Kampen om kvinnerollen var en synlig og offentlig affære på slutten av 1800-tallet. Men en ny kvinnerolle krevde nødvendigvis også en ny mannsrolle. Og den ble utforsket, om enn ikke like uttalt.

‒ Mannsrollen ble diskutert, men jeg vet ikke om de var klar over at det var det de diskuterte, sier Halvor Moxnes, professor i teologi ved universitetet i Oslo.

‒ Dette med mennene kom mer indirekte, via bøker og sånt.

Åh, for en mann!

For eksempel i den lille boken Om Jesus som menneske fra 1898. Boken var skrevet av presten Christopher Bruun som også var en av grunnleggerne av tidsskriftet Kirke og Kultur.

Bruun mente kirken måtte appellere til unge menn, ikke bare eldre kvinner. Jesus kunne ikke bare være «kjærlighed, bare godhed, bare mildhed og taalmodighed». Fordi «Man tenker sig ham nesten som en kvinde. Men han var en mand. Aa, for en mand han var!»

Det er Bruuns egen utheving. Han understreket at det var positivt med de eldre damene som støttet opp om kirken, for all del. Men det var de unge mennene som representerte fremtiden. Og de måtte ikke glemme at Jesus «eiede baade handlekraft og mannddom og mod og flammende vrede». Han var ikke bare et lam, han var også en løve.

Kirken var nemlig bekymret over at religionen var i ferd med å feminiseres. Dels gjaldt det sosial deltakelse i kirken, kvinner var mer ivrige kirkegjengere enn det menn var. Og så var det forkynnelsen.

Disse budskapene om godhet og mildhet, Jesus med langt hår og blanke øyne, hva var det om ikke feminint!

Menn på leting

Moxnes har studert et antall bøker og artikler fra rundt århundreskiftet 1900 om Jesus som menneske – det vil si mann.

Forfatterne han har studert hører hjemme i den liberale universitetsteologien. Tekstene ble lest av det kirkelige borgerskap, lærere og prester, som var viktige formidlere og tenkere med bredt nedslagsfelt.

‒ Min hypotese er at diskusjonene om Jesus' mandighet i denne litteraturen avspeiler menns leting etter en ny selvforståelse i en tid da mannsidealene var i endring, sier Moxnes.

‒ Mannlighet blir sjelden tematisert i studier av moderniteten. Men i Georg Brandes bok Det moderne Gjennembruds Mænd er det nettopp mannsskikkelsen som representerer dette gjennombruddet. Det tar jeg som en indikator på at moderniteten i veldig stor grad dreiet seg om noen spørsmål som virket inn på mannsrollen.

Muskler og klassekamp

Christopher Bruuns mandige Jesus var også en Arbeider-Jesus. Moxnes finner paralleller i Jesus-fremstillingene til den britiske presten og professoren Charles Kingsley, den fremste eksponenten for kristen mannlighet i viktoriatiden.

Bøkene hans ble nedsettende omtalt av kritikere som «muskulær kristendom», og han førte en energisk kamp mot sølibatet i den katolske kirken og bildet av Jesus som en asketisk, kvinnelig engel.

Bruun og Kingsley drev med kristen klassekamp og mannskamp, som også skriver seg inn i datidens demokratiseringsprosesser.

‒ Den guddommelige Kristus satt tidligere på en trone i himmelen og understøttet kongedømmet som holdt folk på plass med Guds nåde, sier Moxnes.

‒ Den menneskelige Jesus gjorde det mulig for alminnelige mennesker å sammenligne seg med ham, og støttet dermed forestillingen om at mennesker var borgere, ikke bare undersåtter.

Bløte rikinger

Kingsley i Storbritannia og Bruun i Norge mente at feminiseringen av kirken gjorde at arbeiderklassen ikke ble tiltrukket av religionen. Moxnes foreslår en alternativ tolkning av det som foregikk:

‒ Det kan jo tenkes at det ikke så mye var en feminisering som en borgerliggjøring av religionen. Og at den borgerlige mannskultur var forskjellig fra arbeiderklassens.

For mens Bruun omfavnet en slags hypermaskulinitet, en mannemann av en Jesus, satte han samtidig denne versjonen opp mot den maskuliniteten han så i «rigmænd». De representerte «denne kulturs blødagtighet».

