Konsekvensene av HIV-viruset og sykdommen AIDS er svært forskjellige i Norge og Afrika sør for Sahara. Likevel er mange av utfordringene de samme når det gjelder det forebyggende arbeidet, mener de to professorene, som begge har forebyggende helsearbeid som sitt felt. Klepp, som er professor i samfunnsernæring ved Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo, har vesentlig Afrika og spesielt Tanzania, som sitt område. De siste årene har han koordinert et stort EU-finansiert nettverksprosjekt om ungdom og reproduktiv helse det i østlige og sørlige Afrika. Han er også leder av Programmet Helse og samfunn i Forskningsrådet. Træen er professor i helsepsykologi. Hun har jobbet med HIV- og AIDS-problematikk og ungdom og seksualitet i Norge siden 1988,
og hun har hatt en finger med i spillet når det gjelder de fleste store undersøkelsene om seksualvaner i Norge det siste tiåret. For tiden har hun permisjon fra sin stilling på Folkehelsa for å jobbe ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Tromsø.

Forskning: Selv de mest pessimistiske spådommene om spredning av HIV for ti år siden har vist seg for optimistiske. I fjor døde tre millioner mennesker av sykdommen, dobbelt så mange som medisinske eksperter spådde. Hvordan kan denne tragedien ha skjedd?

Klepp: Det tok relativt lang tid før noen skjønte alvoret i situasjonen da viruset dukket opp. Da det endelig gikk opp for oss, ble det en enorm satsing, ja kanskje en overreaksjon. Masse midler ble sprøytet inn forebyggingsarbeidet på 80-tallet, både i Norge og internasjonalt. Men etter en tid skulle sykdommen «normaliseres». Det fungerte bra i et land som Norge, hvor epidemien uteble. Men det var en tragedie for Afrika. Der oppstod det et vakuum da en god prosess brått stoppet opp. Og på 90-tallet har man latt det skure og gå. Når en nå plutselig spør overrasket: «Jøss, hva har skjedd», er det litt sent. Tragedien er et faktum, men den kunne vært forhindret.

Forskning: Hvorfor har verden nå, nokså plutselig, fått øynene opp for hva som skjer i Afrika?

Klepp: Noe av bakgrunnen er at Verdens helseorganisasjon har satt problemet på dagsordenen. Men dessverre er det ikke først og fremst de menneskelige tragediene i kjølvannet av AIDS-epidemien som bekymrer Vesten, det dreier seg like mye om økonomiske bekymringer. I FNs Global Aids Report som kom i fjor, var et av de viktigste perspektivene de økonomiske følgene av epidemien, ikke at mennesker lider og barn blir foreldreløse. Verdensbanken og andre som har økonomiske interesser i Afrika, ser at AIDS-epidemien har fått enorme konsekvenser for samfunnsøkonomien i en del land. Samfunnet mister viktige funksjoner, og utviklingen stopper opp. AIDS er et hinder for at mange av de afrikanske landene skal få økonomisk vekst, noe som igjen rammer økonomien her i Vesten.

Forskning: I Norge døde 17 personer av AIDS i fjor. Til tross for at dette var en liten økning fra året før, er situasjonen under kontroll og epidemien «avlyst». Betyr det at det forebyggende arbeidet i Norge har vært vellykket?

Træen: Informasjonskampanjene har vært vellykket i forhold til de definerte risikogruppene; homofile og sprøytenarkomane. Her er smitten stabil. Men risikoen for heteroseksuell smitte øker. Denne gruppen har ikke endret seksualatferd og bryr seg nå lite om smittefaren. Jeg analyserer for tiden data fra en seksualvaneundersøkelse som er gjort i hele Europa. Den viser at vi i Norge er på jumboplass i kondombruk. Mens 38 prosent brukte kondom da de hadde sex med en ny partner i Norge i 1997, brukte 72 prosent det i Hellas. Dette forklares nok delvis med at i Hellas er kondomer i høy grad førstevalg mot uønsket graviditet, mens det ikke er tilfellet i Norge.

Klepp: Det er virkelig påfallende hvor svakt forebyggingsarbeidet har vært organisert på området HIV/AIDS. I dag er feltet uoversiktlig. Folk sitter og holder på med ulike ting på ulike steder. Vi hadde trengt et sted hvor kompetansen var samlet. Både i Norge og i Afrika mangler vi for eksempel forskning på hvordan tiltak skal utformes og gjennomføres for at de skal ha god effekt.

