Satellitt-revolusjon

Den såkalte CubeSat ble utviklet ved Stanford University i California for 3-4 år siden, og er i ferd med å skape en liten revolusjon i satellittbransjen, kanskje den største etter russernes Sputnik. Satellittene som svever over våre hoder og formidler TV-signaler og desslike kloden rundt, er svære beist på flere tonn. Teknologiutviklingen har gjort det mulig å lage stadig mindre og mer avansert innmat i satellittene, og derfor deler man nå satellitter inn i tre kategorier:

• «klassiske» satellitter som veier flere tonn
• småsatellitter som veier noen hundre kilo
• pico- eller nanosatellitter med miniatyriserte komponenter

Utvikling og oppskyting av satellitter i de to første kategorier er ambisiøse og dyre prosjekter, mens det norske studentsatelittprosjektet som nå iverksettes av Andøya Rakettskytefelt og Nasjonalt senter for romrelatert opplæring (NAROM), vil ha en kostnadsramme på ca 1,5 millioner kroner. De ytre målene for satellitten som planlegges, er en kube på 10x10 cm, og den vil veie knappe to kilo. Den benytter konseptet som er utviklet ved Stanford, og som følges opp ved flere andre universitet. Du kan lese mer om CubeSat-prosjektet på nettet: http://ssdl.stanford.edu/ cubesat/.

Tre læresteder deltar

Tre læresteder deltar i utviklingen av den første norske satellitten: Høgskolen i Narvik, som har egen romteknologilinje, Norges landbrukshøgskole og NTNU.
Arbeidsdelingen er slik at Narvik skal ta hånd om de operasjonelle sidene - utskyting, bygging og testing av nyttelast. Landbrukshøgskolen skal utvikle nyttelasten, og NTNU får i oppdrag å bygge og teste satellitten med utgangspunkt i Stanfords CubeSat-konsept. Gjennom dette arbeidet vil kompetansen på romfartsteknologi ved disse institusjonene bli styrket. Tverrfaglig samarbeid blir også stimulert. Flere fagfelt er involvert - mekanikk, elektronikk, reguleringsteknikk, kommunikasjon, data, prosjektledelse osv. Et viktig formål med prosjektet er å bidra til rekruttering til realfag og romfartsbasert industri. Prosjektet får egne nettsider, slik at elever i ungdomsskolen og videregående skoler over hele landet kan følge med i utviklingen av minisatellitten. Kanskje kan det også påvirke rekrutteringen at det hver høst holdes et «University Space Systems Symposium» på Hawaii.

Oppskyting neste år

Satellitten skal være klar for oppskyting i 2003. Prosjektet hadde opprinnelig betegnelsen «Norsk satellitt fra norsk jord», men i ettertid har man renonsert på dette med norsk jord for utskytingen. Sannsynligvis blir den skutt opp fra Khasakstan. Den kommersielle utskytingsbasen russerne har her, har spesialisert seg på økonomitransport til rommet av kubesatellittter. Inntil 18 slike satellitter legges i noe som best kan beskrives som et blåserør, og så dyttes de ut fra røret én etter én i ca 600 kilometers høyde over jordskorpen.

Romfartsindustrien i rask vekst

Romfartsindustri er ikke det som først rinner oss i hu når vi skal liste opp norske eksportgreiner. Men faktisk leverer Norge varer og tjenester til romfarten for fem milliarder årlig, og det aller meste er selvsagt eksport.

Veksten i denne delen av industrisektoren er 15 prosent årlig, men innsatsen skal ifølge direktør Rolf Skår ved Norsk Romsenter intensiveres: Målet er å nå et omfang på 12 milliarder i de nærmeste årene. - Vi har en romnæring som trenger folk, understreker Skår, som håper at studentsatelitten skal hjelpe til med rekrutteringen til denne industrisektoren. Han husker fortsatt hvor oppglødd han ble selv da Sovjets første astronaut Gagarin besøkte NTH under hans studietid, i 1962.

Norges bidrag til den industrielle del av romvirksomheten skyldes i all hovedsak telekommunikasjon. Tre av de fem milliardene av Norges «romproduksjon» faller i denne kategorien, mens navigasjon og jordobservasjon er andre viktige områder.

Vår sterke posisjon innen feltet skyldes at vi er en skipsfartnasjon og har behov for å kommunisere med skip kloden rundt. Nera Satcom har faktisk 50 prosent av verdensmarkedet innen mobil satellittkommunikasjon. På Eik i Rogaland ligger verdens største bakkestasjon for satellittkommunikasjon. Overflatebølgeteknologien som brukes i denne forbindelse, er i all hovedsak utviklet på Gløshaugen.