Lykkelige Israel, ulykkelige Palestina

Å leve under okkupasjon er ødeleggende for lykke og livskvalitet. Å være okkupasjonsmakt påvirker ikke livskvaliteten i det hele tatt.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Et vakttårn i Betlehem, ved muren som skiller det palestinske området Vestbredden fra Israel. (Foto: iStockphoto)

Helseforskning i Palestina:

Forskningssamarbeidet mellom medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), universitetet i Hebron og Institute of Community and Public Health (ICPH) ved Birzeit-universitetet startet i 1995. Gjennom samarbeidet ble ett nytt forskningssenter opprettet på hvert av de to palestinske universitetene.

Samarbeidet bidro også til opprettelsen av et masterprogram i folkehelse ved ICPH. Planer om å utvikle et ph.d.-program foreligger. Det 15 år gamle samarbeidet bidro også til at The Lancet publiserte to spesialnumre om palestinsk helse (2009 og 2010).

Forskningssamarbeidet med UiO mottok støtte fra NUFU (Nasjonalt program for utvikling, forskning og utdanning). NUFU er et program for akademisk samarbeid basert på partnerskap mellom institusjoner i utviklingsland og deres partnere i Norge. Programmet fokuserer på forskning, utdanning, kapasitetsbygging og institusjonsutvikling. NUFU er finansiert av Norad og administrert av SIU.

Det ser ut til å være tilfellet i Israel-Palestina-konflikten. Livskvaliteten er høy i Israel, og landet er rangert som nummer 17 på FNs Indeks for menneskelig utvikling (HDI) i 2011.

Landets langvarige konflikt med Palestina påvirker ikke israelsk lykke i det hele tatt.

De palestinske områdene er derimot rangert som nummer 114 på HDI. Indeksen vurderer en rekke forhold som er avgjørende for lykke og livskvalitet, som inntekt, helse og utdanningsnivå i 187 land.

En serie faktorer bidrar til å forringe livskvaliteten i Palestina, og den israelske okkupasjonen er nummer én. Man trenger framtidshåp for å øke livskvaliteten. Dette er to av forskningsfunnene fra instituttet for samfunnshelse (ICPH) ved Birzeit-universitetet i samarbeid med deres norske partner, Universitetet i Oslo.

I 2005 gjorde ICPH-forskere en større internasjonal studie og sammenlignet livskvalitet i Palestina med 23 andre land. De kom nest sist.

– Vi inkluderte krigsrelaterte faktorer i undersøkelsen og påviste en forbindelse mellom lav livskvalitet på den ene siden, politisk vold og israelsk okkupasjon på den andre.

– Det er logisk at politisk vold kan påvirke helse negativt, men ingen hadde bevist det vitenskaplig før, sier professor Rita Giacaman.

Menneskelig usikkerhet

Historisk sett har man brukt rene helseindikatorer for å forklare palestinsk folkehelse, og sett på dødelighet, skade og smittesykdommer. Men helse er så mye mer, mener Giacaman.

– Helse er hovedsakelig utenfor klinikken og angår hvor du bor og jobber og hva du spiser. Våre egne erfaringer satte oss på sporet. Det virket innlysende at politiske forhold, fattigdom, landkonfiskering, manglende kontroll over og tilgang til vannressurser, transport og handel virker inn på folks helse, sier hun.

Tilfredsstillende redskaper trengs for å måle livskvalitet og lykke. Giacaman og hennes kolleger tok utgangspunkt i WHO sine skjemaer, og supplerte med Palestina-spesifikke spørsmål.

Deretter utviklet de to nye mål: stress og menneskelig usikkerhet. Studiene viser at individuell sikkerhet er uløselig knyttet til nasjonal sikkerhet i Palestina.

– Om lag 88 prosent av befolkningen i Gaza lever i konstant frykt. Omtrent halvparten lider av moderat til alvorlig stress. Sikkerhetssituasjonen er forferdelig. Vi fant også at beleiringen, ikke selve krigføringen, er hovedårsaken til lidelsene i Gaza, forteller Giacaman.

