Krigere i en propagandavideo fra terrorgruppa Den islamske staten (IS).
Krigere i en propagandavideo fra terrorgruppa Den islamske staten (IS).

Hvorfor gråter jihadister?

Terrorister lar tårene trille når de er sammen.

Publisert

«Han gråt hele tida. Han var veldig følsom, som et barn», har det blitt sagt om en av de mest brutale lederne av terrorgruppa al-Qaida.

Abu Musab al-Zarqawi ble kalt både slakteren og gråteren.

Vi er vant til å se dem med maskingevær i hendene i grusomme scener fra terrorangrep eller krigen i Syria.

Men jihadister framstår også som svært sentimentale.

De gråter når de ber, hører på prekener eller lovsang. De gråter før de skal ut i kamp og etterpå. For falne kamerater og for muslimer som lider.

– Man kan godt være en blodtørstig kriger og samtidig en som gråter mye, sier Thomas Hegghammer, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Han har studert beretninger om gråt blant tilhengerne av hellig krig for islam.

– Gråting er det klareste eksempelet på betydningen av følelser i slike miljøer. Livet på innsida er veldig emosjonelt.

For jihadistene går tårer og brutalitet hånd i hånd. Det kan være overraskende for mange.

– De har ellers en profil som er veldig macho og voldelig. I Vesten forbinder vi ikke det med gråting og følsomhet, sier Hegghammer.

Men hvorfor driver de hellige krigerne med høylytt hulking?

Gråt av skuffelse

De sier at de gjør det for religionen, særlig i fromhet og frykt for Gud.

Jihadister gråter gjerne sammen med andre. Og de viser det fram gjennom propagandafilmene sine.

Det er klare regler for når det er greit å gråte.

– Det må være en gråt som passer inn i de ideologiske normene. Det bør helst være gråt som uttrykker inderlighet i troen på saken og på Gud, sier Hegghammer.

Medlemmer og tilhengere av terrororganisasjonene Den islamske staten (IS) og al-Qaida gråter i flere sammenhenger.

Én fikk beskjed av al-Qaida-leder Osama bin Laden om at han var for overvektig til å delta i kamp, og gråt etter sigende av skuffelse. Han gikk glipp av sjansen til å bli martyr.

Bin Laden selv gråt for øvrig ofte over de dårlige levekårene til muslimer.

Terrordømte mulla Krekar, som bodde mange år i Norge, gråt da han prekte i Kurdistan i 1990-årene. Tilhørerne gråt også.

Abu Musab al-Zarqawi ble kalt både slakteren og gråteren. Den brutale lederen for al-Qaida i Irak tok stadig til tårene. Han ble drept i et amerikansk angrep i 2006.
Abu Musab al-Zarqawi ble kalt både slakteren og gråteren. Den brutale lederen for al-Qaida i Irak tok stadig til tårene. Han ble drept i et amerikansk angrep i 2006.

Jihadkultur

Hegghammer har samlet slike eksempler i ti år. Han har vært opptatt av kulturen til ekstremistene for å forstå dem bedre.

Musikk, poesi og treningsprogram – internasjonale jihadister tilbyr en livsstilspakke til følgerne sine.

– Jeg begynte å se på det som ikke har med selve kampen å gjøre. Og da så jeg at det var en god del gråting, sier Hegghammer.

Mens han har gjort annen forskning på jihadster, har han møysommelig samlet fortellinger om gråt.

Gjennom årene har det blitt hundrevis av dem, hentet fra ekstremistenes egen propaganda, dokumentarer, diskusjoner i sosiale medier og selvbiografier fra avhoppere.

– Du kan komme ganske dypt inn i det som ellers er lukkede miljøer ved å systematisk samle og studere deres internkommunikasjon og propaganda. Internett har gjort det mulig å gjøre en sånn studie, sier Hegghammer.

Men dette er ikke en uttømmende oversikt. Forskeren kunne dessuten fått et annet innblikk om han kunne studert jihadistene i deres miljø.

Den stoiske soldaten er et unntak

Selv synes ikke Hegghammer at det han fant var særlig overraskende.