Træen: Forskningen på dette området er ikke prioritert. Da HIV og AIDS var nytt gav det prestisje å forske på dette. Da det ikke ble noen epidemi her hjemme, forsvant både pengesekken og prestisjen. Det finnes fortsatt mange ildsjeler ute i feltet, men vi mangler vitenskapelig evaluering av de tiltakene som er gjort.

Forskning: Når vi vet såpass lite om hvilke tiltak som hjelper, hva da med beredskapen her i Norge mot seksuelt overførbare sykdommer?

Træen: Får vi noen som bevisst går inn for å spre viruset, er det en katastrofe. Vi har nemlig dårlig handlingsberedskap i forhold til seksuelt overførbare sykdommer her i landet.

Klepp: I Norge, som i Afrika, er denne sykdommen preget av at det er de andres problem. Det går enten på andre etniske grupper eller på dem som defineres som umoralske. En slik holdning er farlig.

Forskning: Hvordan er det mulig å tro at HIV/AIDS bare angår de andre, når så mange som en tredel av de voksne i befolkningen er smittet, slik tilfellet er i enkelte afrikanske land?

Klepp: Til tross for det høye antallet som blir syke og dør, er AIDS fortsatt nærmest usynlig i et land som Tanzania. Millioner av smittede beholder sin smitte som en godt bevart hemmelighet. Dette fordi de er redde for de konsekvensene det kan få hvis de står åpent fram. De har ingen «Magic Johnson» eller andre kjendiser som har gitt AIDS ett ansikt. Og afrikanske politikere er tause. Skolen, som kanskje er den viktigste arenaen hvor man kan nå fram med seksualundervisning, blir ikke brukt. Politikerne vil ikke at det skal informeres om sikker sex og kondombruk. De gjemmer seg bak at slik undervisning kan øke de unges nysgjerrighet og dermed også føre til tidligere seksuell debut. Dette vet vi at ikke er tilfellet. God seksualundervisning virker forebyggende og har i verste fall ingen positiv effekt.

Træen: Det er litt av den samme virkeligheten vi har her i Norge. Norske politikere er fryktelig feige. Vi som jobber med forebyggende arbeid, forteller dem gang på gang at informasjonskampanjene og holdningskampanjene kan gjøre folk klokere, men de endrer ikke atferd. God sex- og samlivslære, basert på vitenskapelig kunnskap, vil derimot kunne ha effekt. Seksualitet bør etter min mening gå inn som eget fag i skolen, det bør eksistere en lærebok i dette faget! Bedre tilgjengelighet av kondomer er også viktig. Dessverre blir ikke våre faglige argumenter tatt hensyn til. Politikerne tør rett og slett ikke. Fokus på positiv seksualitet mener de vil føre til tidligere debut og mer umoral. Fra et helsefaglig synspunkt blir jeg lei meg av slik politisk overstyring. Alle disse kampanjene og brosjyrene vi lager er bare å kaste penger ut av vinduet.

Forskning: Men kan ikke økt fokus på de positive sidene ved seksualitet faktisk føre til økt sexpress blant de unge?

Træen: Vi vet fra forskningen, både her i landet og internasjonalt, at dette ikke er tilfellet. Den seksuelle debutalderen har holdt seg stabil siden begynnelsen av 70-tallet og vil ikke endres ved at man prater mer om sex eller øker tilgjengeligheten av kondomer. Forskningen vår viser at de som ikke bruker prevensjon, gjerne er jenter som ikke har et OK forhold til sin egen seksualitet. En av konsekvensene bør da være at man fokuserer på den positive seksualiteten. Men da slår den norske ambivalensen ut i full blomst.

Forskning: Hvis informasjonskampanjer har så liten effekt, hva skyldes det da at smitten har spredd seg så fort i Afrika sør for Sahara og ikke her i Norge?

Klepp: De tre viktigste årsakene til epidemien i Afrika er fattigdom, fattigdom og fattigdom. Fattigdommen spiller seg ut på så mange måter. Helsestellet og behandlingen av seksuelt overførbare sykdommer er manglende. I de tilfellene der det eksisterer et tilbud, har befolkningen ikke råd til legebesøk. Undervisningstilbudet er dårlig. De fattigste afrikanske landene fikk aldri den informasjonen som avlivet de alvorligste mytene om HIV og AIDS her hos oss. I Tanzania, som jeg kjenner best, lever det store flertallet av befolkningen i områder uten elektrisitet, TV og radio. Myter og rykter får spre seg. Det er fortsatt de som tror at HIV sprer seg gjennom myggstikk og håndtrykk.

