Den evige debatten om forholdet mellom tro og vitenskap har funnet veien til forskning.no.

Utgangspunktet er kronikken Vi trenger ikke Gud av biolog og tidligere redaktør av forskning.no, Erik Tunstad. Han hevder at religion og vitenskap kan settes opp mot hverandre som “to ulike måter å fremskaffe kunnskap på”, og møter kritikk fra filosofisk teologisk, historiefaglig og religionsvitenskapelig hold.

I et svar på hvorfor forskning.no vier plass til Tunstads religionskritikk, skriver redaktør Nina Kristiansen:

“Den kristne kirken og naturvitenskapen har hatt nære relasjoner i lange tider. Og det var kirken som begynte. Kirken godtok ikke Galileo Galileis naturvitenskapelig oppdagelser, og han måtte avsverge sine funn for å unngå kristen vrede.”

Den underliggende fortellingen

Bak Tunstads argumentasjon og Kristiansens historiefremstilling kan vi ane en velkjent fortelling: den om en dyp konflikt mellom kirken og naturvitenskapen. Men denne fortellingen finner lite støtte i historievitenskap. Som vi skal se kan det faktisk argumenteres for det stikk motsatte: at kirken og kristendommen har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie.

I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende.

Problemet er bare at den ikke stemmer.

Når historien ødelegger en god historie

Vitenskapshistoriker James Hannam sporer konflikttesen tilbake til opplysningstidens tenkere, med Voltaire og d’Alembert i spissen, og deres ønske om å sette kirken og middelalderen i et dårlig lys. To populære bøker fra slutten av 1800-tallet, skrevet av J. W. Draper og A. D. White, sørget for å befeste dette synet i allmennheten.

Historikere har senere vist at Draper og Whites bøker var alt annet enn balansert historieskrivning. Tidlig på 1900-tallet avdekket Pierre Duhem hvordan blant andre Galileo baserte seg på århundrer med forskning ved universitetet i Paris. Moderne vitenskap bygde altså på den kristne middelalderen, den var ikke oppstått som et brudd med den.

Dette synet begrunnes godt av James Hannam i boken God’s Philosophers - How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science fra 2009. Hannam skriver at det på 1100- og 1200-tallet ble et så sterkt fokus på logikk og naturfilosofi - som naturvitenskap opprinnelig var - at det er denne perioden vi burde omtale som renessansen.

Og som filosof og livsynshumanist Morten Fastvold skriver i Humanist, skjedde “høymiddelalderens intellektuelle blomstring i full forståelse med kirken, og ikke fordi en vitenskapsbasert opposisjon vant fram.”

Kirken og Galileo

Hva så med konflikten mellom Galileo og pavekirken over det heliosentriske system? Det er ingen tvil om at kirken gjorde Galileo urett, men denne saken kan ikke reduseres til en konflikt mellom tro og vitenskap.

For det første var det ikke slik at observasjonene til Galileo og andre astronomer tidlig på 1600-tallet beviste Kopernikus’ heliosentriske modell. Observasjonene stemte like godt med Tycho Brahes geo-heliosentriske modell. Ifølge Christopher Graney var den geo-heliosentriske modellen faktisk bedre vitenskapelig begrunnet på det meste av 1600-tallet.

For det andre handlet konflikten mellom Galileo og pave Urban VIII i hovedsak om maktkamp og store egoer. Galileo forsøkte å fortelle kirken hvordan bibeltekster måtte tolkes på nytt i lys av den kopernikanske modellen. Å utfordre pavekirkens autoritet på bibeltolkning midt under reformasjonsstriden var uklokt, og det bedret ikke Galileos sak at han i prosessen fornærmet sin gamle venn paven.

I et svar til Kristiansen her på forskning.no oppsummerer historiker Stefan Fisher-Høyrem det slik:

“Mer enn et eksempel på et konfronterende møte mellom (natur)vitenskap og religion/teologi er historien om Galileo et eksempel på at slike forenklede konfrontasjonsmodeller er uegnet til å gi oss troverdig historisk kunnskap.”

Historiene som skal underbygge konflikttesen er altså enten direkte usanne, eller sterkt forenklede fremstillinger.

Fortellingen som sjeldent fortelles

Når man vil korrigere et skjevt historiesyn bør man vokte seg vel for ikke å lene seg for langt i motsatt retning. Men i lys av konflikttesens ufortjente dominans vil vi fremheve noen eksempler på hvordan kristendommen kan ha bidratt positivt til naturvitenskapens fremvekst.

Først og fremst gav kristendommen et metafysisk grunnlag for å forvente lovmessighet i naturen - altså naturlover. Mens mange kulturer og religioner hadde forklart naturfenomener med ulike guders humør og innfall, konkluderte kristne tenkere i middelalderen at en rasjonell, god og konsistent Gud ville skape en verden styrt av lover, og at disse lovene kunne forstås ved bruk av fornuften. Morten Fastvold sier det på følgende måte i Humanist:

“Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.”

Mens Gud var den ultimate årsaken (primærårsaken) - grunnlaget for all eksistens og svaret på hvorfor noe skjer i det hele tatt - så var naturlovene (sekundærårsaker) svaret på hvordan noe skjer.

Som Hannam argumenterer gav kristen teologi også grunn til å se naturstudier som en verdifull aktivitet. Studier av naturens lovmessighet var en kilde til kunnskap om skaperen. Og siden en allmektig Gud stod fritt til å bestemme lovene naturen skulle følge, kunne disse ikke utledes fra filosofi alene - empiriske studier var nødvendig.

I tillegg kan det nevnes at klostrene i middelalderen var en viktig inspirasjon for de første universitetene, samt at kirken insisterte på at naturfilosofi og matematikk skulle inngå i universitetsstudiene.

Liten faglig støtte

Kirken og kristendommen var altså med å danne selve grunnlaget for naturvitenskap. Samtidig har vi sett at konflikttesen har liten faglig støtte, og i stor grad er knyttet til historiske myter.

Vi må derfor undres på hvorfor dyktige vitenskapsformidlere som Tunstad og Kristiansen tar utgangspunkt i et slikt konfliktbilde.

Til slutt: Hvorfor skal vi som naturvitere skrive om kirke- og vitenskapshistorie? Er ikke noe av problemet med mange religionsdebatter at naturvitere uttaler seg om temaer langt utenfor eget ekspertområde? Vel, nettopp derfor er det viktig at naturvitere protesterer når “naturvitenskapelig religionskritikk” hviler på en tvilsom framstilling av vårt eget fagfelts historiske og filosofiske røtter.