Samfunnsutviklingen har de siste århundrene vært preget av ulike profesjoner til ulik tid. Økonomi som vitenskap er ikke så gammel.

Adam Smiths Wealth of Nations kom ut i 1776, og de fleste regner det som starten på samfunnsøkonomi som moderne vitenskap. Eller politisk økonomi, som Smith og de tidlige økonomene kalte faget.

Juristene rådet

– I de lange linjene ser man at det har vært ulike profesjonshegemonier i statsforvaltningen. I gamle dager var det teologene, fordi da var det jo ikke noe annet.

– På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet hadde juristene den ledende rolle, forklarer professor i økonomisk historie Bjørn L. Basberg ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH.

Sosialøkonomi som fagområde var lite, og i statsforvaltningen var det altså juristene som rådet, selv om det allerede tidlig var en profesjonskamp mellom juristene og økonomene.

– Økonomifaget var en del av juriststudiet på universitetet i Oslo. Det var konkurranse med jussfagene om hvor stor plass økonomien skulle få i studiet, sier Basberg.

I 1905 kom statsøkonomisk eksamen, og for første gang vi fikk sosialøkonomi som profesjon. I 1934 fikk man sosialøkonomisk embetseksamen, en milepæl i profesjonsutviklingen.

Det er først etter 1945 at sosialøkonomene for alvor stiger inn i den offentlige forvaltningen. Profesjonen er etablert.

– De fikk jo et hegemoni når det gjaldt å forvalte denne tekniske kunnskapen knyttet til de nye makroøkonomiske modellene, fortsetter Basberg.

To hovedmenn styrer

Så kom Ragnar Frisch. Den første nobelprisvinneren i økonomi hadde doktorgrad i matematisk statistikk fra 1925. Som fersk professor grunnla han Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1932.

Sammen med blant andre Erik Brofoss, finansminister 1945–47 og handelsminister 1947–54, spilte han en viktig rolle på 1930- og 1940-tallet. Frisch utdannet økonomene, og Brofoss plasserte dem.

– For ferdigutdannede økonomer var Brofoss veldig sentral de første 7–8 etterkrigsårene. Og veldig styrende når det gjaldt hvor folk skulle være, hvor de skulle jobbe, hva de skulle gjøre, og hvordan ting skulle vektlegges.

– Han mente miljøene burde være noenlunde samlet, og at de måtte samarbeide om sentrale oppgaver, sier professor Einar Lie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Makten hos etterkommerne

Frisch-studentene kom seg raskt inn i sentrale posisjoner i staten, under Brofoss’ påvirkning. Brofoss selv var jurist og hadde sosialøkonomisk embetseksamen fra 1938.

Blant de mest kjente av de nye økonomene var Petter Jakob Bjerve, Odd Aukrust, Eivind Erichsen og Hermod Skånland.

– De nye unge økonomene var veldig synlige og dominerende og ble tillagt stor vekt i tidlig etterkrigstid. Petter Jakob Bjerve var direktør for Statistisk sentralbyrå (SSB) fra slutten av 1940- tallet og inn på 1980-tallet. Eivind Erichsen kom inn i Finansdepartementet og overtok jobben som byråsjef etter Trygve Haavelmo, forteller Lie.

– Fra da og til han gikk av som finansråd i 1986, så var han den sentrale embetsmannen i forbindelse med planlegging og politikkutforming i Norge. De to andre nye, sentrale økonomene var i viktige posisjoner. Odd Aukrust var forskningsdirektør i SSB i mange år.

– Hermod Skånland har vært i forskjellige roller, men alltid helt sentral. Og det var i disse tre statsinstitusjonene man fant de nye økonomene. Finansdepartementet og SSB, og så kom de altså fra økonommiljøet på Blindern, sier Einar Lie.

Willoch: Jerntriangel overvurdert

Dette institusjonstrekløveret er kjent som «jerntriangelet» i norsk økonomi, en betegnelse som dukker opp allerede på 1950-tallet.

