Grønnere kraft offshore

I det stille har Norge fått tre gasskraftverk - som gir udiskutable miljøgevinster.

Publisert
"Snorre B-plattformen og to andre norske offshore-installasjoner er utstyrt med kraftverk som slipper ut langt mindre CO2 og NOx enn tradisjonelle kraftanlegg på plattformdekk. Foto: Hydro"
"Snorre B-plattformen og to andre norske offshore-installasjoner er utstyrt med kraftverk som slipper ut langt mindre CO2 og NOx enn tradisjonelle kraftanlegg på plattformdekk. Foto: Hydro"

De står på sokkelen og gir store utslippsreduksjoner sammenliknet med den øvrige kraftproduksjon offshore, som også i all hovedsak er gassbasert.

De nye kraftverkene bygger blant annet på kunnskap fra NTNU/SINTEF og avgir 25-30 prosent mindre CO2 og NOX per produsert kilowattime kraft enn kraftanleggene som rår grunnen på sokkelen i dag. Det opplyser selskapet Alstom Power. Det multinasjonale foretaket har levert anleggene som gjør utslippskuttet mulig - en type kutt som monner.

- Målt mot vanlige anlegg offshore, gir de tre kraftverkene en utslippsreduksjon som tilsvarer CO2-utslippet fra rundt 100 000 privatbiler, sier divisjonsdirektør Pål Kloster hos Alstom Power. Offshore-sektoren står for en fjerdedel av Norges CO2-utslipp, og 75 prosent av CO2’en fra sokkelen, kommer fra kraftproduksjon.

Bruker varmen to ganger

I dag er det vanlig å produsere kraft til offshore-felt ved å brenne naturgass i gassturbiner på plattformen. I turbinen brennes gassen sammen med store mengder komprimert luft. Luftstrømmen utvides av forbrenningsvarmen og driver en serie skovlhjul. Disse driver en generator som lager strøm. Akslingen skovlhjulene sitter på, kan også drive kompressorer som komprimerer naturgass før transporten til land.

Gassturbiner inngår også i gasskraftverk. Men her utnyttes varmen fra forbrenningen to ganger. Varmen i gassturbinens eksos brukes til å lage vanndamp i en kjel. Dampen driver en dampturbin, som driver nok en generator og/eller kompressorer. Slike kombianlegg får derfor langt mer kraft ut av gassen enn en gassturbin. Følgelig produserer de hver kilowattime kraft med lavere gassforbruk - og dermed også lavere CO2-utslipp - enn gassturbiner.

Alstoms løsning har gjort det mulig å få slike kombianlegg inn på plattformdekk, med de plass- og vektbegrensninger som gjelder der. Etter samme prinsipp som i gasskraftverk på land, lages det nå kraft på de norske offshore-installasjonene Oseberg Feltsenter, Eldfisk og Snorre B. Sistnevnte plattform ble satt i drift i sommer. Hvert anlegg har en kapasitet på rundt 10 prosent av gasskraftverk med den størrelsen det legges opp til på Kårstø og Kollsnes.

Først i verden

- Så vidt vi vet, finnes ikke slike anlegg for offshore kraftproduksjon noe annet sted, sier divisjonsdirektør Pål Kloster. Alstom Power har levert utstyrspakken som brukes etter gassturbinleddet i de tre kombianleggene.

Innbakt i løsningen ligger kunnskap fra det statlige gassforskningsprogrammet SPUNG (1987-93). For midler herfra utviklet NTNU/SINTEF-forskerne Olav Bolland og Sturla Sæther teknologi som muliggjør lette, kompakte dampkjeler.

ABB Miljø, nåværende Alstom Power, tok fatt i dette, utnyttet selskapets egen varmegjenvinner for gassturbiner - utstyr med lav vekt i forhold til ytelse - og fikk penger fra Forskningsrådet, Hydro og Saga til å utvikle kombianleggene.

Seks tidligere studenter ved NTNUs Institutt for termisk energi og vannkraft arbeider nå hos Alstom med denne teknologien. Pål Kloster forklarer at løsningen både kan bygges inn fra starten av på nye plattformer, og at den kan brukes når det er aktuelt å utvide kraftanleggene på eksisterende plattformer.

Kloster opplyser at kombianleggene i dag er noe dyrere enn rendyrkede gassturbinanlegg. Men han påpeker at det ekstra utlegget oppveies av inntjenings/innsparingsgevinster som kombiløsningen fører med seg: Gass som ellers ville gått til kraftproduksjon, kan i stedet selges. Med lavere gassforbruk i kraftproduksjonen, blir det også mindre CO2-avgift å betale per kilowattime kraft. I tillegg gir kombi-løsningen lavere vedlikeholdsutgifter, ifølge Kloster.

Artikkelen ble første gang publisert i Gemini (NTNU) nr.4.2001