For noen år siden viste en svensk studie at to
av tre som hadde anoreksi i ungdommen, ble helt friske.
Deltakerne ble fulgt opp i hele tretti år. Til tross for at mange er blitt friske, sliter en del av dem likevel med spising utover i 40-årsalderen.
Hvordan ser dette ut for norske pasienter med
spiseforstyrrelser?
Det har Hanna Eielsen forsøkt å finne ut av. Hun er doktorgradsstipendiat og psykolog ved behandlingssenteret Modum Bad.
Eielsen og kollegaene fulgte 62 pasienter som har vært innlagt på behandlingssenteret med alvorlig spiseforstyrrelse. De undersøkte hvor mange som har blitt friske og hvor mange som fortsatt sliter med spising 17 år etter at de var innlagt.
Spiseforstyrrelser i Norge
Spiseforstyrrelser er den største psykiske lidelsen blant jenter i alderen 13 til 15 år, ifølge Store norske leksikon.
Fagfolk kan ikke si sikkert akkurat hvor mange som har det, men ifølge leksikonet er det nesten 50.000 norske kvinner som til enhver tid trenger behandling.
Unge med spiseforstyrrelser har også blitt flere, yngre og sykere under pandemien, ifølge forskning fra RBUP i fjor.
Det samme viser forskning fra Folkehelseinstituttet: Det var en kraftig økning i spiseforstyrrelser hos unge jenter under pandemien.
Det finnes tre hovedtyper spiseforstyrrelser: Anoreksi, bulimi og overspisingslidelse.
Halvparten ble kvitt diagnosen
Halvparten av disse pasientene ble kvitt diagnosen i løpet av de 17 årene.
Men det å bli kvitt diagnosen betyr ikke nødvendigvis at
pasientene ble helt friske.
For da Eielsen så nærmere på noen av symptomene, var det
fremdeles mange av pasientene som sleit.
Dette gjaldt for eksempel misnøye med egen kropp. Eller hvor avgjørende pasientene mente vekt og figur var for sin egenverdi. Eller hvor mange uhensiktsmessige spiseregler de fortsatt levde med.
Når forskerne tok dette med i vurderingen, var det bare 30 prosent som var blitt helt friske fra
spiseforstyrrelsen.
Studien er gjennomført på en veldig spesifikk gruppe pasienter, så den er ikke nødvendigvis representativ for alle mennesker med spiseforstyrrelser. Gruppen som er undersøkt hadde også andre psykiske lidelser, og hadde alle vært syke i snitt 13 år før de ble innlagt.
Vanskelig å bryte mønstre
Eielsen understreker at det er en betydelig bedring at omtrent 30 prosent av pasientene ble helt friske. Likevel hadde hun ønsket at resultatene var enda bedre.
– Jeg håpet nok at vi kunne si noe sånt som at «bare man gir det nok tid, blir de fleste friske til slutt», sier Eielsen.
– Vi vet at jo lengre sykdomsforløp har vært, jo vanskeligere er det å bryte mønstrene de er blitt fastlåste i.
Skuffende, men ikke overraskende
– Resultatene er skuffende, men ikke overraskende, sier Inger Margrethe Halvorsen om de nye resultatene til Eielsen.
– Andre studier med langvarig syke voksne med spiseforstyrrelser kan likevel tyde på at noen fortsatt blir bra på tross av langvarig forløp, sier hun til forskning.no.
Halvorsen har tidligere forsket og behandlet pasienter ved Regional seksjon spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus.
Pasientene ved Modum Bad er voksne med en snittalder på 30 år. De hadde vært syke lenge før første innleggelse og mange av dem hadde tidligere fått døgnbehandling – uten at det hadde hjulpet.
– Voksne har generelt dårligere prognose enn unge, forteller Halvorsen.
– Vi må derfor forvente dårligere utfall enn i utvalg med unge, pasienter med kortere varighet og uten døgnbehandling.
Hva kan man forvente?
Ifølge Eielsen er det også et spørsmål om hva friskhet er. Det er noe som diskuteres i fagmiljøet og som ikke
alle er helt enige om.
– Kan man forvente at man bare klarer å skru av
kroppsfokuset etter å ha vært syk i kanskje 20 år? spør Eielsen.
Hun sammenlikner det med et beinbrudd:
– Har man brukket beinet, vil man kanskje alltid være preget
av det på en eller annen måte. For eksempel ved at beinstrukturen endrer seg
når det gror sammen igjen, sier hun.
– Kanskje er det for mye å forvente at man overhodet ikke
skal ha noen etterdønninger etter å ha hatt en spiseforstyrrelse.
Flere måter å måle friskhet på
Ifølge Eielsen finnes det flere måter å måle friskhet på.
Én måte er å måle de kroppslige symptomene, for eksempel vekt og antall episoder med oppkast – dersom det er snakk om bulimi.