Forskning: Når HIV-viruset har spredd seg så fort i Afrika er det også forklart med at afrikanerne har en annen seksualatferd med langt flere partnere enn andre steder i verden. Er ikke dette en viktig forklaring?

Klepp: Når man skal forstå seksualitet i Afrika blir det fort til at man beskriver det mest eksotiske. Vi i Vesten har en tendens til å tro at Afrika sør for Sahara er ett område. Faktum er at det er så utrolig komplekst. Bare i det nordlige Tanzania har man for eksempel minst ti etniske grupper med forskjellig historie, kultur og seksualnormer. Ett av ytterpunktene er masaiene, hvor det nærmest er en skam for familien hvis jentene er jomfruer når de blir gift i 14-årsalderen, og hvor stort seksuelt nettverk bidrar til økt status. Samtidig er masaiene en gruppe som til nå er relativt lite rammet av AIDS fordi andre kulturelle særtrekk virker beskyttende. Andre etniske grupper har seksualnormer som likner mye mer på dem vi har her hjemme. Det er viktig å ha en forståelse av denne variasjonen, men man må ikke glemme at det viktigste er at de grunnleggende helse- og sosialtjenestene må være på plass.

Træen: I Afrika er eldre menn en vesentlig smittekilde. De tror ofte at hvis de skaffer seg unge nok jenter, er risikoen for å få AIDS mindre. Jeg har også snakket med helsepersonell i Finnmark som bekymrer seg for smitte med seksuelt overførbare sykdommer i forholdet mellom veldig unge jenter og deres betydelig eldre partnere. Hvis risikoen for AIDS skal reduseres, må det utarbeides strategier for hvordan man kan få menn til å endre sin seksualatferd, i stedet for hele tiden å rette informasjonen mot de unge jentene. De som er mest sårbare i utgangspunktet, er de som rammes hardest, hos oss akkurat som i Afrika. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å styrke kvinners stilling. Gi kvinner utdanning og mulighet til å klare seg selv.

Forskning: Til tross for at kjønnssykdommene klamydia og gonoré blomstrer, er importen av kondomer sunket med over 30 prosent siden midten av 90-tallet her i Norge. Hva er den viktigste utfordringen i forhold til kondombruk?

Træen: Det å overføre sæd i et annet menneske og det å motta sæd er en utrolig sterk kjærlighetskommunikasjon. Kondomet er en barriere som hindrer folk i å uttrykke «jeg elsker deg og vil gi deg hele meg». Kondomet sier også «jeg stoler ikke på deg». Det er vanligvis forelskelsen som legitimerer at folk ligger sammen. Tilfeldig sex er mer preget av romantikk enn av ren fysisk nytelse, eller kynisme. Romantikken og håpet om kjærlighet synes uforenlig med kondombruk. Dessuten velger vi partnere som er sosialt like oss selv og som vi anser vi kan stole på. De færreste tror om seg selv at de har så dårlig dømmekraft at de har valgt seg en HIV-smittet partner. Dette er viktige utfordringer for kondombruken som ikke har vært diskutert i Norge det siste tiåret. Vi må løfte dette opp til debatt for å få gjort noe med seksualatferden.

Klepp: Tradisjonelt har det vært vel så mye motstand mot bruk av kondom i Afrika som i Norge. Den symbolske betydningen av sædoverføring er sterk og tydelig også her. Dette gir seg utslag blant annet i en rekke vitser om det å ta dusj med regnfrakken på, at dette var som å spise sjokolade med papiret på og så videre. Nå er det skapt et marked for kondomer. Men tilgangen på kondomer er en stor utfordring i denne delen av verden, hvor de fleste fortsatt bor på landsbygda.

Forskning: I det siste er det kommet rapporter fra USA om at det er sport blant enkelte HIV-positive å ha ubeskyttet sex med partnere som ikke er smittet. Hvor stort er dette problemet?

Træen: Problemet er lite, men det eksisterer. Jeg tror det ligger mye avmakt i en sånn type oppførsel. Når du vet at du i all fremtid må bruke kondom, blir du frustrert. Dette er nok også en viktig forklaring på at homofile par hvor én er HIV-positiv og en ikke er det, plutselig «sprekker» etter å ha levd sammen i mange år.

Klepp: Jeg tror det er svært få som bevisst forsøker å smitte andre. Ryktene går, også i Afrika, og det skaper frykt og gir rom for ansvarsfraskrivelse. Noen drivkraft bak epidemien er dette imidlertid ikke.