Kommentar: Dette var 2002

Dersom det dukket opp en ny relativitetsteori eller en ny evolusjonsteori i 2002 - vil vi antagelig ikke forstå det før om noen år. Men de mindre gjennombruddene er heller ikke til å kimse av. Redaktør Erik Tunstad ser på forskningsåret 2002.

Publisert

I sine årskavalkader trekker amerikanske Science fram RNAs nyvunne status som DNAs “guiding hand” som årets vitenskapelige gjennombrudd, mens britiske Nature lar være å rangere. De setter imidlertid fjorårets store svindelavsløringer på topp i sin nyttårsoversikt - mens New Scientist fokuserer på det skuffende World Summit-møtet i Johannesburg.

Og hvordan så det vitenskapelige fjoråret ut, sett fra Norge?

Med tanke på at Nobel-komiteen klokelig lar det gå årrekker mellom utført arbeid og utdelt medalje, er vel både det enkleste og klokeste å si “ingen nevnt - ingen glemt” (så slipper jeg samtidig å avsløre hvor lite jeg egentlig fikk med meg).

Og, når sant skal sies, var det hendelsene på det mer forskningspolitiske plan som gjorde størst inntrykk i fjor. Særlig to tildragelser gir oss et glimt av offentlighetens lettere schizofrene forhold til forskning og vitenskap.

Fremragende initiativ

Årets høydepunkt (antagelig var det en enda større begivenhet), fant utvilsomt sted i juni, ved opprettelsen av 13 nasjonale Sentre for fremragende forskning. Ideen bak, var noe så unorsk som elitetenking. Gjennom disse 13 spydspissene skal Norge dyrke fram de beste forskerne, forsterke de gode miljøene, og dele ut 140 millioner hvert år i ti år til de instituttene som virkelig hevder seg i den internasjonale toppklassen.

Selvsagt var ikke alt rosenrødt. Vi fikk bekreftet noen av våre fordommer, som for eksempel at intelligens og kreativitet, som alt annet her i Norge, er demokratisk og distriktsvennlig jevnt fordelt - et fenomen som med nødvendighet måtte føre til at viktige miljøer ble forbigått.

Opprettelsen av nordiske sentre for fremragende forskning noe senere på året gjorde det hele bare enda mer påtagelig, da det viste seg at forskere som var for dårlige i Norge, var best i Norden.

Men uansett: Opprettelsen av SFF var et viktig skritt i riktig retning.

Et byks i motsatt retning

Sent på høsten gjorde regjeringen seg så klar til et byks i stikk motsatt retning: I strid med råd fra fagfolk og høringsinstanser, ville den - ikke uventet anført av helseminister Dagfinn Høybråten - trumfe gjennom et totalforbud mot all forskning på befruktede egg, i tillegg til et forbud mot terapeutisk kloning.

Lovforslaget, som førte til en lang artikkelserie her på forskning.no, kan sees som en naturlig fortsettelse av en velbrukt norsk praksis, der vi først tar moralsk avstand fra “uetisk forskning”, for deretter å ta for oss av de resultater den måtte føre til, etter at forskere i utlandet har gjort drittjobben for oss.

Slik sett er samme Høybråtens forslag om å styrke norsk forskning på alternativ medisin et redelig trekk. Spørsmålet er bare om ikke pengene er bedre investert om vi setter dem et annet sted.

Dumpet deponering

Børge Brende er en annen minister som stadig gjør seg gjeldende. I august stanset Miljøverndepartementet i siste liten et internasjonalt forskningseksperiment som skulle undersøke havlagring av CO2. Deponering av CO2 i vannmassene har ikke vært utprøvd tidligere.

Forsøket ble visstnok stanset etter press fra diverse miljøorganisasjoner og “internasjonal opinion”. Opinionen var imidlertid ikke sterkere enn at vedtaket ble møtt med hevede øyenbryn i flere internasjonale forskningstidsskrifter.

Avgjørelsen om å avbryte forsøkene kom uansett like i forkant av miljøtoppmøtet i Johannesburg. Da hadde forskningseksperimentet allerede fått klarsignal fra Statens forurensningstilsyn (SFT).

- Havlagring som mulig klimatiltak må få en sterkere internasjonal forankring innenfor det internasjonale klimasamarbeidet, het det i avslaget på utslippssøknaden.

