Ingen kvinnejakt

Omkring 20 prosent av dokumenterte ofre i Europas hekseprosesser var menn. – Derfor blir det helt feil å se dette som en kvinnejakt fra kirkas side, sier Lars Petter Marthinsen, som har skrevet masteroppgave om menn i norske trolldomsprosesser.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Salvator Rosa (1646): The Witch. (Kilde: Wikimedia Commons).
Salvator Rosa (1646): The Witch. (Kilde: Wikimedia Commons).

Masteroppgave

Marthinsen, Lars Petter: Anklagede menn i trolldomsprosessene i Norge. Masteroppgave i historie, levert ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2008.

Oppgaven ble nominert til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslos pris for fremragende bidrag til kjønnsforskningen, 2008.

I 1680 blir en mann som kalles Lefsebjørn henrettet for trolldomsutøvelse, for å ha inngått en pakt med Djevelen, og for å ha deltatt på Djevelens sabbat.

Lefsebjørn var omstreifende tigger, og det gikk ofte galt med dem som avviste ham. Under rettsaken forteller Lefsebjørn om hvordan Djevelen kom til ham i skikkelse av en ung dreng, og fikk ham til å gå tre ganger baklengs rundt Bremanger kirke.

Deretter måtte han forsverge dåpen og den kristne lære, og gi seg «udj fandens Vold». Lefsebjørn tilstår også å ha vært trommeslager på sabbaten – skjønt nå som han har blitt gammel kan han ikke lenger reise helt dit.

Han innrømmer også å ha satt trolldom på en rekke mennesker som nektet ham det han tigget om.

Denne historien står å lese i masteroppgaven til Lars Petter Marthinsen, som har tittelen Anklagede menn i trolldomsprosessene i Norge.

– Denne saken er en av de best dokumenterte sakene hvor en mann er anklaget for trolldom i Norge, og rettsgangen og anklagene skiller seg lite fra tilsvarende alvorlige saker hvor kvinner var anklaget.

– Saken oppsummerer hvor alvorlige disse sakene kunne bli, fordi man her har med alle elementene en forsker kan drømme om å finne, forteller Marthinsen.

Kirkas kvinnejakt?

I løpet av 1500-tallet kom det en kraftig oppgang i antallet hekseprosesser i Europa, og det varte helt fram til 1700-tallet, med den mest intense perioden i første halvdel av 1600-tallet.

Man anslår i dag at omkring 100 000 personer ble anklaget, og at litt under halvparten av disse ble dømt til døden. For Norge anslås det tall mellom 700 og 800 anklagede.

Mannlig heks brennes på bålet. (Kilde: Wikimedia Commons) (Foto: (Kilde: Wikimedia Commons))
Mannlig heks brennes på bålet. (Kilde: Wikimedia Commons) (Foto: (Kilde: Wikimedia Commons))

Det var store geografiske og periodemessige svingninger i hvem som ble anklaget for trolldom. For Europa som helhet regner man med at andelen menn lå på 20-25 prosent, og Norge faller innenfor dette gjennomsnittet. Island, derimot, hadde 92 prosent menn blant de anklagede.

Marthinsen ser trolldomsprosessene som et felleseuropeisk fenomen, ikke flere nasjonale fenomener. Det at det noen områder kunne ha en slik overvekt av menn, viser i et slikt perspektiv at trolldom ikke var noe bare kvinner kunne drive med, mener han.

Demonologien, læren om djevelens virksomhet i verden, utpeker ikke kvinner spesielt som trolldomsutøvere. Det er heller ingenting i lovene som omhandler kvinner spesielt.

– Jeg mener det er helt feil å se dette som en kvinnejakt fra kirkas side. Demonologien som lære var ikke kjønnet, men praksisen var det. Dette kan skyldes holdninger i samfunnet om at kvinner var mer tilbøyelige til å til å hengi seg til fristelser, også de av diabolistisk natur.

– Jeg lurer derfor på om det kan være feil å gå løs på trolldomsprosesser med fokus på kjønn. Det finnes kjerneområder for trolldomsprosesser som plutselig hadde skyhøye mannstall. Kjønn kan nok ha spilt inn, men det var ikke avgjørende hele veien, fastslår Marthinsen.

– Årsaken til trolldomsprosessene er sammensatt, men religionen har spilt en viktig rolle. Prestene var med på å innføre prosessene, og det er liten forskjell på protestantiske og katolske områder. Lovgivningen viser også at det ligger et reelt ønske om å bekjempe trolldom bak prosessene, sier Marthinsen.

I perioden hvor trolldomsprosessene var på sitt mest intense, viser rettsprotokollene tydelig at troen på trolldom var reell også i øvrigheten. I de senere årene kan det se ut til at det handlet mer om bekjempelse av overtro.

Typer trolldom og straff

Marthinsen har delt trolldomsanklagene i fem typer: signeri, å benytte seg av signeri, maleficium, diabolisme, og «throlddom» eller bare «uklar anklage». Signere kunne for eksempel helbrede eller finne igjen tapte gjenstander.

