Kommentar: Norge - en selvtilfreds miljøversting

Norge, med regjeringen og miljøvernminister Børge Brende i spissen, har fått ry på seg som en reddende miljø-engel, særlig etter Johannesburg-toppmøtet. Det kan imidlertid stilles spørsmål om hvor dypt dette miljøengasjementet stikker, særlig når det blir satt opp mot næringspolitiske mål. Økningen i utslippene av klimagasser de siste tiårene viser at Norge har brutt sine miljømålsetninger fra slutten av 1980-tallet. Til nå har sørgelig lite blitt gjort for å redusere disse utslippene. Spørsmålet er om Norges forpliktelser overfor Kyoto-avtalen, kanskje vår tids viktigste miljøavtale, vil lide samme skjebne?

Publisert
"Børge Brende - en miljøversting? (Foto: Anders Johansson HA / Miljøverndepartementet)"
"Børge Brende - en miljøversting? (Foto: Anders Johansson HA / Miljøverndepartementet)"

Av Reidar Müller og Henrik Svensen

På slutten av 1980-tallet var det nærmest et kappløp blant norsk politikere og partier om å fremstå som gode og rettroende miljøvernere.

I den forbindelse ble en rekke utslippsmål innført med bred støtte i det politiske miljøet, selvsagt med unntak av Fremskrittspartiet. Norge, som viste stor bekymring for utslippene av klimagasser, hadde som målsetning å stabilisere nivået av den viktige klimagassen CO2 på 1989-nivå innen år 2000. En av årsakene til disse ambisiøse målene var at norske myndigheter ville vise det internasjonale samfunnet at de tok klimagassutslippene på alvor.

I dag vet vi at til tross for valgkampløftene og de internasjonale ambisjonene om å være foregangsland har Norge mislyktes. Istedenfor en stabilisering viser data fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at CO2-utslippene har økt med hele 21 prosent fra 1990 til 2001. Økningen i CO2-utslipp i Norge er hovedsakelig relatert til den velstandsøkning og økonomiske vekst som landet har gjennomgått det siste tiåret.

Selv i USA, som har blitt fremstilt som en miljøversting av norske politikere, har økningen av utslippene vært noe lavere enn Norges i samme periode. Riktignok er utslippet pr. amerikaner det dobbelte i forhold til hver nordmann, men disse tallene indikerer at Norge er i verdenstoppen i økning i utslipp av klimagasser. Også i forhold til EU-landene viser de norske utslippene en mye høyere økning.

Norske myndigheter bør derfor være forsiktig med sin kritikk av andre land så lenge de ikke makter å begrense sine egne utslipp.

I tillegg har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av NOx-forbindelser med 30 prosent innen 2010 gjennom Gøteborgprotokollen av 1999. Disse utslippene har ikke vist noen nedgang de siste årene og Norge vil etter all sannsynlighet ha store vanskeligheter med å oppnå reduksjoner i henhold til avtalen.

I Stortingsmelding 46 fra 1989 ble det også fremsatt at utslippene skulle stabiliseres på 1986-nivå i 1998. Til tross for en rekke ambisiøse målsetninger har utslippene i denne perioden vist en svak økning. Disse tallene stiller igjen spørsmål om Norges evne og vilje til å overholde utslippsbestemmelse for både nasjonale og internasjonale miljøavtaler.

Norges ratifisering av Kyoto-avtalen betyr at Norge forplikter seg til kun en økning på klimagasser på en prosent i forhold til 1990 innen 2008-2012. Men allerede innen 2005 har Norge forpliktet seg i avtalen til å vise en markant fremgang når det gjelder utslippmengden. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at Norges utslipp av klimagasser økte med ca. ni prosent fra 1990 til 2001. Disse tallene viser at Norge må gjør drastiske forbedringer dersom utslippsbestemmelsene skal overholdes.

Norske myndigheter fastholder at kravene til Kyoto-avtalen skal innfris, men til tross for dette er de reelle utslippene estimert til å øke frem til 2010, selv med innførte tiltak for å redusere utslippene.

Det kan virke som norske myndigheter hovedsakelig satser på at kvotehandel kan redde Norges utslippsmål. Det er også påfallende at løsninger for å redusere utslippene innenfor Norges grenser er beskjedne. Det ser derfor ut som Norge vil få store problemer med å overholde Kyoto-avtalen, selv med miljøvernminister Brendes forsikringer om at dette skal bli “miljøets tiår”. Det ville i såfall blitt en reprise av det som skjedde med miljømålsetningene fra slutten av 1980-tallet.

En del av økningen av klimagass-utslippene for Norge er relatert til en opptrapping av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Men siden Norge eksporterer over 90 prosent av oljen og gassen, blir kun en liten prosentandel tatt med i regnskapet for nasjonale klimagassutslipp. Norge er dermed indirekte ansvarlig for ett gigantisk utslipp av klimagasser. Norge burde av disse grunner vurdere utvinningstempoet på norsk sokkel. Denne diskusjonen er imidlertid bortimot fraværende, og den norske regjeringen stimulerer tvert om til økt produksjon og utbygningstempo.

Denne politikken vises særlig klart i utviklingen av Snøhvit-feltet, hvor nye området av norsk sokkel åpnes for videre utbygning. Det er åpenbart at de styrende organer i Norge nesten utelukkende følger økonomiske hensyn, til tross for politikernes festtaler om miljøvern og bærekraftig utvikling.

Olje- og gassressursene har gjort Norge til ett av verdens mest resurssterke land. Vi bør derfor forvente at Norge gjør mer konkret for miljøet, særlig når vi roper høyest på de internasjonale miljøkonferansene. Kanskje burde Norge, for å vise alvor, opprette et miljøfond på et titalls milliarder oljekroner som kunne benyttes til miljøtiltak internasjonalt.

Norge liker også å fremstille seg som pådrivere for nye energiløsninger, både teknologi for fornybar energi og lagring av CO2 i undergrunnen.

Miljøverndepartementet og Børge Brende var også opprinnelig positive til NIVAs søknad om et forskningsprosjekt for lagring av CO2 på store vanndyp. Etter godkjenning fra både Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Statens Forurensningstilsyn ble prosjektet kritisert av miljøbevegelsen som “dumping” av CO2. Dette resulterte som kjent i at Brende i august i år overprøvde vedtaket fra egne faginstanser.

Det er synd at slike saker blir brikker i et politisk spill og at fagmiljøene blir overprøvd på denne måten. Særlig ettersom dette forskningsprosjektet kunne bidra til å finne nye løsninger for å senke Norges stadige økende klimagass-utslipp.

Norge bør enten overholde sine miljøforpliktelser eller fremstå med en mer realistisk holdning overfor nasjonale og internasjonale avtaler. Særlig i forbindelse med politikernes ønske om en sterk norsk økonomi hovedsakelig basert på petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.

Dersom ikke Norge klarer å overholde de internasjonale avtalene, vil det gi en negativ signaleffekt - særlig for en nasjon som det siste tiåret har forsøkt å fremstå som en verdensmester - i miljøvern.