Doktorgradsstudenten i folkloristikk har fulgt reisende ungdom i til sammen seks måneder. Gjennom deltakende observasjon, uformelle intervjuer på strender, kafeer og ungdomsherberger har hun forsøkt å gripe denne kulturelle gruppens dynamikk, normer og felles idealer.

Feltstudiene er gjort i London, en typisk transittby for ryggsekkturister, Ko Phi Phi, Krabi og Ko Pha-Ngan i Thailand samt Melbourne og Byron Bay i Australia.

Spiser på McDonalds

- Da jeg startet denne undersøkelsen kalte jeg fenomenet antiturisme. Men etter hvert har jeg gått mer og mer bort fra dette begrepet. Riktignok har disse reisene et annet innhold enn turisme, men de jeg møtte ute i verden, var generelt ikke så anti til alt mulig som jeg hadde forestilt meg.

Mens antituristen er selvhøytidelig, er dagens unge ryggsekkturist selvironisk og pragmatisk. Antituristen tar avstand fra masseturisme, men dette er ikke så viktig for ryggsekkturisten. Mange av dem har selv vært charterturister. Og de spiser gjerne på McDonalds når anledningen byr seg, forteller Tveit.

Politisk korrekt?

Hun var interessert i å studere de unge reisendes refleksivitet: hvorvidt og hvordan de så sin egen reising i en større sammenheng, som en form for livspolitikk. Men hun oppdaget at ordet politikk ikke hører hjemme i denne kulturelle gruppen.

- Det er nesten politisk korrekt ikke å være politisk engasjert. I den grad de har et engasjement, er det som oftest rettet mot egenutvikling. De er opptatt av å bevise overfor seg selv at de kan mestre. Mestre den praktiske delen av reisen og det sosiale møtet med mennesker fra andre land. Mange reiser alene. De vil beherske verden, ikke være den underlegen.

Lonely Planet

Kunnskapen de på forhånd har tilegnet seg om de stedene de besøker, er minimal, mener Tveit.

- De fleste leser ikke så mye utover bokserien «Lonely Planet». Kunnskapen får de underveis. Jeg tror de lærer mye, først og fremst sosial kompetanse i møtet med andre unge fra andre land. De lærer også toleranse.

Lokale er kulisser

Ryggsekkturistene foretrekker å besøke steder hvor det ikke finnes charterturister, men dette er ikke et viktig mål for dem. De fleste søker til steder hvor de vet de møter mange andre ryggsekkturister. Et eksempel er Byron Bay i Australia, ryggsekkturistenes paradis, forteller Tveit.

- Det er et ideal for ryggsekkturister å bli en del av et lokalmiljø og å treffe de fattigste i et samfunn. I praksis er dette vanskelig, noe de fleste fort innser. I land som Thailand blir de lokale kun kulisser. I Australia, hvor ryggsekkturister blir møtt med stor aksept, kommer de bedre i kontakt med lokale innbyggere.

I tillegg til ungdom fra Australia, New Zealand og Canada er det først og fremst ungdom fra Nordvest- og Mellom-Europa som drar på langvarige reiser. I Sør-Europa har ikke ungdom samme kultur for å reise. Der er kravet større om å etablere seg tidlig og aksepten for egenutvikling ikke så stor, mener Tveit.

Flest studenter

Fortsatt er det flest studenter som reiser, men etter hvert blir det stadig flere håndverkere og andre med fleksibel jobb.

- Reisekultur er blitt en vesentlig del av den nye ungdomskulturen i vår del av verden. Den formidles gjennom reisebøker, matprogrammer og utallige reiseprogrammer på fjernsynet. Den påvirker alle, både de som reiser og de som er hjemme, mener doktorgradsstudenten.