‒ Dermed var bildet av den maskuline Jesus også et uttrykk for kritikk av «de dannede klasser» som representerte feminiseringen av samfunnet, sier Moxnes.

Internkommunikasjon

For blant borgerskapet fungerte det ikke med en hypermaskulin Jesus. I tidsskriftet Kirke og Kultur i 1900 kritiserte forfatteren Theodor Caspari 1890-årenes mannlige romanforfattere. Selv om de ofte kjempet for «kvindeemancipation» gjorde de det fra en hardbarket mannlig posisjon.

Man kunne ikke være «kun mand», mente Caspari. Mannlig intelligens måtte mildnes av kvinnelig følelse – det var i denne kombinasjonen man fant frem til livets grunnverdier.

Blant de borgerlige var det ikke mannemannen som var idealet; Idealet var å ha karakter – den rette karakter. Så der Bruun baserer seg på en binær inndeling i kvinnelig og mannlig, der det mannlige er best, er Caspari opptatt av å skille mellom det ideelt mannlige og det negative hypermannlige.

‒ Bruun identifiserte seg mer med arbeidernes situasjon og ville snakke positivt om det å være mannfolk. Borgerskapsteologene derimot tok avstand fra det som var ensidig maskulint. Det mannlige måtte balanseres med omtanke og følsomhet.

Det dreier seg dog ikke om å sparke nedover, mener Moxnes.

‒ Kritikken var rettet internt i borgerskapskulturen. Det virker ikke som de hadde en sosial bevissthet, de var nok litt ubevisste sin egen klassetilhørighet og så ikke relasjonen til arbeiderklassen.

Kritikken rettet seg snarere mot dekadensen i litteraturen og kunsten, mot Kristiania-bohemene som manglet substans og moral, og som ble beskrevet med kvinnelige termer.

Individ-Jesus versus Arbeider-Jesus

Ifølge Moxnes er det Casparis mannsrolle som går igjen i de fleste Jesus-fremstillingene på 1900-tallet. En mannlighet som tar avstand fra en barsk og hard mannlighet, uten å bli umannlig.

Teologen Lyder Brun som kom fra geistlig embetsmannsslekt, forfektet denne mannligheten i sin populære bok Jesu billede, som ble utgitt i 1904. Mildhet og strenghet skulle blandes, men «vek kvindelig følsomhet» var å forakte.

Som Christopher Bruun kritiserer Lyder Brun det han mener er veike bilder av samtidens Jesus, men der Bruun appellerer til arbeiderklassen med sin Arbeider-Jesus, er Bruns Jesus individualisert, og understreker den karakter som var viktig for menn i ansvarlige og ledende stillinger.

Mellom menn

I Jesus-biografiene fra 1800-tallet ble nasjonalisme og maskulinitet knyttet sammen, og Jesus utviklet i denne litteraturen og forskningen en ideell maskulin karakter, mener Moxnes.

Han har kun sett på tekster fra forholdsvis liberale teologer. Han kunne godt tenke seg å studere maskuliniteten i Jesus-fremstillingene til de mer konservative prestene og teologene, i legmannsbevegelsen, og i forkynnelser, salmer og prekener.

‒ Jesus-fortolkninger er alltid preget av sin tid og kontekst, slår teologen fast.

‒ Dagens Jesus er mer eksistensialistisk og fokuserer mer på forhold man regner med er felles for alle mennesker. Samtidig er man opptatt av sosialt ansvar og legger derfor vekt på Jesus' forhold til marginale grupper og outsidere.

At kvinnefrigjøring og kritikken fra kvinnesakskvinnene har liten plass i Jesus-fremstillingene han har sett på er ikke så overraskende, mener Moxnes.

‒ Konkurransen i modernitetens samfunnsendringer knyttet til makt, innflytelse og respekt var i all hovedsak en konkurranse mellom menn, og det avspeiler seg i at diskursen var preget av motsetningen mellom mannlig og umannlig.

Referanse:

Halvor Moxnes: «Det moderne gjennombrudd» og kristen maskulinitet hos borgerskapets teologer i Norge, Tidsskrift for kjønnsforskning 02/2013.