– De største byene i Norge har gjort det mulig for flere å kunne utvikle og praktisere sin identitet som same, sier professor Torill Nyseth ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Derfor ser vi også den største økningen i den samiske befolkningen i byene. Ikke fordi de får flere barn, men fordi det er stadig flere som utvikler en samiske identitet i byene, sier Nyseth.

I den nye boken City Saami. Same i byen eller bysame? presenterer Nyseth og Paul Pedersen ny forskning som viser at stadig flere samer over hele Skandinavia finner en samisk identitet i byene.

– Byene er sentrale arenaer for utdanning av samisk ungdom, for samisk forskning og politikkutvikling. Byene har blitt et møtested for en stadig mer mangeartet samisk befolkning, og de har blitt sentrale premissleverandører i fornyelsen og endringen av samisk identitet, sier Pedersen.

Vekker

Urbaniseringen av den samiske befolkningen har ifølge forfatterne skutt fart særlig etter 1980.

Årsaken er både at mange samer har flyttet til byene og at et stadig voksende antall innbyggere i byene gjenoppdager sin samiske bakgrunn og ønsker å identifisere seg som samer. Det siste kjenner Kajsa Kemi Gjerpe seg igjen i.

– For meg var det å flytte til byen en vekker i forhold til min samiske identitet, sier Gjerpe.

Oppvokst i Karasjok hadde Gjerpe samisk som morsmål, undervisningsspråk og hadde samisktalende venner.

– Hjemme var jeg som alle andre, og min samiske identitet var så opplagt at den ikke var noe tema. Det var først da jeg flyttet til Trondheim for å studere at jeg ble bevisstgjort min samiske tilhørighet, sier Gjerpe.

Mange i Oslo

Fra Trondheim meldte Gjerpe seg inn i Samemanntallet, valgmanntallet hvor samer over 18 år kan registrere seg om de vil stemme ved Sametingsvalget. Fra 1989 og fram til i dag har Samemanntallet økt fra 5512 til 15 356 personer.

Siden 2005 har antall registrerte i samemanntallet nær doblet seg i Alta, steget med 40 prosent i både Tromsø og Oslo, men stått helt stille i Kautokeino og gått ned med 2,3 prosent i Karasjok. I dag er det derfor nesten like mange samer i Samemanntallet i Alta og i Tromsø som i Karasjok.

Av manntallets drøyt 15 000 medlemmer bor hver tjuende person i Oslo.

Utfordrende

At medlemmene i Samemanntallet øker mest i byene, er ikke overraskende for sametingspresident, Aili Keskitalo. Det er heller ikke helt problemfritt.

– Dette er en utvikling vi har sett over tid, og det flott at flere melder seg inn i Samemanntallet og ønsker å ta del i det samiske demokratiet. Samtidig kan det skape helt nye problemstillinger når en så stor andel av den samiske befolkningen bor i byer, sier Keskitalo.

Hun påpeker at en del av å være et urfolk er tilknytningen til et landområdet, og stiller spørsmål med hva som kan skje i nord når en stadig større del av den samiske befolkningen bor og utvikler en samisk identitet utenfor Sápmi (Sameland).

Vil tilbake

– For meg er avstanden til naturen det største problemet med å bo i byen, sier Lars Helander.

Da 29-åringen flyttet fra Nesseby til Tromsø som 19-åring kom han rett fra et samisk kjerneområde og til en storby hvor det først var vanskelig å finne seg til rette.

– Møtet med byen ble en vekker i forhold til hvem jeg er og hvilke verdier jeg har med meg, sier Helander.

Han liker Tromsø, men er likevel veldig klar på at han vil flytte tilbake til Sápmi når han er ferdig utdannet psykolog til våren. I ventetiden tar ungene del i et samisk opplæringstilbud som i dag er en selvfølge i Tromsø kommune.

Kampsak

– Et offentlig, samisk undervisningstilbud har ikke alltid vært en selvfølge, ei heller i Tromsø, sier Sauli Guttorm, leder i Tromsø sameforening.

Både samisk barnehage og samiskspråklig undervisning var lenge kampsaker for sameforeningen. I dag, når de store kampsakene er borte, er det ikke lenger behov for en stor og sterk sameforening i byen og medlemstallet synker.

Men samtidig som medlemstallet går ned i sameforeningen, dukker det stadig opp nye nisjeforeninger med utspring i universitetet, i ungdomsmiljøer og i foreldrenettverk.

Måtte flytte

– Det er ikke lenger bare én måte å være samisk på, sier UiT-professor Torill Nyseth.

I boken forteller forfatterne historiene til flere samer bosatt i skandinaviske storbyer. En av dem forteller at hun måtte flytte fra hjemstedet i Finnmark til Tromsø for å finne rom for sin samiske identitet. Selv om de fleste på hennes hjemsted hadde en eller annen form for samisk bakgrunn, var det få som så på seg selv som samisk.

Folk hadde et postkortbilde på hva det vil si å være same, forteller kvinnen. Det å komme til storbyen gjorde livet mye lettere. På hjemstedet var det å være samisk en privatsak. I byen fikk hun en frihet til å være den hun vil være, også offentlig.

Det beste av to verdener

Etter flere år i Trondheim flyttet Kajsa Kemi Gjerpe til Tromsø, hvor hun i dag er stipendiat ved UiT og forsker på blant annet urban samisk identitet. I arbeidet sitt treffer hun ofte samer som har det som Lars Helander, personer med sterke bånd til hjembygda nordpå. Men mange velger likevel å bli i byen.

– Byen blir derfor et sted hvor man uttrykker sin samiske identitet på nye, kreative måter, sier Gjerpe.

– Urbane samer kombinerer sitt urbane samiske liv med nye former for uttrykk med sterke bånd til det rurale Sápmi, sier Gjerpe.

Internasjonal forskning viser at dette ikke er en norsk eller samisk fenomen. Mens urfolk i byen tidligere ble forbundet med assimilering, at minoritetene ga slipp på sin egenart og blir mer og mer lik den nasjonale majoriteten, bekrefter ny forskning fra Australia, New Zealand og USA funnene fra Skandinavia om at urfolksidentiteten og -kulturen ikke bare overlever i byen, den finner også nye uttrykksmåter.

Referanse:

Paul Pedersen og Torill Nyseth (red.): City-Saami. Same i byen eller bysame? Skandinaviske byer i et samisk perspektiv. CálliidLágádus 2015.