Ufaglig foreldresamtale

Førskolelærere bruker lite faguttrykk når de snakker med barnehageforeldre om språkutviklingen til barna.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Du ville reagert hvis en bilmekaniker fortalte deg at det går bedre med bilen din nå. Av en mekaniker venter vi at hun uttrykker seg litt mer presist.

Likevel er det formuleringer av denne typen foreldre kan risikere å få høre i foreldresamtalen i barnehagen.

– En ting er at foreldre kanskje ikke eksplisitt spør om barnets språkutvikling – det er mange andre forhold foreldre er opptatt av i denne sammenhengen, sier professor Willy Aagre ved Høgskolen i Vestfold.

Han har studert hva som sies om barnas språk i foreldresamtalene i barnehagen, og hva slags fagspråk som eventuelt brukes i denne formidlingen.

– En annen ting er at når det først snakkes om språk og språkutvikling, benytter førskolelæreren seg i svært begrenset grad av det fagspråket hun skal ha tilegnet seg under utdannelsen, sier han.

Foreldresamtalen er viktig

Foreldresamtalen i barnehagen, som vanligvis finner sted to ganger i året, varer vanligvis mellom en halv og en hel time.

Dette er de to fremste anledningene foreldre har til en mer utdypende samtale med pedagogisk leder om barnets ferdigheter på ulike områder.

Dette er dessuten også en viktig arena hvor førskolelærerens faglighet kommer til syne. 

– Denne samtalen er en mulighet for å utvikle den gjensidige innsikten partene kan bygge opp seg imellom om barnets sosiale, kommunikative, motoriske og språklige mestring, fastslår Aagre.

– En slik samtale kan i noen grad ende opp med å bli en enetale der førskolelæreren går gjennom de punktene hun har forberedt, mens foreldrene kommenterer og stiller spørsmål. 

– Eller den kan få en mer likeverdig struktur der både pedagogisk leder og foreldre gjensidig informerer hverandre om hvordan de ser at barnet takler ulike situasjoner i institusjonen og i hjemmet, sier Aagre.

Han tror foreldrenes utdanningsnivå og i hvilken grad de er fortrolige med et pedaogisk vokabular vil være med på å bestemme hva slags samtale det blir.

Har fagspråket, men bruker det ikke

I sin utdannelse lærer førskolelæreren  om språkmiljø og om språkstimulering, og hun skal tilegne seg et fagspråk også på dette området. 

– Hun har gjennom utdanningen lært om den fonologiske utviklingen hos barnet, nemlig hvordan barnet mestrer språklydene. Hun har fått undervisning om den morfologiske utviklingen, nemlig hvordan det språklige registeret hos barnet utvikler seg, fortsetter Aagre.

– Videre kan hun en del om den syntaktiske utviklingen, altså barnets evne til å ta i bruk en mer kompleks setningsoppbygging, og hun kjenner hovedtrekkene i den semantiske utviklingen, barnets forståelse av ordene betydning.

– Førskolelæreren vet også at språk og formidling av språk kan deles i lingvistiske, kommunikative og sosiale sider.

Disse begrepene ser i liten grad til å bli brukt, heller ikke i kollegiale sammenhenger. Aagre har flere forklaringer på at fagspråket ikke tas i bruk.

– Det kan handle om at alle foreldre skal behandles likt, noe som i sin tur betyr at dersom man antar at noen av foreldrene ikke vil forstå faguttrykkene, skal man ikke bruke dem overfor andre heller, sier Aagre.

Hyggelig

Han tror at foreldresamtalen etter førskolelærerens oppfatning skal være en hyggelig samtale, og at fagterminologi kan oppfattes som en ovenfra og ned-holdning, noe førskolelærerne er veldig redde for.

– Det kan også handle om at førskolelærerstudentene ikke har fått konkrete nok observasjonsoppgaver i utdanning hvor fagterminologien blir konkretisert. Hvordan bøyer en treåring et verb? Hva legger fireåringene i ordet drømme? Hvilke lydsammensetninger viser seg å være vanskeligere å mestre enn andre?

– På disse områdene ser det ut til at førskolelærerutdanningens sammenkopling mellom teori og praksis burde være bedre, sier Aagre.

Referanse:

Aagre: Hva slags innsikt om barnets språk formidles i foreldresamtaler?, i  Gjems og Løkken (red): Barns læring av språk og gjennom språket, Oslo 2011.