Hans Roar Sørheim koordinator for klimatekprogrammet hos Norges forskningsråd, stilte seg spørrende til denne begrunnelsen:

- Hvordan man skal finne ut om deponering av CO2 i havdypet er et mulig klimatiltak, dersom man ikke får lov til å gjennomføre forsøket?, undret han i forskning.nos spalter.

Det store tilbakeskrittet

Vi nevnte innledningsvis at vi, dersom det hadde dukket opp en ny relativitetsteori i 2002, neppe ville forstå det før om noen år. Det triste med 2002 er at året med større sannsynlighet vil bli husket som året med det store tilbakeskrittet enn for sine gjennombrudd.

Fram til våren i fjor, trodde vi nanoteknologien hadde gjort stormskritt fremover de siste årene. En av grunnene til dette, var amerikanske Bell Labs unge superforsker “Jan Hendrik Schön”:http://www.forskning.no/Artikler/2002/oktober/1034170456.0, som gjennom en forbløffende rekke artikler i verdens fremste vitenskapelige tidsskrifter hadde vist at han var i ferd med å revolusjonere dette forskningsområdet.

Klokkene begynte å ringe i mai, da Schön ble tvunget til å innrømme at kurver han hadde trykket i to artikler som slett ikke handlet om samme forsøk, faktisk var de samme. Det 32-årige stjerneskuddet hadde i sine mest frenetiske perioder publisert en ny vitenskapelig artikkel hver åttende dag, gjerne i tidsskrifter som Nature og Science - uten at noen hadde reagert.

Men da mistanken først var vekket, begynte folk å lese hans arbeider med nye øyne. Snart ble det klart at den famøse kurven dukket opp (lett forkledd) både her og der. Schön var avslørt som svindler, og verden måtte se langt etter “oppfinnelser” som organiske transistorer og sterkt forbedret superledning.

Noen måneder før Schön-affæren kom avsløringen av fysikeren Victor Ninov ved Lawrence Berkeley National Laboratory i California - mannen som hevdet å ha skapt de nye elementene 116 og 118 i den periodiske tabell.

Ninov-saken vekket ikke like mye oppsikt som Schön - utsiktene til en revolusjon av datateknologien er tross alt mer sexy enn enda et obskurt grunnstoff som ingen av oss uansett kommer til å verken se eller høre. Men prinsippene og spørsmålene er de samme:

Er svindel alvorlig råte, eller bare en eksotisk utvekst på vitenskapens tre?
Vil forskningsmiljøet alltid luke ut ugresset - eller er det mer av det enn vi tror?
Og hva er det som får unge forskere til å ødelegge sine ellers potensielt strålende karrierer med å forfalske sine data?
 

En litt mer komisk variasjon over samme tema dukket opp i begynnelsen av november, da to franske fysikere fikk trykket artikler som så vitenskapelige ut - men som kolleger mente bare var vås.

Problemet er at teoretisk fysikk i dag er blitt så sær, avansert og vanskelig at det i enkelte tilfelle er bortimot umulig å skille seriøs vitenskap fra vitenskapelig lydende babbel.

Gallo-saken har, på sin side, lite komikk over seg. Denne både vitenskapelige, økonomiske og politiske svindelen fra 1980- og 1990-tallet, som må være en av de verste på flere tiår, ble grundig eksponert i en av fjorårets beste (og mest uleselige) bøker.

Ellers, fra forskningssvindelens verden, bør vi jo nevne fjorårets utgave av kald fusjon, der forskere ved Oak Ridge National Laboratory hadde erstattet 1980- og 1990-tallets palladiumladete “kjøkkenbenkreaktorer” med “boble-fusjon” der bobler i en væske i teorien skulle kunne varmes til 10 millioner grader, varmt nok til å starte fusjon.

Men innholdet var det samme: Verdens energikrise var løst en gang for alle - og ingen andre klarte å gjenta forsøkene?

RNAs nye rolle

Vi skynder oss over på det mer positive.

Årets vinner!, proklamerer Science med bravur: Small RNAs Make Big Splash”.

Det dreier seg om små RNA-molekyler som, i motsetning til RNA flest, ikke koder for noe protein. “Biologiens mørke materie” er de blitt kalt, det var mange av dem, men ingen visste hvilken funksjon de hadde.

Så, i 2002, kom et ras av oppdagelser som tilsynelatende gir støtte til den radikale ideen om at mikroRNA utgjør en kontrollfunksjon over selve arvestoffet, DNA.