I en periode kunne både signeri og det å benytte seg av signere straffes med døden, senere ble dette mildnet.

Maleficium og «throlddom» handlet om mer skadelige former for magi, mens diabolisme var kontakt med djevelen.

Det siste var den typen saker som kunne føre til kjedeprosesser, det vil si prosesser hvor den anklagede fortalte om andre som han/hun kjente at drev med trolldom, og hvor disse ble stilt for retten og kanskje igjen anklaget andre. Norge hadde imidlertid få kjedeprosesser.

– Jeg ble overrasket over hvor likt menn og kvinner ble behandlet i trolldomsprosesser, sier Marthinsen.

Mikael Herr (1650): Sabbat de sorcière sur le mont de Brocken (Heksesabbat på Bloksberg). (Kilde: Wikimedia Commons)
Mikael Herr (1650): Sabbat de sorcière sur le mont de Brocken (Heksesabbat på Bloksberg). (Kilde: Wikimedia Commons)

Han hadde forventet å finne forskjeller i hvilke typer trolldom menn og kvinner ble anklaget for, men det viste seg at fordelingen er temmelig lik den som er funnet for kvinner. Når det gjelder straffeutmålingen var det heller ikke store forskjeller.

– Det er en noe større prosent kvinner som fikk de strengeste straffene, men samtidig kan dette være påvirket av at i mindre alvorlige saker møtte ofte menn opp til rettsaken i sin kones sted, og tok også straffen.

– Det gjør at statistikken viser færre saker hvor kvinner ble dømt for mindre alvorlige ting, men gjør også at det finnes menn i statistikken som ikke selv var selv var anklaget for trolldomsutøvelse, forteller historikeren.

Heller ikke bildet av heksen som brennes levende på bål er helt historisk korrekt. I Norge ser det ut til at omtrent en fjerdedel av trolldomsanklagede ble dømt til døden, og Marthinsen har funnet at dette også stemmer når man ser bare på menn.

Men det var sjelden at dødsdømte – kvinner eller menn – ble brent levende, mer vanlig var halshugging eller andre henrettelsesmetoder, etterfulgt av at man brente liket. Dømte som ikke ble henrettet, kunne bli landsforvist eller måtte betale bøter og skrifte offentlig.

Kvitte seg med brysomme naboer?

En vanlig oppfatning rundt trolldomsprosesser er at det gikk ut over samfunnets mest utsatte, men mennene i Marthinsens materiale kom fra alle deler av samfunnet.

– Kildene gir i en del tilfeller god kunnskap om økonomi, fordi alle eiendeler den anklagede hadde blir ramset opp. Der hvor den anklagede ble dømt til landsforvisning eller døden, konfiskerte staten eiendelene, og bøter ble fastsatt etter den dømtes økonomi, forteller Marthinsen.

Han anslår at minst en tredjedel av de mannlige anklagede må anses som fattige, og en del var omstreifere. Men mange hadde nok også brukbar økonomi.

I materialet er det for eksempel to prester som er dømt for bruk av signetjenester. De to var brødre, og da den ene ble syk, ba han broren om å skaffe signesedler som skulle gjøre ham frisk. Begge ble dømt til bøter og offentlig skrifte, noe som verken er strengere eller mildere straff enn andre domsfelte fikk.

– Det kan imidlertid se ut som menn med dårlig rykte var spesielt utsatt, og det var viktig å passe på ryktet sitt. En del av sakene hvor trolldom er nevnt dreier seg om ærekrenkelse.

– Å anklage noen for å drive med trolldom kunne slå tilbake på en selv, dersom den anklagede gikk til sak for ærekrenkelse. Det er også interessant å se hvordan utsagn om at noen drev med trolldom kunne utløse slagsmål og til og med drap, forteller Marthinsen.

Det viser hvor alvorlig slike anklager ble ansett for å være.

En måte å gå fri av trolldomsanklager var å få andre til å gå god for en. Det var selvsagt lettere å få til for menn som var hjemmehørende i bygda og som hadde god anseelse, og det var lettere for fattigfolk å få dårlig rykte.

Hekseforskning uten kjønnsperspektiv

Lars Petter Marthinsen. (Foto: Heidi E. Sandnes)
Lars Petter Marthinsen. (Foto: Heidi E. Sandnes)

– Forskning på trolldomsprosesser har gjort det samme som har skjedd i så mange andre disipliner, man ser bort fra mindretallet.

– Men man blir litt overrasket når man ser hvor neglisjert menn er, med tanke på det klare kjønnsperspektivet i dette temaet, sier Marthinsen.

Marthinsen skjønner hvorfor fokuset har vært på kvinner, men han mener tiden nå er inne for å gå et skritt videre, og se på forholdet mellom kjønnene, eller rett og slett se forbi kjønn.

Powered by Labrador CMS