På Martin Luthers tid for 500 år siden ble tigging og omstreiferi sett på som en stor utfordring, akkurat som i dag. Luther gikk i spissen for å finne løsninger. (Montasje. Maleri: Lucas Cranach den eldre. Foto: Morten Holm, NTB scanpix)
På Martin Luthers tid for 500 år siden ble tigging og omstreiferi sett på som en stor utfordring, akkurat som i dag. Luther gikk i spissen for å finne løsninger. (Montasje. Maleri: Lucas Cranach den eldre. Foto: Morten Holm, NTB scanpix)

Hva skal vi gjøre med tiggerne?

For 500 år siden var folk i Nord-Europa opptatt av det samme spørsmålet som mange er i dag. Martin Luther var en av dem. Var det sånn vi fikk de nordeuropeiske velferdsstatene?

Bygger velferdsstaten i Norden, Nederland og Tyskland på sosialdemokratiske ideer fra det siste hundreåret?

Eller begynte velferdsstaten egentlig med Reformasjonen, som Luther satte i gang for nokså nøyaktig 500 år siden?

Velferdsstaten – der kommunen og staten tar et hovedansvar for folk – er nemlig framfor alt et fenomen i Nord-Europa.

I katolske land i Sør-Europa bygger folks velferd mer på hva familien er i stand til å stille opp med.

Luther om ekte og falske tiggere

En tiggerfamilie på vei mot byen. Er de ekte eller falske tiggere? Illustrasjon fra heftet om tiggerne som ble utgitt første gang i 1510 og som Luther ble så begeistret over at han skrev forord til det.
En tiggerfamilie på vei mot byen. Er de ekte eller falske tiggere? Illustrasjon fra heftet om tiggerne som ble utgitt første gang i 1510 og som Luther ble så begeistret over at han skrev forord til det.

I året 1510 kom det ut et hefte i Tyskland om tigger-problemet med tittelen «Liber vagatorum».

Forfatteren er ukjent. Men heftet ble en skikkelig bestselger, drøye 50 år etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet.

Det forteller oss at mange for 500 år siden var opptatt av tigger-problemet.

Framfor alt ønsket folk å kunne skille mellom hvem som var ekte tiggere – som fortjente hjelp. Og hvem som bare var falske tiggere – som burde avvises.

Aud Tønnessen er professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo. Hun har sett nærmere på hvilken betydning Luther og Reformasjonen fikk for velferdsstaten. Det samme temaet har også flere andre forskere – historikere, teologer og samfunnsforskere – vært opptatt av.

Så hva vet vi? Var Luthers tanker om tiggerne sentrale for utviklingen av velferdsstaten vår? Under et seminar om Martin Luther og Reformasjonen i regi av Det norske vitenskapsakademi holdt Tønnessen nylig foredrag om temaet.

Behovet for en sosialpolitikk

I seinmiddelalderen på 1500-tallet gikk utviklingen raskt mange steder i Tyskland. Stadig flere mennesker ble en del av pengeøkonomien. Det førte igjen til at flere flyttet på seg.

Slik ble det også mer omstreiferi og mer tigging. Behovet for en fattigomsorg vokste. Det samme ble behovet for det vi dag kaller sosialpolitikk.

Aud Tønnessen er professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)
Aud Tønnessen er professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)

– Tigging var et stort problem på Luthers tid. Dette var noe mange diskuterte, forteller Tønnessen.

Slik ble kampen mot tiggingen og alt den førte med seg, etter hvert selve kjernen i fattigomsorgen i det nye Tyskland der folk fulgte Luther og hans protestanter, framfor å tilhøre Den katolske kirken.

28 ulike typer tiggere

I heftet Liber Vagatorum, som noen år senere skulle bli utgitt i nytt opplag under den tabloide og sikkert selgende tittelen Om falske tiggeres skurkestreker, gis en utførlig presentasjon av de ulike typene omstreifere og tiggere. Nå har Martin Luther skrevet forordet.

Heftet var en håndbok som altså skulle sette folk i stand til å kunne skille mellom ulike typer tiggere og omstreifere.

I første del av boka deles tiggerne inn i 28 ulike typer.

I neste del kommenteres disse ulike kategoriene.

Tredje og siste del av boka inneholder et vokabular som gjør folk kjent med tiggernes hemmelige røverspråk. Slik skulle folk kunne avsløre hvordan tiggere forsøkte å lure dem med triks og fantestreker, eller simulerte sykdommer og fysiske skavanker. Eller lot som om de var fattige munker eller pilegrimer.

