Verdens helseorganisasjon har erklært krig mot overskuddsfettet i den industrialiserte verden. Norske myndigheter snakker om en fedmeepidemi.

Norske menn, kvinner, barn og kjæledyr er alle mer sykelig overvektige i dag enn tidligere. Slik var det nemlig ikke før. Eller?

Det er sundt å fremheve at fedme alltid er uestetisk, i høiere grader direkte uappetittelig, og hvad der er aller viktigst: økende fettmengde?nedsetter leveutsiktene i høy grad.

Fra “Bevar ungdomstypen - korrekt vektkontroll for kvinner” av Carl Schiøtz, professor i hygiene (1934).

Han la ikke fingrene imellom, hygieneprofessoren på 30-tallet. Da var det ikke for å unngå type II-diabetes og hjerte-karsykdommer kvinner burde slanke seg.

Det var først og fremst fordi hygienikere mente overvekt var stygt, forklarer Kari Tove Elvbakken:

- Det var ganske kontant tale. Det var noe uskjønt over det å være fet. Kvinner måtte ta seg sammen, og slanke seg!

Elvbakken er forskningsdirektør ved Rokkansenteret, som er del av Unifob, forskningsselskapet til Universitetet i Bergen. Hun har studert hvordan offentlige helsekampanjer har endret seg gjennom tidene.

- I historisk perspektiv har staten, og før det bystaten, alltid brydd seg om det som har skjedd på markedsplassen. I ethvert ordnet samfunn er matforsyning en kritisk faktor. Et mye brukt våpen i krig er blokkader, som da korntilførselen til Norge ble blokkert av engelskmennene under Napoleonskrigen, og Terje Vigen måtte ro til Danmark, påpeker Elvbakken.

Viktigst å ikke drepe kundene

Hun hevder inspeksjon av markedsplassen er blant de tidligste offentlige oppgavene. Dersom samfunnet skulle fungere, måtte folk kunne få tilgang til mat på en skikkelig måte.

Det var viktig at markedsplassen fungerte rent praktisk, at handelen var redelig og skjedde i ordnede former. Og ikke minst, det var viktig at folk ikke ble syke eller døde av maten de kjøpte der.

- Det var ordensaspektet og beskyttelse av folkehelsen som var bakgrunnen for det offentliges engasjement i folkeernæringen, forklarer hun.

Så veldig beskyttende var ikke staten i begynnelsen - da var det først og fremst for å hindre at folk døde. Enten av matforfalskninger, eller av sykdom som fulgte med manglende hygiene.

- Fra midten av 1800-tallet, med industrialisering og urbanisering, ble matvaremarkedet vanvittig presset. De slaktet jo dyrene på markedsplassen, på den tiden. Og det førte til det vi litt forsiktig kan kalle et avfallsproblem.

- Dødeligheten økte i byene, som mange steder ble rammet hardt av koleraepidemier, det var mye elendighet. Da ble også det offentliges engasjement et ordensengasjement. I hele Europa ble det for eksempel innført offentlig slakting.

- De store byene bygde prestisjefulle, flotte slakterier og kjøttbasarer - rett og slett for å ordne opp i kaoset, forklarer Elvbakken.

Vekttabelltyranniet

Å sikre befolkningen trygg og sunn matforsyning, ble en del av statsbyggingsprosjektet. Men da orden var opprettet på markedsplassene, ble ikke statens engasjement mindre, tvert om:

- Det handlet ikke lenger bare om å holde sulten på avstand og barkebrødet av veien. Sammensetningen av maten begynte å bli et tema, forklarer Elvbakken.

Nå hadde autoritetspersoner lagt seg opp i kostsammensetningen tidligere - presteskapet var for eksempel sentrale i å innføre poteten i norsk kosthold. Men det var også for å sikre en enkel, stabil forsyningskilde.

- Da ernæringsvitenskapen begynte å vokse frem som del av medisinen, ble det sving på sakene. Vi fikk kunnskap om kullhydrater og eggehvitestoffer, som karbohydrater og proteiner het den gangen. Og ikke minst da vitaminene ble oppdaget, fortsetter hun.

Hygienikerne sto i spissen. Som professor Carl Schiøtz, mannen bak Oslofrokosten, som ble gitt til skolebarn for å sikre at de hadde et visst minimum av næring så de kunne fordøye all kunnskapen de fikk i den offentlige skolen.

Schiøtz var en pioner også på et annet felt: Høyde-vekt-tabellene.