Båndene mellom makthaverne var tette, de hadde en spesialkompetanse veldig få andre hadde tilgang på, og de hadde en tung stemme i den økonomiske politikken.

Ofte forbindes jerntriangelet med Arbeiderpartiet. Kanskje ikke så rart, siden partiet satt med regjeringsmakt i lange perioder etter krigen. Men partipolitikken var for de unge sosialøkonomer i utgangspunktet ikke så viktig.

Skillet mellom sak og vurdering, politikk og vitenskap, var et mantra som Frisch forkynte.

Sosialøkonom fra Blindern og tidligere statsminister Kåre Willoch mener jerntriangelet som begrep er oppskrytt. Han tror ikke den tette koblingen mellom de tre institusjonene i flere tiår skapte en uheldig maktkonsentrasjon.

– Jerntriangelet er voldsomt overvurdert. At det skulle være nært samarbeid mellom sosialøkonomene er ikke spesielt rart. Antallet sosialøkonomer var ganske begrenset, så det var helt naturlig.

– De hadde ikke den totale innflytelsen på politikken. Man kan ikke få dette bildet fullstendig uten å ta hensyn til politikerne. Det var de som styrte institusjonene, sier Willoch.

Sosialøkonomenes enorme selvtillit

Da de første nasjonalbudsjettene og -regnskapene kom på 1940-tallet, var det et produkt av de nye sosialøkonomene. De hadde stor tiltro til egne ferdigheter, og troen på planlegging og direkte styring av økonomien var sterk. 

Denne planøkonomiske tankegangen må ses i sammenheng med depresjonen på 1930-tallet. Den frie markedsøkonomien hadde spilt fallitt, og det nye paradigmet innen samfunnsøkonomien var basert på den britiske økonomen John Maynard Keynes’ arbeider, hvor statlig styring er en sentral del.

– Både Keynes, Frisch, Stockholm-skolen og andre er preget av samme type økonomipolitiske syn og av behovet for å gjøre et eller annet og finne et svar på hvordan man kunne drive aktiv politikk. Den norske frischianismen var veldig annerledes enn keynesianismen

– Poenget er at hvis man ser på innholdet i de norske planleggingsmodellene, er det veldig etterspørselsdrevet, mener Lie.

– De hadde veldig enkle prissettingsmekanismer og en svakt utviklet tilbudsside, og de var etterspørselsdrevne fullt ut. Mange diskusjoner på 1970- og 1980-tallet gikk jo nettopp på det at modellene egentlig ikke viste tilpasninger over tid, og at det lå stivheter i dem som gjorde at det var store diskusjoner om hvordan de skulle fortolkes.

– Dette gjelder for eksempel virkningene av offentlig politikk, som ofte fremsto mer positive i etterspørselsdrevne modeller.

Siviløkonomenes inntog

Og da verdensøkonomien stagnerte på 1970-tallet, begynte sosialøkonomene på Blindern å gå tomme for svar. En høyrebølge kom inn fra USA og Storbritannia, og fra NHH-miljøet dukket det opp en ny type økonomer.

Det såkalte Renteutvalget som ble etablert i 1979, la de konseptuelle og teoretiske prinsippene for dereguleringen av kredittmarkedene. Det ble bestilt en rekke spesialutredninger.

En av dem ble laget på Blindern, mens de seks andre ble laget av økonomer fra NHH eller i samarbeid med dem.

– Agnar Sandmo, Jan Tore Klovland, Kåre Petter Hagen, Erling Steigum ikke minst, og flere andre. Der hadde bergensmiljøet en ganske viktig rolle, forteller Lie.

– På hvilken måte?

– Ved at ekspertutredninger ble lagt til grunn både for viktige meldinger, og i neste omgang redefinering er av politikkens utgangspunkt. Det faglige arbeidet ble utviklet av bergensøkonomene, med både Renteutvalget og Steigum-utvalget som fremtredende eksempler.