Under innflytelse av jødene

Det populære heftet kom i mange nye opplag. Det var i året 1528 at det første gang ble utgitt under tittelen Om falske tiggeres skurkestreker – med forordet av Martin Luther.

Luther gir heftet sine varmeste anbefalinger. Han skriver at gjennom å forstå hvem som er de falske tiggerne, så kan vi også bedre forstå Djevelens virke i verden og hvordan vi kan være på vakt mot ham.

Også Luthers anti-jødiske holdninger kommer til uttrykk. De uverdige tiggernes hemmelige fantespråk hentet mange uttrykk fra jødenes hebraiske språk. Det avslørte hvordan tiggerne var under innflytelse av jødene, mente Luther.

Luther kan dessuten fortelle leseren at han selv en rekke ganger var blitt lurt av løgnere og bedragere.

De sanne fattige skulle hjelpes

Like tydelig som han advarte mot falske tiggere, var Martin Luther klar på at de sanne fattige i samfunnet måtte hjelpes.

For å kunne hjelpe dem, burde aller byer og steder kjenne sine fattige. Løsningen på dette var å registrere dem som skulle få hjelp, foreslo Luther.

Fattigtavlen i Sankt Petri kirke i Malmø fra 1717 gir oss i dag et sjeldent innblikk i hvordan folk i Nord-Europa tenkte etter Reformasjonen. Tavlen definerer de fire gruppene fattige i samfunnet som Luther mente man kunne gi penger til, som enker og umyndige barn. Hver gruppe er motivert av tilhørende skriftsteder i Bibelen. Under tavlen sto byens fattigkasse. I den var det fire hull. (Foto: Helle Poulsen, Aarhus universitet)
Fattigtavlen i Sankt Petri kirke i Malmø fra 1717 gir oss i dag et sjeldent innblikk i hvordan folk i Nord-Europa tenkte etter Reformasjonen. Tavlen definerer de fire gruppene fattige i samfunnet som Luther mente man kunne gi penger til, som enker og umyndige barn. Hver gruppe er motivert av tilhørende skriftsteder i Bibelen. Under tavlen sto byens fattigkasse. I den var det fire hull. (Foto: Helle Poulsen, Aarhus universitet)

Om hver by sørget for sine egne fattige, ville det ikke bli noen omreisende tiggere, konkluderte han.

Martin Luther var klar på at tigging burde avskaffes. Ingen mennesker burde behøve å tigge i kristendommen, mente han.

Nestkjærlighetsbudet i religionen sier at vi skal ha omsorg for de fattige. Men Luthers ide var at omsorgen må reguleres av hver enkelt by. For å få til det, må altså de omstreifende fattige stenges ute.

Luther var svært opptatt av at folk må arbeide.

En hver som er i stand til det må «få hånden på plogen», mente han. Samfunnet bør ikke sørge for fattige på slikt vis at de ikke gidder å jobbe.

Hjelpen bør derfor ikke gå langt utover å unngå at de sulter i hjel eller fryser i hjel. Ellers risikerer man at de går rundt som latsabber og lever av andres arbeid.

Aud Tønnessen minner samtidig om Luthers klare motstand mot at noen skulle kunne gjøre seg selv rik, på bekostning av andres arbeid og blodslit.

Fattigomsorgen tas fra kirken

En vanlig måte å gjøre bot for sine synder under katolisismen, hadde vært å gi penger og gaver til tiggere. Tiggeren måtte til gjengjeld svare med å be en bønn for den som ga gaven. Kunne ikke tiggeren noen slike bønner, måtte han pent lære seg dem.

Luthers opprør mot den katolske kirken i november 1517 var framfor alt en reaksjon på at kirken i stadig større grad hadde gjort religiøsitet til et spørsmål om penger. Opprøret fikk slik også konsekvenser for datidens tiggere.

Og Luther hadde jo gått så langt som til å hevde at Djevelen sto bak en del av tiggingen i verden.

I Luthers nye protestantiske Tyskland måtte tiggingen altså kontrolleres.

Løsningen ble, som Luther hadde foreslått, en ordning der tilhørighet og hjemstavn ble det førende prinsippet for hvem som burde hjelpes og hvem som ikke fortjente hjelp av samfunnet. Tønnessen understreker samtidig at dette ikke var noe helt nytt på Luthers tid. En tendens til økt kontroll med fattige og tiggere var noe man hadde sett også i århundrene fram mot Reformasjonen.

Det helt nye under Luther og protestantismen hans er at fattigomsorgen ikke lenger er noe kirken har monopol på.