Også europeere kombinerte tidligere krigføring og gråt, forteller han.

– Unntaket er egentlig det stoiske idealet i moderne vestlig krigføring om at en soldat ikke skal gråte, sier terrorforskeren.

Gråting sammen med andre skjer innenfor flere religioner, blant annet kristendommen.

Men det er ikke åpenbart at medlemmer av IS og Al-Qaida skulle gråte så voldsomt.

De identifiserer seg med retningen salafisme innenfor islam. Salafistene fordømmer vanligvis ukontrollert hulking. Stille gråt er mer deres stil.

Jihadistene ligner mer på sine ideologiske fiender. Sufiene og sjiaene er kjent for å ta til tårene i stort omfang.

Kanskje vil de etterligne gamle helter fra islams historie. Der er det en lang tradisjon for gråtende hellige krigere.

Også i fredelig muslimsk praksis er det vanlig å gråte, for eksempel under en preken.

Både Koranen og andre religiøse kilder oppfordrer til gråting.

«Når du leser den, gråt. Hvis du ikke kan gråte, så lat som om du gråter», står det om Koranen i en av hadithene, tekster om hvordan muslimer bør leve.

Jihadister har klare regler for når det er greit å gråte. – Det bør helst være gråt som uttrykker inderlighet i troen på saken og på Gud, sier terrorforsker Thomas Hegghammer.
Jihadister har klare regler for når det er greit å gråte. – Det bør helst være gråt som uttrykker inderlighet i troen på saken og på Gud, sier terrorforsker Thomas Hegghammer.

Regissert gråt?

Later de som, terroristene? Eller er gråten ektefølt?

Det vet ikke Hegghammer.

– Til en viss grad er den nok regissert. Den følger normer og forventninger om i hvilke situasjoner du skal gråte. Men jeg tror ikke vi kan skille helt mellom ekte og kunstig gråt. Det kan godt starte som en norm og bli ektefølt når de først er i gang, sier han.

– Det er jo ikke alltid man vet hvorfor man gråter. Det kan være mye de har båret på som de ikke har vært klar over.

Det kan være vanskelig å gråte uten å mene det.

– Hvis du klarer å gråte på kommando, kan det være nyttig. Du framstår som sterk i troen.

Men krokodilletårer er ikke vel ansett. Teologene advarer om at gråten må være genuin.

Hegghammer tror tårene er oppriktige for de fleste. De kan komme både av en inderlig tro og andre årsaker.

Han viser til avhoppere som har forlatt jihadistmiljøet.

– Folk har fortalt i ettertid at de trodde hundre prosent på at de kom til paradis om de døde i kamp.

Frykt regnes som umandig

Verdslige følelser som eventuelt veller innover dem, snakker de derimot ikke om.

Jihadistene har et ambivalent forhold til gråt.

– De skal ikke gråte fordi de savner mor, av smerte eller fordi de er redde, sier Hegghammer.

– De gjør narr av fienden når de gråter av de grunnene. Da påpeker de hvor feige, umandige og svake de er.

På det sosiale mediet Twitter hånet IS-tilhengere amerikanske soldater som gråt i slaget om Falluja i Irak i 2015.

Mens den amerikanske senatoren Marco Rubio i 2016 tok til orde for å vise fram videoer av IS-ledere på Youtube som «gråter som babyer når de blir fanget», ifølge den amerikanske kringkasteren CNN.

Terroristene sier at de gråter før kamp fordi håper å bli martyrer, og etterpå i skuffelse over at de ikke ble det.

I Syria gråter en mann i en propagandavideo fra IS, distribuert av den amerikanske avisa New York Daily News.

Han er på vei for å utløse en selvmordsbombe og er redd for ikke å lykkes, sier han.

Eller var han redd for å dø? Det visste bare mannen selv.

Stressmestring og samhold

Kan det være andre grunner til at jihadistene gråter enn de selv vil innrømme?

Hegghammer leter etter svar i psykologisk teori.

Lettrørthet er muligens et tegn lederne ser etter når de skal velge ut nye medlemmer.

