Det er sant, som Tunstad sier, at vi står overfor mange problemer som kun naturvitenskapene kan hjelpe oss å gjøre noe med. Men det er også sant at vi står overfor problemer der vi trenger en god forståelse av forholdet mellom modernitet, religion, sekularitet og kultur – både forstått som begreper og som fenomener – spørsmål humanvitenskapene kan hjelpe oss med, skriver Stefan Fisher-Høyrem. (Foto: Shutterstock)
Kronikk: Vi trenger ikke mer synsing om religion
Er det en ubevisst forakt for humaniora som gjør at forskning.no lar en biolog legge premissene for diskusjoner om religion og modernitet?
Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis forskning.no valgte å la en litteraturviter skrive om forholdet mellom fysikk og biologi? Eller hva som ville blitt reaksjonene hvis denne litteraturviteren refererte til påstander og problemstillinger som preget fagfeltene for over hundre år siden, tilsynelatende uten å være klar over hvordan begreper og tilnærminger har endret seg gjennom hundre år med faglig debatt.
Ville biologene blant leserne reagert? Ville de ha blitt litt oppgitt over at en nettavis som hevder å bringe allmennheten nyheter om norsk og internasjonal forskning, med jevne mellomrom lot skribenter definere rammene for debatter på fagfelt der deres egen kompetanse var irrelevant? Jeg håper det. Man forventer av en nettavis med forskning.no sin profil at den lar forskerne selv legge premissene for diskusjonene på sine respektive fagfelt.
Jeg håper også ikke-biologer blant leserne ville reagert på en slik redaksjonell linje. De fleste som er interessert i forskning forstår at fagfelt er i stadig endring, og at deltagelse i faglige debatter ofte krever et oppdatert teknisk vokabular. Er det noe som er vanskelig å begripe i biologiboka – ja, så får man gå noen ekstra runder og lære seg begrepene og hvordan disse har blitt etablert, anvendt, kritisert og endret, slik at man klarer å få med seg hvor fagets frontlinjer er i dag i forhold til for hundre år siden.
Forakten for humaniora
Men gjelder dette bare de naturvitenskapelige fagene? Der naturvitenskapenes tekniske begreper og nyanserte argumenter generelt sett nyter respekt blant legfolk, er det ikke uvanlig at litteratur-, kultur-, religions-, og historievitenskapene møtes med en forventning om at alt skal være tilgjengelig og lett forståelig på første forsøk. Det er nesten som om man går ut fra at det ikke finnes spesialisert kunnskap innen humaniora, og at man dermed ikke trenger å vite noe om disse vitenskapenes terminologi eller interne diskusjoner, men kan få umiddelbar innsikt ved å «tenke seg om».
Som om teknisk vokabular innen disse fagene bare er hersketeknikk og tåkelegging, og ikke nødvendig for å fange nyansene og sammenhengene i det de forsker på. Som om humaniora egentlig bare er synsing, ikke forskning.
Kanskje er det dette synet på humanvitenskapene som ligger bak redaksjonens valg om å la biolog Erik Tunstad skrive om forholdet mellom religion, kunnskap og modernitet – spørsmål som behandles inngående i humaniorafagene – selv om han ikke har faglig kompetanse på feltene han skriver om.
Kommentaren «Vi trenger ikke Gud» ligger pinlig nærme det tenkte eksempelet med litteraturviteren som engasjert legger ut om biologi og fysikk.
Det er sant, som Tunstad sier, at vi står overfor mange problemer som kun naturvitenskapene kan hjelpe oss å gjøre noe med. Men det er også sant at vi står overfor problemer der vi trenger en god forståelse av forholdet mellom modernitet, religion, sekularitet og kultur – både forstått som begreper og som fenomener – spørsmål humanvitenskapene kan hjelpe oss med.
Hva vi trenger
Å si at man ikke «trenger Gud» for løse disse problemene er en avsporing. Det viktige her er jo at man trenger faglig fundert innsikt i sammenhengene mellom religionsbegrepet, de fenomenene som oftest assosieres med det, og ulike aspekter av moderniteten – hvordan nå den bør forståes.
Siden disse begrepene og sammenhengene er svært omdiskuterte trenger man også å være oppdatert på hvordan de blir behandlet på de relevante fagfeltene. Her foregår det mange spennende diskusjoner, og flere forskere ville være villige til å formidle problemstillinger og relevante tilnærminger til legfolk på en tilgjengelig og utfordrende måte.
Det har da også hent at forskning.no har latt religionsforskere diskutere noen av utfordringene med for eksempel religionsbegrepet – hvilke politiske implikasjoner ulike definisjoner av religion kan ha, blant annet. I kjølvannet av dette kunne redaksjonen lagt til rette for en kunnskapsbasert diskusjon om spørsmål som er svært viktige i samtiden.
At de i stedet lar en biolog uten relevant faglig kompetanse legge premissene for den videre debatten er et redaksjonelt valg både fagmiljøene og leserne bør ta til etterretning.
