Hva om Andreas Thorkildsen står på OL-stadion i London klar til å prestere for Norge, og så plutselig ikke vet hvordan han skal kaste et spyd?

For den amerikanske baseballpitcheren Steve Blass forsvant hele kastevnen i løpet av kort tid - en evne han hadde trent opp til å bli av verdens beste i sin ti år lange stjernekarriere for det amerikanske topplaget The Pittsburg Pirates.

Han sto på banen for å kaste i en kamp i Atlanta tidlig på 1970-tallet, da det gikk opp for ham at han ikke lenger ante hvordan han skulle gjøre et godt kast.

Hele teknikken som han hadde optimalisert og terpet på i så mange år var visket ut. Og den kom aldri tilbake.

- Det var fryktelig. Det var et mareritt, sa Steve Blass til This American Life.

Han forteller til radioprogrammet This American Life at han husker bunnpunktet. Les intervjuet transkribert her.

Fenomenet har fått navnet Steve Blass Disease, til blandede følelser hos hovedpersonen som tross alt hadde mange år igjen på toppnivå før det ulykksalige skjedde.

Men hvordan er en slik total og varig svikt mulig? Og kan det kureres?

Mistet evnen over natta

Idrettspsykologforskerne Steven Weiss og Arthur Reber er de foreløpig siste i rekken til å forske på fenomenet Steve Blass. En del forskere har prøvd seg gjennom tiårene, for tilfeller som Steve Blass vokser nemlig ikke på trær.

- Det som gjør Steve Blass så psykologisk interessant er at det virker som om han, nærmest over natta, falt fra å være en legendarisk topputøver til å være en som ikke kunne prestere godt nok til å beholde plassen på laget, sier Steven Weiss.

Han forsker på idrettspsykologi ved Upper Iowa University, og har skrevet artikkelen “Curing the dreaded 'Steve Blass Disease'”, som skal publiseres i tidsskriftet Journal of Sport Psychology in Action, sammen med Arthur Reber.

Selv om slike tilfeller ikke er mange, har Weiss og Reber funnet fram til noen - som baseballspilleren Rick Ankiel. Han var pitcher for St. Louis Cardinals, men i 2001 rammet den varige kastesvikten også ham.

Ikke hukommelsestap

Så hva skjer med disse spillerne? Verken Blass eller Ankiel hadde fysiske skader som kunne ha spilt inn.

Det som rammet Steve Blass i 1972 var rett og slett hans egen psyke, mener Weiss og Reber. Men hvordan?

Det var nok ikke slik at han glemte hvordan han kastet ballen, på den måten som vi kan glemme hvordan vi skriver et ord eller hvordan vi spiller en trommesolo, sier Steven Weiss til forskning.no.

- Det er heller slik at personene som dette skjer med er for bevisst på hvordan de skal gjøre en oppgave, og at dette på én eller annen måte forstyrrer hele prosessen, og forhindrer dem i å klare oppgaven, sier Weiss.

- Vi tror at det har å gjøre med flere faktorer som virker sammen, som de-automatiserer bevegelsene i en kompleks arbeidsoppgave, som å kaste, sier Weiss.

Teknikken overtar

De-automatiseringen, som Weiss og Reber kaller det, kan skje omtrent slik:

Du har kjørt bil i årevis, og kan gire uten å tenke over hva du gjør - inntil du begynner å tenke på hvor mange centimeter du må dra girstanga mellom første og andre gir.

Da forstyrrer du bevegelsen du har automatisert gjennom mange år, og i vanvare vil du kanskje til og med sette bilen i tredje gir.

For en idrettsutøver, som for eksempel en golfspiller, skihopper eller spydkaster, er svingen, satsen eller kastet i utgangspunktet helt automatisert.

Hvis hun har prestert dårlig en stund, kan ting bli verre hvis treneren vil ha henne til å tenke på detaljer i teknikken - på en måte blir det som å gå tilbake og rokke ved noe grunnleggende.

- Det kan nemlig forsterke problemet utøverne har, spesielt hvis de har en tendens til å tenke litt for mye i utgangspunktet. Resultatet kan bli katastrofalt, som vi har sett i case-studiene som jeg har nevnt, sier Steve Weiss.

- Kan skje hvem som helst

Så til det skumleste - det er egentlig ikke noe i veien for at Steve Blass-syndromet kan ramme hvem som helst av våre kjære idrettshelter, ifølge Weiss.

- Det er mest spektakulært når det påvirker eliteutøvere, men enhver idrettsutøver på ethvert nivå kan få Steve Blass-syndromet, og i hvilken som helst sport, sier Weiss.

Professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole, Anne Marte Pensgaard er delvis enig. Pensgaard er også fagansvarlig for idrettspsykologi ved Olympiatoppen. 

Selv om det ikke finnes så omfattende belegg for dette, tror imidlertid både hun og Weiss at det er utøverne som konkurrerer i de mest tekniske idrettene som er mest sårbare for Steve Blass-syndromet.