I det reformerte Nord-Europa overtar borgerlige myndigheter mye av omsorgen for de fattige.

Byen får ansvaret for fattighjelpen

– Luthers løsning på tiggerproblemet var at hver by i datidens Tyskland skulle sørge for sine egne fattige. Byens ledelse fikk hovedansvaret for fattighjelpen, forteller Aud Tønnessen.

Slik måtte det kanskje gjøres, nå som protestantene hadde fjernet klostervesenet og mye av det resterende kirkevesenet som den katolske kirken tidligere hadde sørget for.

– I den nye loven for byen Wittenberg i 1523 het det at en gruppe utvalgte menn fra de ulike bydelene skulle påta seg ansvaret for å understøtte byens fattige. Verken tiggermunker eller andre reisende skulle lenger kunne kunne motta hjelp. 

Dette ble mønsteret for hjelpen til fattige og syke også i andre byer i Tyskland som ble styrt etter den nye lutherske tenkemåten.

På sentrale plasser i byene ble det etablert felleskasser der man samlet inn penger, korn og brennved til fordeling blant trengende. Ordninger for å hjelpe de fattige kom på plass både i Nürnberg og Strasbourg.

Samtidig ble det etablert et system av kontrollører og oppsynsmenn.

Flere byer innførte nemlig regler som stilte krav til den fattiges livsførsel. Det var viktig å passe på at den fattige virkelig hadde behov for hjelp, ikke bare være en latsabb som ikke gadd å arbeide.

Kunne ikke den fattige selv arbeide, var det krav om at barna hans måtte arbeide. På den måten forsøkte samfunnet å hindre at tigging gikk i arv.

Samtidig måtte myndigheten passe på at alle verdige fattige fikk hjelp, svarende til sine behov og antall familiemedlemmer i husstanden.

Kongeriket Danmark-Norge

Reformasjonen ble innført i Danmark i 1536 og i Norge i 1537.

Men allerede i 1522 hadde kong Christian II (1513-1523) satt i verk en lov som regulerte tiggingen i Danmark. Dette skjedde etter tysk mønster.

Tiggere som ikke ville arbeide skulle utvises fra stedet. Noen munkeordener som fransiskanere og dominikanere fikk fortsatt lov til å tigge av Christian II. Men det var ikke tillatt om de tilhørte klostre som eide land.

Slik så Selbu kommune sin fattigkommisjon ut i 1887. Fra 1864 hadde Selbu kommune i Trøndelag kunnet kreve inn fattigskatt sammen med inntektsskatten. Men å fordele skatten til verdig trengende var ingen lett oppgave. (Bilde fra Bygdeboka for Selbu)
Slik så Selbu kommune sin fattigkommisjon ut i 1887. Fra 1864 hadde Selbu kommune i Trøndelag kunnet kreve inn fattigskatt sammen med inntektsskatten. Men å fordele skatten til verdig trengende var ingen lett oppgave. (Bilde fra Bygdeboka for Selbu)

I den danske Kirkeordinansen av 1537 slås det fast at alle danske kjøpsteder må en kiste for de fattige. Både enkeltpersoner og foreninger bidro med penger i kisten.

Aud Tønnessen ser klart hvordan denne nye utviklingen bygde på sosialvesenet som var skapt i Tyskland etter Martin Luthers reformasjon.

I danske byer ble en gruppe hederlige og omsorgsfulle menn satt til å hjelpe de fattige.

De måtte holde orden på hvem som skulle få hjelp, når det var behov for hjelp og hvor mye som skulle gis. Det var videre et krav at denne gruppen betrodde menn jevnlig ble skiftet ut. Men en eller to måtte hele tiden fortsette, slik at erfaring kunne føres videre. Regnskap måtte framlegges for presten.

Et slags Nav i 1607

I den norske Kirkeordinansen av 1607 kreves det også at en kiste for de fattige må opprettes i alle norske stift (bispedømmer). Her heter det at en gruppe ærlige menn skal «dele ut rundelig» til de fattige etter den enkeltes behov.

Altså en løsning ikke ulik de kommunale sosialkontorene vi hadde i Norge fram til nylig, som i dag fortsatt eksisterer som en del av Nav.

I takt med at fattigomsorgen kommer på plass også i Danmark-Norge, blir omstreiferi og tigging stadig oftere sett på som noe som må bekjempes. Også her hos oss blir det fart i arbeidet med å registrere de fattige.

Den som har behov for hjelp fra samfunnet blir utstyrt med synlige tegn som bekrefter at vedkommende har rett til å ta imot almisser.