Tidligere forskning viser at stress og nød kan lede til sykdommer som diabetes og økt blodtrykk. Nasjonale tall viser at en serie kroniske sykdommer øker i Palestina, ikke minst hypertoni, hjertesykdommer og brystkreft.

Studier fra Gaza antyder også en sammenheng mellom politisk vold og vold i hjemmet.

– Om du vil motarbeide vold i hjemmet, må du samtidig også gjøre noe med den politiske volden, sier professoren.

Kvinners helse forsømmes

– Våre egne personlige erfaringer tilsa at vi trengte å fange opp den store delen av befolkningen som ikke ennå er fysisk syke, men like fullt utsatt for ydmykelse og vold, sier Rita Giacaman. (Foto: Runo Isaksen)

– Kvinners helse er spesielt forsømt i Palestina. I et patriarkalsk samfunn er det ingen som bryr seg om brystkreft, hevder Giacaman.

Foreløpige studier antyder at brystkreft ofte rammer palestinske kvinner i urovekkende ung alder, ofte allerede i trettiårene. Medisinsk utstyr for å kunne avsløre kreft tidlig finnes det lite av.

Brystkreft er nå den nest viktigste dødsårsaken for palestinske kvinner, etter hjerte- og karsykdommer.

– Hjerte- og karsykdommer rammer naturligvis også menn, så det har fått politisk oppmerksomhet. Vi vet ikke hvorfor brystkreft rammer så mange unge kvinner her. Mer forskning trengs.

– Dessuten har vi mer økt blodtrykk blant kvinner enn menn, noe som er høyst uvanlig. Ingen bryr seg om disse tingene, ettersom de kun angår kvinners helse, sier Giacaman.

Alt du trenger, er håp

Palestinere lider, men betrakter seg likevel ikke som ofre, hevder Giacaman. Offerrollen er noe som typisk påklistres av internasjonale hjelpeorganisasjoner, mener hun:

– Om du ønsker deres hjelp, må du spille offer. Palestinernes situasjon har tydelige politiske rammer, inkludert ideen om å ha moralsk rett.

– I stedet for å spille offer skaper vi en motstruktur kalt motstand. Motstand handler i grunnen om å bevare nasjonal verdighet og identitet. Du kjemper for rettferdighet. Å forske på og publisere om konsekvenser av politisk vold, er i seg selv motstand.

– Og det får deg til å føle deg bra, noe som er godt for helsen din. Dette er hvordan vi definerer helse: velvære.

Motstand er en del av det palestinske livet. Men den sosiale bevisstheten blir stadig svakere, demoralisering sprer seg og folk er slitne. Giacaman ser en utvikling hvor underholdning blir stadig viktigere, og hvor rike blir rikere mens fattige blir fattigere.

– Oslo-avtalen dro teppet under føttene på de som faktisk hadde slåss og lidd under den første intifadaen fra 1987 til 1993, altså kvinner og unge. I dag eksisterer en enorm skuffelse med palestinsk korrupsjon og ineffektivitet.

– For å ha høy livskvalitet, trengs framtidshåp. Du trenger å tro at det du driver med, har verdi. Folk er mer usikre nå, sier hun.

Begynner å hjelpe

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Forskningsresultatene fra ICPH burde ha innvirkning på politikkutformingen, mener Giacaman. Hennes motspørsmål er: Hvem er det egentlig som utformer politikk her?

– Internasjonale hjelpeorganisasjoner dikterer det meste av helsepolitikk i Palestina. Annethvert år dukker en ny donor opp, og da starter alt sammen om igjen. Alle ønsker kjappe løsninger på langvarige problemer – og å diktere egne prioriteringer.

Politisk fortvilelse og kroniske sykdommer står ikke på noens agenda, hevder Giacaman, og viser til at ICHP er helt avhengig internasjonal finansiering.

– Innen folkehelse studerer vi kroniske sykdommer, psykologi og livskvalitet. Så prøver vi å knytte alt dette til politikkutforming. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er derimot kjennetegnet av sektorielt byråkrati. Dette må endres. De lokale behovene og prioriteringen må bli hørt, argumenterer Giacaman.