MikroRNA er omtrent 22 nukleotider lange. De ble først oppdaget og siden ansett som en interessant anomali i reguleringen av arvestoffet til visse rundormer. Forskningsgjennombruddene i fjor tyder på at vi her snakker om et langt mer generelt fenomen, og at man kanskje har oppdaget et uutforsket lag av genetisk regulering.

Klonede katter og sekvenserte sjøpunger

Den første klonede menneskebaby ble påstått født rett før nyttår - av en absurd UFO-sekt hvis ultimate mål er å forbedre mennesket gjennom kloning og såkalt downloading av tanker og bevissthet.

Den første klonede katten så dagens lys allerede i februar, og vissheten om at den var den eneste overlevende av 200 igangsatte forsøk styrker vår skepsis til Räel-sektens påstander (som bare har økt de siste dagene): Det må ha vært litt av en fødestue, med hundrevis av gravide og aborterende UFO-skruller?

2002 var for øvrig året da forskerne klonet en kalv fra en biff som igjen kom fra en ku som hadde vært død i to dager. Hadde det skjedd ved påsketider, hadde i det minste timingen vært perfekt.

Evig liv tilfaller kanskje også Craig Venter, den vitenskapelige kjendisen bak firmaet Celera - selskapet som slo det multinasjonale HUGO-prosjektet på målstreken i kappløpet om å sekvensere det menneskelige genom. I fjor avslørte han at det sekvenserte genom var hans eget.

Gjennombrudd mot malaria

Mest oppstuss var det i fjor imidlertid omkring sekvenseringen av malariamyggen (Anopheles gambiae) og den skapningen som egentlig forårsaker malaria, protozoen Plasmodium falsiparum.

Begge regnes med rette som gjennombrudd i kampen mot denne sykdommen som dreper millioner av mennesker hvert år.

Ved siden av malariamyggen har man nå sekvensert seks flercellede dyr: mennesket, en fruktflue, en mus, en nematode, en fisk - og helt på tampen av 2002: en sjøpung, et kappedyr.

Denne lille krabaten er ukjent for folk flest, der den sitter bortgjemt på havbunnen, i sin læraktige, sekkeliknende kappe og lever av å filtrere vannet som siger forbi. Den er imidlertid viktigere enn man skulle tro: Sjøpungene er så å si virveldyr uten ryggrad - med andre ord en av våre næreste slektninger.

Sekvenseringen av sjøpungens arvestoff kan dermed gi mye interessant informasjon om vår dyregruppes forhistorie.

Våre forfedre

For ti års tid siden var vår aller nærmeste familie, våre menneskelige forfedre, en gruppe som dukket opp for rundt regnet 3,2 millioner år siden. Mye har skjedd siden den gang, og sist sommer dukket det opp enda en kandidat til tittelen vår eldste forfar, en mellom seks og sju millioner år gammel hodeskalle fra Tsjad.

Vi kan vente oss mye krangel rundt dette funnet i tiden som kommer. Ikke bare flytter det menneskehetens arnested vestover fra Rift Valley, området som så langt har hatt enerett på å servere verden spennende nye funn, det tar også noe av glorien fra 2001s store funn, den seks millioner år gamle Orrorin tugenensis fra Kenya.

Noen forskere, blant andre de som fant Orrorin, mener nykommeren - Sahelanthropus tchadensis heller burde hete Sahelpithecus, med andre ord at det dreier seg om en ape og ikke en av våre forfedre.

Andre mener funnet setter mange av våre forestillinger på hodet, med rette, og at funnet bare representerer toppen av et isfjell av ukjente menneskeliknende arter fra perioden fem millioner år og bakover.

Hvor skal dette ende?

Kosmos

Og så var det de store linjene: Den hundrede planeten utenfor vårt solsystem ble funnet i fjor - uten at det vakte oppsikt, naturlig nok. Litt mer oppsiktsvekkende var det at den tilhørte et solsystem som liknet vårt eget.

Dette styrket selvsagt håpet om å finne jordliknende planeter, altså steder der de fleste kan være enige om at det kan være håp om å finne liv. Helt på begynnelsen av 2003 melder New Scientist at så mange som ett av fire solsystemer kan ha slike “jordliknende planeter”.

Alt dette, altså, i året da forskerne oppfylte alle menns drøm: Nyheten om at direkte kontakt med sæd - uansett på hvilken måte - ikke bare forsterker kvinnens immunsystem under svangerskapet, men også lindrer depresjoner. Italienske forskere påviste samtidig at kvinnenes g-punkt virkelig eksisterer.

Så hvorfor sitter du her og soser ved pc’en?