Men noen Tolkienfans tar’n mye lenger ut, og de kan være et merkelig skue for utenforstående. Innenfor den subkulturen som kaller seg “fandom”, en løs koalisjon av rollespillere, science fiction-lesere og fantasyfans, er Tolkienfolket den mest tradisjonsrike fraksjonen.

Tolkienfolket flokker på kongresser og i foreninger. Noen ligger i kø for å få billett til den nye Ringenes Herre-filmen. Andre kler seg opp som alver, komplett med løsører. Og det er disse som pugger grammatikken i Tolkiens alvespråk, som, ved siden av Star Trek-språket klingonsk, går for å være det mest brukbare av slike konstruerte fantasispråk.

Det sier sitt om engasjementet til Tolkiensfans at distributøren av Ringenes Herre-filmen faktisk hyret inn en fagkonsulent for å sjekke oversettelsen av filmen. Selv om man burde applaudere og håpe at andre filmer fikk like god behandling, var nok motivasjonen mer en slags form for selvforsvar. Oversetteren var sikkert pinlig klar over at selv små fillefeil ville avføde en flom av arg e-post fra bokstavtro Tolkiendisipler.

Ordet “bokstavtro” er ikke så langt unna sannheten som man kanskje skulle tro, eller fansen selv vil innrømme. For det er ikke så veldig urimelig å si at Tolkiens verker nok for mange fyller en nærmest religiøs funksjon. Men en del fans vil nok bli støtt av en slik påstand. Derfor vil jeg gjerne understreke at når jeg skriver om Tolkiensfans, er jeg i høyeste (og pinligste) grad en av dem selv - helt siden jeg gikk meg vill i Middle Earth en gang i tenårene.

Men påstanden om at Tolkien fyller et slags behov som oppsto da Gud enten gikk helt av med pensjon eller ble en som sa til oss at vi skulle være snille mot hverandre på julaften, er faktisk ikke så søkt. Man har til og med en viss støtte hos Tolkien selv, som sa at han med sine bøker ville skape en mytologi for England.

Tolkien var nok riktig mann for å skape en skikkelig mytologi og fantasiverden, selv om han ikke er den første eller siste som har skapt. Men der rollefigurene i en av de mest kjente konkurrentene, Star Wars-filmene, ble laget over formler regissør George Lucas fant i Joseph Campbells populære antropologibok The Hero With a Thousand Faces, var Tolkien en sånn fyr som skrev den typen bøker Lucas leste da han var student.

Tolkien var professor ved Oxford, en navngjeten ekspert på Beowulf-eposet, filolog og åndsmenneske. Fiksjonen hans var solid tuftet på germanske og keltiske myter, selv om hans egen konservative katolisisme skinner gjennom. For den enkle dualismen som finnes i bøkene, der de gode er rene og pene i tøyet og de onde er så slemme at gresset visner der de går, er klart kristen. Summen av Tolkiens arbeid er en fantasiverden så overbevisende, og så full av detaljerte opplysninger om kongerekker, flora, dragearter og bøyningsmønstre, at man blir helt trollbundet. Det er nok dette som gjør at en del mennesker går inn i bøkene hans - og blir der.

Selv helt vanlige Tolkienfans blir preget av leseropplevelsen. Selv om Tolkien brukte mye mytologisk gods da han skrev sine verker og beskrev sine skapninger, har hans tolkninger av dem i stor grad redefinert hvordan dagens menensker ser på sagnskapninger. Mens historiske alver kom i mange former og størrelser, med eller uten vinger, er det innbyggerne i Tolkiens Lorien man tenker på i dag når man hører ordet “alv”. Og middelalderdragen, som kunne være et dyr som var vesentlig mindre enn St. Georgs stolte ganger, er blitt erstattet av den enorme Smaug som Bilbo møtte i Hobbiten.

Hvorfor denne veldige driften mot mytene? Tolkien sier det best selv, slik han er sitert i Humphrey Carpenters bok J.R.R. Tolkien - En biografi (side 169):

- Vi kommer fra Gud, og mytene vi spinner, selv om de inneholder feil, vil uunngåelig også avspeile et splintret fragment av det sanne lys, den evige sannhet som er hos Gud. Bare ved å dikte opp myter, bare ved å bli en “med-skaper” og dikte opp historier, kan Mennesket strebe mot å bli fullkomment slik det var før Syndefallet. Mytene våre er kanskje feilaktige, men uansett hvor vinglete kursen er, styrer de mot den sanne havn, mens det materialistiske “fremskrittet” bare fører til en gapende avgrunn og ondskapens jernkrone.

Man trenger ikke være religionssosiolog for å se at mange fenomener man anser som verdslige kan fylle nesten religiøse behov. Selv husker jeg med glede et svenskprodusert TV-program om to jenter som valfartet til hotellet der guttegruppa New Kids on the Block hadde bodd på siste turné. De rørte ved dørklinken til rommene gutta hadde bodd på, kanskje i lønnlig håp om å få overført noe av gruppas scenekarisma. Jentene hadde sågar skaffet seg et relikvie: en underbukse de trodde bandets største kjekkas hadde brukt. Enhver med grunnleggende kjennskap til katolisismens helgenkultus vil nikke anerkjennende til dette. Og det er kanskje ikke så veldig drøyt å se det å ligge i ukevis i kø for å få billetter til premieren av To Tårn som en slags moderne pilegrimsreise.

Men om de virkelig, om enn med tunga plassert midt mellom gummene, kan beskrives som en slags religiøs kultus, er det lite galt å beskylde dem for. De har ikke startet noen kriger enda, kanskje bortsett fra litt vennskapelig kjekling med Star Wars-fansen. Dessuten er de jo også liberale nok til å la de frelste sjeler delta i andres samlinger også, og man blir ikke brent eller ekskommunikert for å ha sett Star Trek-filmer. Slik sett er jo Tolkienfansen, hvis man skal kalle det en religion, en forbilledlig religion.

Likevel kan løsører, gjentatte lesninger av en 1 500 siders - murstein føles ikke dekkende, la oss si grunnstein - og læring av alviske verb være noe å riste på hodet av for dem som står utenfor. Noen ynder å påstå at Tolkien var en av hoderisterne. Det er det sikkert mye i. Særlig må det ha vært slitsomt for den konservative katolikken, enkelt kledd i oposisjon mot Oscar Wilde-fanklubben på Oxford, å bli en helt for hippiegenerasjonen, som i Tolkiens skildringer av “pipeurt” så en rettferdiggjøring av sin egen hasjrøyking.

Men Tolkien selv tok sin skapelse dypt alvorlig. Det er kanskje betegnende at da Tolkien og hans kone Edith ble gravlagt, var det under en enkel gravstein som bare var gravert med de nødvendige datoene og ekteparets navn. I tillegg var det ett ekstra navn under deres egne: Beren og Luthien, to av skikkelsene fra boken Silmarillion.

Elvis har allerede haugevis av kirker. Når kommer den første Frodo-kirken?

Les om norsk fandom
Lær deg alvisk