Et godt fokus

Pensgaard kjenner ikke til noen norske idrettsutøvere som har blitt rammet av denne plutselige og yrkesfatale lidelsen. Men de finnes sikkert, tror hun.

Hvis Andreas Thorkildsen plutselig ikke klarte å kaste spydet lengre enn 40 meter, og legene ikke fant noen forklaring i kroppen hans, vil Pensgaard og kollegaene ha planen klar:

Først ville de ha forsøkt å finne ut av hva slags mentalt fokus han hadde.

- Vi har med toppidrettsutøvere å gjøre, så vi vet at de på et tidspunkt har prestert bra. Vi prøver å spørre: Hvor har du fokuset ditt nå, og hvor har du det når du har prestert bra?

- Vi kan ofte se at det er store forskjeller på hvor utøveren har fokuset sitt når hun presterer godt og når hun presterer dårligere, sier Pensgaard.

”Jeg må fokusere mer på arbeidsoppgavene”

Men når topputøver med dalende form og teknikk først har definert fokuset sitt - hva da? Vi har ofte hørt en slukøret skihopper, fremdeles med hjelmen på, si at han må fokusere på arbeidsoppgaver.

Men er det egentlig så lurt, hvis det var et overfokus på teknikk som kvalte kasteevnen til Steve Blass?

Burde skihopperen heller gi beng i detaljene på hoppkanten, som vinkel i knærne og ørsmå bevegelser i ankelleddet – og bare tenke at han skal seile som en ørn?

Ja, kanskje det - i hvert fall nært opptil en konkurranse, bekrefter Anne Marte Pensgaard.

Men - det finnes flere måter å tenke arbeidsoppgaver på: På det helt overordnede nivået har arbeidsoppgavene slett ingen ting med detaljer å gjøre, forteller hun.

- På et overordnet nivå fokuserer du på større bevegelser som inkorporerer detaljene, forklarer hun.

Tiger i sporet og fisken i vannet

På et slikt overordnet nivå finner vi tanketriks som kan virke litt barnslig for oss utenforstående.

En del idrettsutøvere bruker nemlig dyremetaforer, som at de er en delfin i vannet. Marit Bjørgen ser for seg at hun er en sterk tiger i skisporet.

Vi kjenner også Muhammad Alis bevingede visualisering av seg selv i bokseringen: ”Fly like a butterfly and sting like a bee.” Historien er det beste vitnet på at trikset fungerte, ihvertfall for ham.

- Denne innstillingen trigger noe helhetlig som gjør at en klarer å gjøre best mulig, det en har trent på i så mange år. Resultatet blir at utøveren fokuserer på effekten av teknikken, snarere enn de tekniske detaljene som de egentlig kan så godt, sier Pensgaard.

Dette stemmer med hva de amerikanske forskerne anbefaler som botemiddel for Steve Blass- syndromet.

En golfspiller kan for eksempel fokusere på hvor ballen skal lande, i stedet for selve køllesvingen.

- Hvis man tenker på landingssted, vil løsningen gi seg selv - for en som er god i golf. Det forutsetter selvsagt at du har teknikken inne, sier den norske idrettspsykologen.

Treneren må noen ganger bakke unna

Steve Blass-syndromet og uforklarlig prestasjonssvikt er sterkt påvirket av psyken til idrettsutøveren, men ofte kan treneren være en del problemet. Det viser forskning som Pensgaard har vært med på.

- Vår forskning tyder på at den største kilden til stress er trenerne, og kommunikasjonen mellom utøver og trener. Det er et paradoks, fordi du ikke forventer at de skal være årsak til utøverens problemer.

- Det er et maktforhold mellom trener og utøver, og det blir utfordret hvis kjemien ikke fungerer, sier Pensgaard.

Trener: Ti stille

Steven Weiss og Arthur Reber mener at treneren noen ganger bør trekke seg helt unna, og ikke gi noen instrukser til en utøver som sliter. Pensgaard støtter denne strategien til en viss grad.

- Ja, men det kommer litt an på hvor utøveren er i syklusen sin. Hvis det er lenge til en konkurranse er det lurt å jobbe med detaljer. Nært opptil en konkurranse kan det bli for mye.

- Det er en utfordring for treneren å finne riktig balanse, for de vil jo gjerne hjelpe til så godt de kan. At man klarer å finne den beste løsningen krever at treneren jobber sammen med utøveren over tid, sier idrettsforskeren.

Den tapte kastearmen

Tankene må være stille mens man utfører en idrettens komplekse oppgaver, mener Steven Weiss.

Kanskje det var for mye instruerende skurr i hodet på Steve Blass, der han sto i vridd ettbeins-positur med armen over hodet for å kaste, en dag på banen for 40 år siden.

Blass er nå over 80 år, og har jobbet for sin opprinnelige klubb, The Pittsburg Pirates, helt siden kasteevnen forduftet.

Mon tro om dagens idrettspsykologer hadde klart å hjelpe ham til å lete den fram igjen.