– Du føler deg kanskje tryggere på en rekrutt som gråter mye, fordi du antar at han er veldig sterk i troen og er et pålitelig medlem, sier forskeren.

Kanskje er dette også en håndtering av den ekstreme situasjonen de lever under.

– Livet i undergrunnen er antakelig beintøft, med masse usikkerhet og en overhengende fare for å dø. Det er sikkert slitsomt å være IS-medlem. Det kan hende at gråteøkter hjelper for å løsne litt opp.

Stressmestring kan være en grunn til å gråte, bekrefter psykologiprofessor Beate Seibt ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kolleger undersøker hun hvordan mennesker blir rørt av positive følelser, en opplevelse kalt kama muta.

– Vi ser at det er en tydelig sammenheng mellom kama muta og det å føle seg oppfrisket og oppløftet. Jeg tenker på det som en nullstilling. Du kan slappe litt mer av etterpå, sier Seibt.

Mens andre studier antyder at noen føler seg verre etter å ha grått, som forskning.no skrev om i 2009.

Opplevelsen av nærhet til andre kan få folk til å gråte, ifølge psykologiprofessor Beate Seibt.
Opplevelsen av nærhet til andre kan få folk til å gråte, ifølge psykologiprofessor Beate Seibt.

Vil forstå radikalisering

Hegghammer spekulerer også på om gråting i grupper styrker båndene mellom medlemmene. Samhold er viktig i slike miljøer.

Gråtingen kan gi en bedre forståelse av hvorfor folk slutter seg til terrorgrupper, mener han. Flere forskere har lagt vekt på det sosiale som en viktig grunn til radikalisering – ved siden av mange andre årsaker.

– Det er sterke krefter som er i sving og som trekker folk inn. Den sosiale gleden skapes gjennom ritualer – de ser på video, lytter til musikk, gråter sammen, sier Hegghammer.

Seibt ble først overrasket da Hegghammer fortalte henne om det han hadde funnet ut.

– Jeg hadde forestillinger om en machokultur der de ikke bryr seg om noe, og ikke skal vise at de er rørt, sier hun.

– Men det er egentlig ikke så overraskende at disse ekstreme gruppene gråter. De lever av samhold og må føle seg nær Gud og hverandre. De deler følelsene med hverandre.

Nærhet til andre åpner gjerne krana.

– Det slår deg plutselig hvor nær du står en annen person eller en gruppe – eller alt fra Gud til naturen, sier Seibt.

Dette kan igjen få folk til å ønske å gjøre noe for gruppa de er del av, ifølge forskeren.

Hvorfor gråter mennesker?

Forskerne har flere mulige forklaringer på hvorfor vi mennesker gråter. Vår nærmeste slektning sjimpansen gjør det ikke.

Gråten kan dempe aggresjon, tydet en studie i 2011 på, men den kan også øke aggresjonen, kommunisere til andre at vi trenger hjelp eller bidra til at vi omstiller oss på egen hånd, ifølge forskere som uttalte seg til Aftenposten i 2007.

Seibt forteller at både negative og positive følelser kan føre til at folk gråter.

Professoren er overbevist om at det er lett å framkalle tårer hos andre. Hun har selv sett det i studier der forskerne viser videoer som får inntil sju av ti deltakere til å bli rørt.

– Det oppleves ofte som uventet. Men det er ikke veldig overraskende når du ser på Youtube-videoer av søte dyr eller romanser som rører deg i en Hollywood-film, sier hun.

Seibt tror jihadistgruppenes oppfordringer til å gråte i bestemte situasjoner bidrar til å få fram følelsene hos den enkelte.

– Det er veldig vanskelig å late som om du gråter. Da må du være en god skuespiller. Men det er nok enklere å føle seg rørt om det er forventet at du skal gråte, slik som i bryllup, begravelser og andre seremonier.

Referanse:

Thomas Hegghammer: Weeping in Modern Jihadi Groups. Journal of Islamic Studies, vol. 31, nr. 3, 14. september 2020. Doi: 10.1093/jis/etaa016.