En polarekspedisjon fra Østerrike-Ungarn er kanskje ikke det vi i Norge forbinder med de store heroiske bragder i isen.

Men i 1872, året Roald Amundsen ble født, reiste nettopp en slik ekspedisjon mot Nordishavet.

Ekspedisjonen var ledet av Carl Weyprech og Julius Payer og hadde som mål å finne Nordøstpassasjen, men de kom aldri så langt.

Låst i isen

I stedet ble deres skip «Admiral Tegetthoff» fastlåst i isen nord for Novaja Zemlja.

Og det var mens de vandret i isen og foretok vitenskapelige målinger at de ved et tilfelle oppdaget Franz Josef land i 1873.

- Det var lenge en teori om at det var åpent hav oppe i Arktis, noe Weyprecht-Payer-ekspedisjonen avkreftet under oppholdet ved Franz Josef land, forteller Ulrike Spring.

Hun er tidligere kurator ved Wien Museum og jobber for tiden ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Et mediesirkus

Sammen med førsteamanuensis i litteraturvitenskap, Johan Schimanski, forsker hun på det mediesirkuset som oppsto i Europa etter at ekspedisjonen nådde fast land igjen.

- Etter hvert forlot mannskapet skipet og dro redningsbåtene sine i tre måneder over isen til de nådde havet.

I 1874 ble de funnet av en russisk isfarer og tatt med til Vardø. Og det er i Vardø at mediasirkuset begynte, forteller Schimanski.

Schimanski og Spring er veldig opptatte av mottakelsen ekspedisjonen fikk etter at de gikk i havn i Vardø i september 1874.

- De reiste med skip fra Vardø til Hamburg og hele veien ble ekspedisjonen feiret. I Wien fikk de enorm mottakelse, og alt dette er dokumentert i aviser, brev, dagboknotater og satiriske tidsskrifter, forteller Schimanski.

Tilbakeliggende og konservativ

De satiriske avisene skrev i ukevis om ekspedisjonen hvor de blant annet harselerte om den nye østerriksk-ungarske kolonien Franz Josef land.

- Det var private aktører som betalte for ekspedisjonen, alt fra lærere til adelsmenn, og det var ikke akkurat snakk om et koloniseringsprosjekt. Ekspedisjoner var veldig populære på den tiden, men i Østerrike møtte denne ekspedisjonen også mye skepsis, forteller Ulrike Spring.

Likevel fikk Weyprecht-Payer-ekspedisjonen enorm betydning for ryktet til Østerrike-Ungarn.

- Østerrike-Ungarn ble oppfattet som tilbakeliggende og konservativ på mange måter, og en polekspedisjon var en veldig moderne greie - noe engelskmenn holdt på med, forteller Spring.

Et politisk ideal

I tillegg hadde denne reisen en politisk funksjon. Det ble en idealfremstilling av hvordan de store nasjonalitetsforskjellene som eksisterte i Østerrike-Ungarn på denne tiden kunne sameksistere og skape.

Besetningen besto av ungarere, østerrikere, italienere, tsjekkere og kroater.

- Språkbruken om bord ble et symbol på denne multinasjonaliteten. Det offisielle skipsspråket var italiensk som var språket til mange av sjømennene i den østerriksk-ungarske marinen. På den tiden hadde de nemlig en kyst ut mot Adriaterhavet og en marine som i 1866 hadde vunnet et viktig slag, sier Spring.

Islosen Elling Carlsen fra Tromsø kunne ikke italiensk så han snakket norsk med Weyprecht, mens det var to av besetningen som var fra Syd-Tyrol og snakket en type tysk som bare Payer forsto. Matrosene var kroater som også snakket italiensk.

Langvarige spor

På samme måte som Gjøa og Fram er en stor del av den norske identiteten, er Tegetthoff en viktig del av den østerrikske. I den senere tid er det flere moderne ekspedisjoner som har gått i Tegetthoffs kjølvann.

Payers egne beskrivelser av ferden ble gitt ut i 1876. Mursteinen på 700 sider ble en internasjonal bestselger og ble også oversatt til norsk.

- Ekspedisjonen resulterte i en mengde forskjellige fremstillinger av Arktis. Malerier, seriøse og useriøse artikler, musikk komponert av Strauss og ikke minst romaner som Christoph Ransmayrs roman Isens og mørkets redsler som kom så sent som i 1984, forteller Schimanski.

Så hva var det som skjedde med Weyprecht og Payer? Payer ble etter hvert desillusjonert av påstander om at han umulig kunne ha vært så langt nord. Med tiden ble han maler. Og Weyprecht var en av initiativtakerne til det første polaråret, men døde før det ble en virkelighet i 1882-83.