Uregistrerte tiggere skulle forvises på en slik måte at det tjente som eksempel for andre. Det ble også straffbart å gi disse tiggerne husrom. Samfunnet var spesielt opptatt av å hindre at barn begynte med tigging. Skolene fikk hovedansvaret her.

Dannet mønster for sosialomsorgen

I Christian IV sin lov av 1604 blir det i Danmark-Norge forbudt både å streife omkring og å tigge.

– Men samtidig gjør kongen det klart at samfunnet må ta vare på sine fattige. Ansvaret skulle fordeles gjennom å flytte de fattige rundt, altså sende dem ut på legd, forteller Tønnessen.

På slutten av 1600-tallet får vi også hospitaler som skal ta vare på fattige syke.

Samtidig blir de uverdige fattige utsatt for stadig mer disiplinering og straff.

– I Tukthusforordningen fra 1741 blir det gjort enda tydeligere enn før at bare de verdige fattige fortjener å få hjelp. Dessuten innskjerpes det at bare de fattige som hører hjemme i sognet skal hjelpes. Fremmede tiggere bør sendes tilbake dit de kom fra.

Tukthusanordningen hadde strenge kriterier for hvem som ble regnet som verdige eller uverdige fattige. Kun syke, gamle og sengeliggende skulle understøttes av den offentlige fattigkassa. Friske tiggere og ulydige tjenestefolk og løsgjengere skulle dømmes til tukthusarbeid.

Bygningene til Christiania tukthus rundt 1910. Tukthuset i hovedstaden ble opprettet i 1736. Her kunne menn og kvinner som ble arrestert for tigging og løsgjengeri bli sperret inne i flere år. Tukthuset hadde eget ullspinneri, farveri og tobakksspinneri. Arbeidet skulle oppdra de innsatte til å bli nyttige for samfunnet. (Foto: O. Væring/Oslo museum)
Bygningene til Christiania tukthus rundt 1910. Tukthuset i hovedstaden ble opprettet i 1736. Her kunne menn og kvinner som ble arrestert for tigging og løsgjengeri bli sperret inne i flere år. Tukthuset hadde eget ullspinneri, farveri og tobakksspinneri. Arbeidet skulle oppdra de innsatte til å bli nyttige for samfunnet. (Foto: O. Væring/Oslo museum)

Hva var nytt med Luther?

Aud Tønnessen mener at Reformasjonen som kom etter Martin Luthers opprør mot den katolske kirken, både viderefører og representerer noe nytt i sosialomsorgen for de fattige.

Også tidligere i middelalderen hadde det vært vanlig å ta ansvar for de fattige. Det nye etter Luther var ikke minst at det ble viktigere å skille mellom verdige og uverdige fattige. Gjennom å kjenne sine egne fattige, kunne byer og bygder lettere gi hjelp til dem som virkelig hadde behov for det.

Tønnessen mener å kunne se at dette har dannet mønster for sosialomsorgen i Norge – helt opp mot vår tid.

– Ødelegger synet på velferdsstaten

Anne Lise Seip er tidligere professor i historie ved Universitetet i Oslo og spesialist på norsk sosial- og velferdshistorie. Hun har også vært politiker for SV.

Anne Lise Seip har vært professor i historie ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO/Aschehoug)
Anne Lise Seip har vært professor i historie ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO/Aschehoug)

Seip mente under seminaret i Vitenskapsakademiet at historien om Luther og velferdsstaten er en vanskelig fortelling.

– Denne fortellingen ødelegger mulighetene vi har for å kunne se velferdsstaten som en spesielle epoke, sa hun.

– Den ødelegger muligheten vi har for å kunne se hva som var nytt i moderne tenkning omkring sosialomsorgen. Det nye var jo at staten kom inn som en mye sterkere sekulær makt. Unnlater vi å legge vekt på det, så unnlater vi også å belyse den spenningen som hele tiden har eksistert mellom kirken og den sterke staten vi fikk i den moderne perioden.

Anne Lise Seip er opptatt av at kirken har hatt problemer med dette.

– Kirken har på en måte mistet sitt grep om den sosiale omsorgen. Fra 1800-tallet og oppover har det vært en sterk bevegelse i kirken for å erobre tilbake dette feltet, sa Seip og viste til både norske biskoper og indremisjonsbevegelsen.

– I jubileumsrusen rundt Luther må vi selvfølgelig tåle noen gode fortellinger, noen av dem bedre enn andre. Men jeg synes den om Luthers ansvar for velferdsstaten er tynn, avsluttet Seip. 

Powered by Labrador CMS