Rent estetisk er kanskje ikke den internasjonale romstasjonen et mesterverk, men den er utvilsomt en teknologisk stjerne der den fyker rundt jorda i underkant av 28 000 kilometer i timen.

Romstasjonen er nå den største utposten for mennesker i rommet. Den er på størrelse med en fotballbane, og har en total masse på rundt 300 tonn.

Den har hatt stor betydning for romforskning og for forståelsen av hvordan det er å leve i rommet. Ikke minst har den vist at USA, Russland, Europa og Japan kan samarbeide.

- Kanskje det viktigste som er vist etter 10 år med romstasjonen, er at tidligere rivaler klarer å samarbeide på et teknisk komplisert felt, forteller sivilingeniør og romfartsekspert Erik Tandberg ved Norsk Romsenter.

- Selv om forholdet har skrantet litt utad på det politiske plan, har samarbeidet i romsektoren og på romstasjonen vært bra, sier han.

Det første skrittet

Det første viktige steget til etableringen av den internasjonale romstasjonen var en avtale mellom USA og den europeiske romorganisasjonen ESA, Japan og Canada. Denne ble skrevet under allerede i 1988.

Den kalde krigen støttet opp under et kappløp mellom USA og Sovjetunionen også i rommet, men etter at det politiske klimaet tinet, ble det større muligheter for samarbeid mellom øst og vest.

I 1993 inviterte USA Russland med på romstasjonsprogrammet, trolig ikke bare av altruistiske årsaker. Russland hadde en enorm erfaring fra sin egen romstasjon MIR, og kunne tilby bruken av bærerakettene Proton og Sojus.

- Det var også viktig for landene som samarbeider å unngå at alle bygger hver sin romstasjon, sier Tandberg.

Det var nettopp en Proton-rakett som tok med seg den aller første romstasjonsmodulen opp i rommet 20. november 1998. Dette er en 13 meter lang last- og kontrollmodul på 20 tonn.

Soloppgang

Modulen, kalt Zarya (morgengry), gir elektrisk strøm, fremdrift, styringsmuligheter og lagringsplass. Senere har mange flere moduler blitt montert på, blant annet det europeiske romlaboratoriumet Columbus.

Meningen er å utvikle Columbus til et stort forskningssenter og la bedrifter som ikke er romrelaterte slippe til. Mange selskaper er interesserte i å teste sine produkter og teknologier i vektløs tilstand.

USA har erklært romstasjonen som nasjonalt laboratorium. Dette betyr at industrien kan få mange oppdrag.

- Det ligger i kortene at USA vil bruke stasjonen mye til å teste prosedyrer, systemer og materialer som senere skal brukes på månen og mars, sier Tandberg.

- Europa vil nok foreta en rekke eksperimenter med mer blandet innhold, som for eksempel biologi, fysikk, materialteknologi, astronomi, meteorologi og jordobservasjon, sier han.

Norge er med

Alle disse feltene er også viktige for Norge, og vi er godt representert på romstasjonen allerede i dag.

Ett eksempel er N-USOC, Plantebiosenteret ved NTNU i Trondheim, som overvåker dyrkingen av planter i et kammer bygget av den norske bedriften Prototech.

Et annet eksempel er det norskutviklete instrumentet ANITA som måler luftkvaliteten på romstasjonen. NASA er så fornøyd at instrumentet kan bli fast inventar på stasjonen.

Det første mannskapet på romstasjonen ankom for åtte år siden. Siden den gang har stasjonen vært permament bebodd av to eller tre astronauter.

Full rulle i 10 år

I 2010 vil romstasjonen være fullt utbygd og frem mot 2020 får vi en bruksperiode med fullt mannskap. I disse dager arbeider mannskapet på romferga Endeavour med å gjøre stasjonen klar for en overgang fra tre beboere til seks.

Stasjonen har i dag omtrent like mye innvendig plass som en jumbojet. Den huser 19 forskningsenheter - åtte av dem er finansiert av ESA.

Etter 10 år i bane rundt jorda har 67 personer fra 15 land besøkt romstasjonen, og mannskapet har spist rundt 19 000 måltider. Mer enn 100 000 personer fra romsentre og rombedrifter har vært involvert i prosjektet.

I dag har romstasjonen flydd rundt jorda 57 309 ganger. Hadde den reist i en rett linje, ville den allerede ha passert Pluto i ytterkanten av solsystemet.

Erik Tandberg tror vi vil få en stor aktivitet på stasjonen de nest 10 årene.

- Stasjonen vil kreve vedlikehold, men det vil også være god anledning til å drive med forskning, sier han.