Komet-sonden Rosetta holdes nå tilbake på den europeiske oppskytningsrampen i Fransk Guyana. Et lite stykke varme-isolasjon på Ariane 5-raketten har falt av, og ingeniørene vil ikke risikere at tropevarmen trenger inn i det super-nedkjølte drivstoffet i brenseltankene.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Derfor limer de fast ny isolasjon, og limet trenger 36 timer på å tørke. Tidligst over helga kan Rosetta starte sin ti år lange ferd mot landingen på komet 67P/Churyumov-Gerasimenko - og de har maksimalt 19 dager på å utbedre feilen. Nøler de lenger, må ferden utsettes ett år til kometen igjen er i posisjon, og sonden må skytes ut fra Russland med den sterkere Proton-raketten.
Dette er ikke første gang Rosetta-ferden er i krise. I desember 2002 måtte europeerne sprenge sin nye stolthet, raketten Ariane-5+ fordi den kom ut av kurs. Denne raketten skulle brukes til å løfte Rosetta et par måneder seinere mot komet 46P/Wirtanen. I januar 2003 ble ferden utsatt ett år, og en ny komet valgt som mål: 67P/Churyumov-Gerasimenko, et to kilometer langt frostfjell som nå tumler utover mot banen til planeten Jupiter.
Komet Churymov-Gerasimenko er større enn Wirtanen, og derfor et bedre mål for kometforskerne, så utsettelsen var ikke helt forgjeves. Kometen går i en avlang bane rundt Sola med ytterpunkt ute ved planeten Jupiter og innerpunkt like utenfor Jordas bane. Rosetta skal følge kometen mens den faller innover mot Sola og observere hvordan Sola blåser varme gasser og støv ut fra kometkjernen til den lysende “hårete” halen som har gitt kometer deres navn, etter det greske ordet “come” for hår.
Mange år underveis
"Rosettas vei mot målet går via Jorda og Mars. (Illustrasjon: ESA)"
Selv om oppskytningen går bra, er ikke prøvelsene over for Rosetta. Ti år trenger sonden for å klatre ut fra Jordas bane til kometen. Klatringen skjer i flere etapper, for ingen rakett er sterk nok til å dytte Rosetta direkte ut til Jupiters bane.
Derfor kommer Rosetta overraskende nok tilbake til Jorda for å få dra-hjelp. Våren 2005 vil jordkloden dra Rosetta etter seg med sitt tyngdefelt, og slynge den ut og opp til større hastigheter. Det samme skjer rundt planeten Mars i 2007, og så to ganger til rundt Jorda i 2007 og 2009.
Midsommers 2011 har Rosetta kommet så langt vekk fra Sola at solpanelene ikke lenger klarer å holde sonden våken. Derfor går den i dvale, med bare et lite elektronisk øye vaktsomt på gløtt mot de viktigste datasystemene om bord.
2014: Målet nådd
"Rosetta nærmer seg kometen. (Illustrasjon: ESA)"
To og et halvt år seinere er endelig Rosetta i nærheten av komet Churyumov-Gerasimenko. Bakkemannskapet i kontrollsenteret i Darmstadt i Tyskland vil vekke den til live, og langsomt vil den nærme seg kometen til en avstand av noen tusen kilometer i mai 2014 - over ti år etter at ferden startet!
Rosetta vil følge kometen i månedene som kommer. Små rakettmotorer vil dytte den forsiktig rundt frostfjellet, og instrumenter vil registrere hva kometen består av og hvilken form den har. Kameraer vil kartlegge hele overflaten med en nøyaktighet ned til fire centimeter!
"Landingen på komet Churyumov-Gerasimenko. (Illustrasjon: ESA)"
Men det virkelige nærbildet av en komet får vi når Rosetta i november 2014 dytter det 100 kilo tunge landingsfartøyet fra seg med kurs mot overflaten. De tre landingsbeina glir ned i porøs snø, og to harpuner gir feste i det nesten vektløse landskapet.
Landingsfartøyet skal grave i overflaten og studere detaljer i mikroskop. Dessuten skal landingsfartøyet og moderfartøyet sammen gjennomlyse kometen med radiobølger. Med samme teknologi som i en medisinsk computertomograf vil radiorefleksjonene gi et bilde av kometens kjerne - mens den tumler innover mot lys og varme og kometen “slår ut håret” - den lysende halen.
Kometer - solsystemets fortidsminner
Rosetta-sonden vil gi forskerne ny kunnskap om solsystemets eldste tider. For over fire milliarder år siden trakk en sky av gass og støv seg sammen, og hvirvler i skyen ble til Sola og planetene. Da hadde Sola blåst de indre delene av solsystemet rent, men rester av urskyen lå igjen i rommet utenfor - kometer.
Kometene ble trukket mot Sola, og mange kommer fortsatt inn i avlange baner, runder Sola i en hårnålssving og forsvinner tilbake ut i det store mørket - kanskje for alltid. Men noen kometer fanges inn av tyngdefeltet til kjempeplaneten Jupiter, og går i mindre og tettere baner med periode omkring fem-seks år. Churyumov-Gerasimenko er en slik Jupiter-komet.
Noen forskere tror kometer har vært viktige for at livet kunne oppstå på Jorda. Kosmisk stråling slår løs vannmolekyler i komet-isen, og molekylene går sammen på støvkornene i lange kjeder av oksygen, hydrogen og karbon - organiske molekyler som er byggesteinene for liv.
Da jorda var ung, kolliderte mange kometer med planetene, og organiske molekyler fra kometer kan ha trukket ned i den sterile vulkansteinen. Isen fra kometene kan ha bidratt til å fylle havbassengene, og kometkollisjonene kan også ha slått hull i skydekket slik at sola kunne trenge ned i havskummet og starte fotosyntesen i de første primitive cellene.