Ny lyd i pipen

Også i forvaltningen kom økonomene fra Bergen til ved bordet. Blant den nye generasjonen økonomer fra Bergen var Nina Bjerkedal, som i dag er ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen i Finansdepartementet.

– Jeg begynte i departementet i 1976. Det var noen fra NHH her da jeg begynte, men det skjedde mye på 1970- tallet, og det kom flere siviløkonomer. Nå er det sånn at cirka 30 prosent av økonomene her er fra NHH.

– Jeg vil trekke frem en minst like viktig endring: kjønnsfordelingen. Der har det skjedd mer. Blant nyutdannede rekrutterer vi like mange jenter, særlig kvinnelige siviløkonomer, sier Bjerkedal.

– Var planleggingstroen like sterk da du begynte i Finansdepartementet?

– Jeg synes det var forholdsvis lite av det. Det var blant annet stor vekt på konkurranse i produktmarkedet. Noen reguleringer var fortsatt der, men de ble avviklet på 1980-tallet. De største frislippene hadde skjedd før jeg kom hit.

– Det var en kontinuerlig prosess med stadig større vekt på større konkurranse i produktmarkedene og på frislipp av renten.

Blindern-økonomene hadde altså ikke lenger monopol på stillingene i finansdepartementet, SSB eller Norges Bank, som på mange måter overtok Blinderns hjørne i jerntriangelet fra cirka 1986, da den nye sentralbankloven kom. Institusjonen Norges Bank fikk gradvis mer makt.

Samspill uten triangel

Situasjonen under bankkrisen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet er ikke helt ulik dagens, med finansiell turbulens og et rot som bankene selv hadde bidratt til.

Kommer det et nytt paradigmeskifte i samfunnsøkonomien? Christian Venneslan har doktorgrad i økonomisk historie fra NHH, og skriver sammen med Einar Lie det siste bindet av Finansdepartementets historie.

Han ser parallellene mellom det som skjedde etter krigen, på 1970-tallet og i dag.

– Bakteppet i etterkrigstiden, som man lett glemmer, er jo 1930-tallet. Det at man mente det man mente den gang, er jo ganske forståelig. Selv om vi har hatt en overgang tilbake til markedet i dag, er ikke markedet slik det var i mellomkrigstiden. I dag har vi et marked med tilsyn.

– Man har kontroll på det, på en måte. Keynes vil få en revitalisering, det er jeg rimelig sikker på. Krisepakkene i USA er keynesianske, slik jeg ser det, sier Venneslan.

Som ekspedisjonssjef i Finansdepartementet er Nina Bjerkedal blant dem som skal analysere konsekvensene av den norske økonomiske politikken før politikerne vedtar den, også eventuelle krisepakker. Eksisterer jerntriangelet fortsatt?

– Nei, det tror jeg ikke. Utspringet var en monopolsituasjon i utdanningen av økonomer. Frisch-studentene kunne besette posisjoner i triangelet. Det var en veldig styringsoptimisme.

– Det var elleve menn i sin beste alder fra Økonomisk institutt på Økonomiavdelingen på den tiden, sier Bjerkedal.

Professor Einar Lie er enig.

– Triangelet eksisterer egentlig ikke lenger. Det er et fint navn å bruke, og særlig betegnende på institusjoner som faktisk sitter på mye innflytelse. Men det er en ganske fjern slektning av det jerntriangelet man hadde på 1950- og 1960- tallet, siden samfunnet hadde mer autoritære trekk når det gjaldt hvordan kompetansen var plassert, og hvordan den var benyttet.

– Det var veldig stor enighet og disiplin innad i profesjonsmiljøet, som gjorde at den heterogeniteten man har i dag, hvor alle diskuterer om politikken er riktig, hva skal sentralbanken gjøre, skal renta opp eller ned, er det store, åpne diskusjoner, med veldig mange tunge kompetente og forskjellige stemmer i debatten.

– Det gjør at vi har en helt annen situasjon enn på 1960- tallet, sier Einar Lie.