– Den palestinske helsen er i ingenmannsland mellom ulike sektorer. Men folk lever ikke i sektorer, de lever i samfunn.

Bildet er riktignok ikke helsvart.

– Vi forsker og frambringer resultater, så trykker vi på for implementering. Det siste tiåret har vi vært involvert i en rekke prosjekter, hvor vi sier: ”Palestinere er ikke gale. De trenger rettferdighet, styrke og utholdenhet, opplæring og solidaritet. De trenger ikke piller.” Det begynner å synke inn, sier Giacaman.

Økonomi framfor miljø

Kontrastene er slående. Å reise på Vestbredden innebærer å stille seg i køer ved en rekke israelske militære kontrollposter.

Spredt utover landskapet er israelske bosettinger, beskyttet av gjerder og soldater og med egne private veier, som deler Palestina opp i små biter.

På andre siden av separasjonsmuren og inne i Israel: Borte er kontrollpostene og de endeløse køene. I Tel Aviv nyter lokalbefolkningen mat og øl på stranden, mens de ser på folk som spiller strandtennis – en svært populær fritidsaktivitet.

– Israels økonomiske vekst er høy, men kommer på bekostning av sosiale og miljømessige forhold, sier Shahar Dolev.

Han er forsker ved Israel Association for Sustainable Economics, en frivillig organisasjon som arbeider for å fremme bærekraftig økonomi i Israel. Det var Dolev som initierte Israel’s Progress Index, som måler utvikling og livskvalitet i Israel.

Personlig sikkerhet

– Israels økonomiske vekst er basert på en stadig svekket sosial og miljømessig velstand. Vi trenger å smelte disse aspektene sammen, sier Shahar Dolev. (Foto: Runo Isaksen)

Personlig sikkerhet er et viktig spørsmål i Israel, framgår det av denne indeksen. Like fullt: I et land som lever i en konstant krigslignende situasjon, skulle tro man forventet lavere livskvalitet?

– Folk her har en tendens til å glemme fort. Etter et par måneder med ro, vender de tilbake til sine vanlige liv. I Tel Aviv har vi få bekymringer. De fleste vil svare at de er fornøyd med livet, forklarer Dolev.

Han foreslår videre at den høye selvrangerte livskvaliteten i Israel kan være en psykologisk mothandling, en reaksjon på sikkerhetsproblemene.

– Dette er en stor metodologisk utfordring. Du spør folk om de er lykkelige, og de svarer: ’Ja, det er jeg.’ Men kanskje de ikke er det, og hvordan skal du avsløre det? Jeg mistenker at ganske mange israelere egentlig ønsker å si: ’Vi er ikke redd for terrorisme! Vi er ikke skremt!’ Man ønsker å skjule en indre usikkerhet.

Blir fattigere

Den økonomiske utviklingen gagner ikke flertallet av Israels befolkning, ifølge Dolev. Mens bruttonasjonalproduktet fortsetter å stige, stiger også antallet fattige, og de blir stadig fattigere.

Samtidig er Israel et svært heterogent land, med store forskjeller i folks interesser og prioriteringer.

– Våre studier viser store gap i inntekt. I Israel er det en liten gruppe av veldig rike mennesker. Det er en middelklasse, men ikke en stor gruppe som i Europa. Så er det en ganske stor gruppe fattige. Segregering er et nøkkelord.

– De israelske araberne hører til de fattige, selv om kristne arabere tenderer mot middelklasse. Beduiner og ultraortodokse jødene er veldig fattige. Religiøse byer som Bnei Brak og Jerusalem er blant de fattigste i Israel, sier Dolev, som likevel er optimistisk.

– Politikere er interessert i det folket er interessert i. Akkurat nå er det bruttonasjonalprodukt. Hvis vi forskere klarer å nå gjennom til folk med viktigheten av sosiale og miljømessige aspekter, så vil politikerne følge etter. Og vi vil nå gjennom, mener Dolev.

Powered by Labrador CMS