ved århundreskiftet valgte å studere ved universitetet og bli akademiker, var det ingen som satte spørsmålstegn ved at man lot være å gifte seg.

- Peppermøene er blitt hånet og latterliggjort, men vi skal ikke glemme at for en del av dem innebar et ugift liv en mulighet til en type selvstendighet, og selvrealisering gjennom utdanning og yrkesliv, som få ekteskap i perioden kunne tilby, avslutter Hellesund.