Uten å vise solidaritet, maskulinitet, kollektivitet, lojalitet, lokal tilhørighet og ekte lidenskap for klubben blir de nemlig oppfattet som mindreverdige supportere.

Det er ikke likegyldig hvordan man oppfører seg under en fotballkamp. I hvert fall ikke dersom man ønsker å være en “ekte” fotballsupporter.

Fotballsosiolog Arve Hjelseth ved Høgskolen i Nord-Trøndelag har sett nærmere på hvilken supporterkultur som råder grunnen på fotballtribunene, og konklusjonen hans er ganske oppsiktsvekkende:

Snudd på hodet

- På tribunen snus det sosiale hierarkiet i samfunnet på hodet, og fotballsupportere fra middelklassen streber nedover mot det som oppfattes som arbeiderklassens verdier.

- Fordi fotballen vokste fram som publikumsidrett for industriarbeiderklassen, er det denne klassens kollektive verdier som har status som autentisk. Dette til tross for at samfunnet er et helt annet i dag, sier Hjelseth.

Det er nemlig det supporterne selv oppfatter som arbeiderklassens kultur og verdier som setter normen for hva som er akseptabel supporteratferd.

Dette til tross for at de som streber nedover på tribunen, ikke føler noen bevisst tilhørighet til arbeiderklassen i andre sammenhenger.

Fotballen peiler seg dessuten inn på middelklassen som sin viktigste tilskuer- og kundegruppe. Men en ekte fotballsupporter ser slett ikke på seg selv som en kunde.

- Den autentiske fotballkulturen legger vekt på lojalitet, arbeiderklassetilknytning, maskulinitet, lokal tilhørighet og et lidenskapelig forhold til sitt eget lag. Behersker man ikke arbeiderklassesupporternes atferd og kulturelle koder, er man utenfor det gode selskap.

- Medgangssupportere som svikter laget i tider med motgang på fotballbanen blir sett kraftig ned på av de “ekte” supporterne, som følger laget sitt i tykt og tynt, sier sosiologen.

Mangler fotballkultur

Og selv om fotballtilskuere uten tilknytning til den tradisjonelle arbeiderklassekulturen er i flertall på tribunen, fortsetter arbeiderklasseverdiene å dominere supporterkulturen.

Det skyldes ifølge sosiologen Hjelseth at de nye tilskuergruppene mangler legitim fotballkultur. De er rike på penger, men fattige på innlevelse, engasjement og lidenskap.

Derfor forsøker de å skaffe seg dette ved å adoptere de mer erfarne fotballsupporternes atferd.

Arve Hjelseth bruker Vålerenga og VIF-klanen som eksempel på at både klubbhistorier og supportere legger stor vekt på klubbens arbeiderklassebakgrunn.

Til tross for at fotballen både i England og Norge siden 1990 har orientert seg mer mot den kjøpesterke middelklassen, er det fortsatt arbeiderklassens verdier som kommer til syne på tribunen.

- Selvfølgelig er det ikke alle fotballsupportere som streber nedover og forsøker å tilegne seg arbeiderklassens atferd og uttrykk. Noen betrakter det hele med en stor porsjon ironi og distanserer seg fra supporterne.

- Men det er ikke dette synet som er det legitime, og for å bli akseptert som supporter må man forholde seg til det kulturelle hegemoniet som bygger på antatte arbeiderklasseverdier, sier Arve Hjelseth.

Broket klassefortid

Fotballen som idrett har en broket fortid når det gjelder klassetilhørighet. Sporten oppsto som en brutal og udisiplinert folkeforlystelse i England, men ble satt i system ved overklassens kostskoler på 1840-tallet.

Det gikk ikke mange år før fotballen fikk fotfeste også i andre samfunnsgrupper, og klubber med utgangspunkt i fagforeninger, kirker og folkeskoler ble vanlig.

I 1885 ble profesjonell fotball tillatt, og mens borgerskapets forretningsfolk sto bak og trakk i trådene, utgjorde arbeiderklassen både spillere og publikum.

I 1961 ble maksimumslønnen opphevet, og fotballspillerne ble i større grad stjerner med høy lønn som flyttet bort fra miljøene der supporterne bodde.

På denne tida inntok tenåringene fotballtribunene i flokk, plasserte seg på kortsidene og skapte en aggressiv og maskulin tribunekultur som også hadde elementer av allsang og populærmusikk i seg.

Branner og ulykker

Samtidig sank tilskuertallene kontinuerlig i England, og tribunene ble gradvis overlatt til de mest engasjerte og av og til voldelige supporterne.

På midten av 1980-tallet skjedde flere tragiske branner og ulykker på fotballbaner i England, og fotballen var i alvorlig krise med halverte tilskuertall siden slutten av 1940-årene.

Mot denne bakgrunnen ble det på 1990-tallet gjort viktige grep for å tiltrekke seg nye tilskuergrupper.

FA Premier League ble etablert, TV-rettighetene ble solgt og engelsk fotball gikk fra å være en lavstatussport til å bli en spektakulær idrett utøvd på fasjonable anlegg med høye billettpriser.

Nå var middelklassen den nye kundegruppen, og fotball ble moderne igjen.

Norsk fotball opplevde en parallell utvikling, og publikumsoppslutningen er mer enn doblet på 20 år.

Men selv om middelklassen for alvor har inntatt fotballtribunene, opererer altså fortsatt de mest engasjerte supporterne etter gammeldagse kulturkoder?

Referanse:

Hjelseth, Arve (2005): De som streber nedover - om klasse og identitet blant fotballsupportere. Sosiologi i Dag 35 (4): 69-87.