En annen måte er å inkludere den mentale og emosjonelle delen.
Det kan for eksempel være hvor mye kroppsforakt de fremdeles har eller hvor mye tid og energi de bruker på å tenke på kropp, vekt og å planlegge mat og måltid.
– Det inkluderer mye av det som er forstyrrende for et hverdagsliv, forklarer Eielsen.
Det er først når spiseforstyrrelsen ikke lenger setter preg på hverdagen, at man kan snakke om en full tilfriskning, ifølge Eielsen.
Like friske som folk flest
Siden Eielsen og kollegaene inkluderte både fysiske
kriterier for å bli frisk og de mentale og følelsesmessige kriteriene, mener
hun det er positivt at så mange faktisk blir «like friske som folk flest».
«Like friske som folk flest» er en betegnelse fagfolkene
bruker når pasienten ikke lenger regnes som syk.
– Folk uten spiseforstyrrelser er også opptatt av kropp,
vekt, figur og slike ting, men på en ikke-sykelig måte, forteller hun.
Hvorfor er det så vanskelig å bli frisk fra spiseforstyrrelser?
Psykolog Hanna Eielsen sammenlikner spiseforstyrrelser med en ruslidelse.
– Når du først har begynt med denne typen adferd, kan det bli veldig avhengighetsskapende, sier Eielsen.
Ofte er det slik at pasienter som blir lagt inn på Modum Bad, har andre lidelser i tillegg. Det gjelder blant annet angst, depresjon og traumer.
– Det å kontrollere spising og vekt er pasientens strategi for å fungere godt med livet som det er, sier Eielsen.
– De prøver å mestre hverdagen, og spiseforstyrrelsen har hjulpet dem med det.
TikTok gjør det vanskeligere
Eielsen mener det har blitt vanskeligere for folk å slutte etter at sosiale medier fyrer opp rundt dette med slanking.
Ifølge henne gjelder dette ikke minst sosiale medier som TikTok.
– Der er det mye bejubling av denne typen av adferd, sier hun.
– Slanking er jo blitt en veldig sosialt akseptert måte å håndtere ting på, sier Eielsen.
Dette viser også en ny australsk studie, der forskerne konkluderer med at TikTok-videoer som glamoriserer spiseforstyrrelser og tynne kropper, gir kvinner et dårlig kroppsbilde.
– Når du da i tillegg bruker spiseforstyrrelsen fordi du har emosjonelt krevende ting som står på i livet ditt, kan det virke som at det er vanskelig å finne andre alternativer for å håndtere hverdagen, sier hun.
Unge med anoreksi
Halvorsen forteller om egne studier der andelen som har
blitt friske, er litt flere enn i studien til Eielsen.
I hennes studier var
pasientene unge.
Dette gjelder blant annet en undersøkelse blant unge med anoreksi som fikk
døgnbehandling ved en spesialavdeling mellom 2008 og 2014.
Ved oppfølgingen
cirka fem år etter oppholdet hadde 58 prosent ikke lenger noen
spiseforstyrrelse.
En annen studie fra 2004 tok for seg unge med anoreksi som
ble henvist til BUP, og som ble fulgt opp nesten ni år etterpå. Behandlingen
var intensiv og innebar familieterapi og et fast
opplegg for relativt rask vektøkning.
Etter cirka ni år hadde bare ni av 51 pasienter en
spiseforstyrrelse, hvorav én hadde anoreksi. Av de øvrige 42 hadde 15 et noe
strevsomt forhold til mat og spising.
Viktig å bli friskmeldt
Halvorsen er enig med Eielsen om at vi må snakke om hva det
egentlig betyr å bli frisk.
Hun påpeker at det er viktig å bli friskmeldt fra selve diagnosen – selv om
man fremdeles kan ha symptomer som kroppsforakt og vanskelig forhold til vekt,
mat og måltider.
– Det å ha diagnosen spiseforstyrrelse har stor negativ effekt på fysisk og psykisk
helse, sosial funksjon og livskvalitet, sier hun.
Referanse:
Hanna
Punsvik Eielsen: Longstanding eating disorders and personality disorders,
mediators for 17-year long-term outcome. Doktorgradsavhandling ved
Universtitetet i Oslo. 2024. Sammendrag på engelsk.
Inger Halvorsen mfl: Naturalistic Outcome of Family-Based Inpatient Treatment for Adolescents with Anorexia Nervosa. Wiley Online Library, 8. desember 2017. DOI: 10.1002/erv.2572.
Inger Halvorsen, Anne Andersen og Sonja Heyerdahl: Good outcome of adolescent onset anorexia nervosa after systematic treatment. Intermediate to long-term follow-up of a representative county-sample. European Child & Adolescent Psychiatry, vol. 13, nr. 5, oktober 2004. DOI: 10.1007/s00787-004-0408-9.