Schiøtz og kollegene hans var opptatt av at proporsjonene mellom høyde og vekt skulle være riktige. Og at man fikk i seg nok vitaminer, og ikke for mye av fett og sukker og annet snusk.

- Målet var at vekten ved fullt utvokst alder skulle beholdes livet ut, målet var å bevare ungdomstypen. Da trengtes det streng vektkontroll, viljestyrke og evne og vilje til å ta seg sammen om det skulle trengs, forteller Elvebakken.

Da tykt ble stygt

For å lage en norm for kroppsvekt, ble tre hundre 22-årige sykepleierskeelever valgt ut. De unge kvinnene ble målt og veid og fotografert, forfra, bakfra og fra siden.

De kvinnene Schiøtz og hans hygieneassistenter fant passende, ble utgangspunktet for vekttabellen.

På grunnlag av deres vekt og høyde ble normalvekten konstruert. Og “normalkvinnen” var 1,63 meter høy, og veide 60,1 kg. Siden ble prosentvis overvekt og undervekt beregnet og trykt i tabeller som oppslag til veiledning for alle.

- På trettitallet var underernæring fortsatt et problem, sier Elvbakken.

Schiøtz slo også ned på den slags. Oslofrokosten var et middel for å få bukt med magre skolebarn, men det var også ment som et velferdsgode for alle.

Men fremfor alt er det viktig å undgå den spesielt næringsrike føde (fløte, smør, fete sauser, melvarer og sukkervarer) og erstatte den med frukt, grønnsaker, magert kjøtt, fisk. Det trengs større aktivitet, mindre dovenskap (søvn, ligging og sitting), og man bør avholde seg fra all småspising mellem måltidene.

Fra “Bevar ungdomstypen - korrekt vektkontroll for kvinner” av Carl Schiøtz, professor i hygiene (1934).*

Schiøtz advarte også kvinner mot å vise uforstand og å følge “direkte risikable” moter: “Dessuten er det som regel uestetisk og frastøtende å være mager”.

Men først og fremst var det fedmen han advarte mot. Og spesielt hos kvinner, som i følge Schiøtz når de kom i 30-årsalderen hadde lett for å “bli late, likeglade og forsømmelige med sitt ytre”.

- Utover femtitallet ble propagandaen mer helseorientert - det estetisk uheldige i å være tykk eller mager var ikke lenger like viktig som de negative helseeffektene av overvekt, sier Elvebakken.

Men det var fortsatt en faktor: i brosjyren “Overvekt - helse og levealder”, godkjent av Helsedirektøren og trykt i 1954, understrekes det at overvekt først og fremst er skadelig for helsen - men at det også er både “besværlig og uestetisk”.

Pekefingeren som forsvant

- Hygienikerne ville bruke vitenskapelig erkjennelse til å fremme god helse. Men samtidig var kampen mot overvekten del av et dannelsesprosjekt - det var noe moralsk feil, og udannet ved den som ikke klarte å holde vekten, eller som skeier ut og fråtser, sier Elvbakken.

- Kampen mot overvekt på 30-tallet og 50-tallet ble avløst av innsats mot hjerte- og karsykdommer fra 1970-tallet, og da var det særlig fet mat som var skadelig, overvekt var ikke sett som eget folkehelseproblem.

Elvebakken forteller at det samtidig ble svært viktig for helsemyndighetene å gå bort fra å bruke pekefinger i helsepropagandaen.

- Da overvekt igjen ble definert som folkehelseproblem rundt 2000, ble helse hovedtema: Sykelighet, dødelighet, diabetes, høyt blodtrykk og kreft. Og tiltakene nå, er å for eksempel å bygge flere sykkelstier, sier hun

- Spørsmålet er om det ikke også er noe implisitt i dagens opptatthet av overvekt. Den overvektige må ta seg sammen, spise mindre og trimme mer, beherske seg og oppnå en passende KMI, - som forresten er ganske så lik den normen sykepleierskene stod for på 30-tallet. Den som ikke greier det, hefter det noe ved, sier Elvebakken.

Riktig kosthold og fysisk aktivitet forebygger sykdom. Vi kan forebygge en rekke folkesykdommer ved å spise mer grønnsaker, frukt og bær, poteter, mer grove kornvarer og fisk, og bruke mindre hardt fett, sukker og salt.

Sammen med økt fysisk aktivitet vil en slik omlegging av kostholdet gi en betydelig risikoreduksjon for hjerte- og karsykdommer, visse former for kreft, diabetes, tannråte, overvekt og fordøyelsesproblemer.

Fra www.mattilsynet.no (2006)

(Ingressbildet er en montasje laget av Lars O. Haaheim.)