Lars Mehlum er professor og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo. Han er en hovedforskeren bak en ny studie om langtidseffekten av såkalt dialektisk atferdsterapi (DBT).

Her har forskerne fulgt 77 ungdommer i alderen 12 til 18 år som gjentatte ganger skader seg selv eller forsøker å ta sitt eget liv. En gruppe har fått tradisjonell psykoterapi, og en gruppe har fått DBT-behandling.

Etter tre års oppfølging ser de at sistnevnte gruppe har redusert forekomsten av selvmordsforsøk og selvskading.

Effekten varer ikke bare i løpet av behandlingsperioden, som er 19 uker. Forskerne har fulgt disse pasientene i tre år og ser at effekten varer og at det er betydelig forskjeller mellom de to gruppene.

Les denne saken fra Universitetet i Oslo

Hva gjør vi med alle selvmordene?

Når selvmordet blir den eneste løsningen

Når du er så deprimert at du tenker på å ta livet av deg er det gjerne fordi du opplever uutholdelig psykisk smerte, forteller Mehlum.

Mange tenker derfor: Det er ikke noe hjelp å få. Dette går ikke over. Jeg orker ikke å ha det sånn i det uendelige. Når tanken om selvmord da dukker opp kan det oppleves som en løsning. Det er i hvert fall noe jeg kan gjøre!

Tanken kan, i første omgang, oppleves som en lettelse for den som har det intenst vondt. Bare å vite at du har muligheten til å gjøre slutt på lidelsen, kan gjøre at du blitt litt mindre fortvilet.

– Dessverre er det sånn at det ligger en forsterking i denne lettelsen. Når noe hjelper mot et problem, er det sannsynlig at du vil prøve denne løsningen raskere neste gang, sier Mehlum.

Det samme gjelder selvskading, forteller han. Dette har forskning påvist på mange måter, blant annet gjennom funksjonell magnetresonansrøntgen (FMRI). Denne forskningen viser hvilke sentre i hjernen som er involvert i denne forsterkende effekten av selvskading. Selvskadingen utløser dempende effekter på de sentrene som er ansvarlig for stressreaksjoner og angst.

Terapi virker som et barberblad

Les også

De som forsøkte å begå selvmord i ung alder døde tidligere, men ikke fordi de valgte det selv

Nå viser forskning at også psykoterapi kan blokkere denne effekten av selvskading og dessuten erstatte behovet for den.

I den nye artikkelen har forskerne målt hva som skjer under behandling med dialektisk atferdsterapi. Dette har de ikke gjort med hjernemålinger, men ved hjelp av intervjuer og selvrapportering.

De har målt under terapi at ungdommene får en sterk reduksjon i tanker som dreier seg om håpløshet. Resultatene deres viser at behandlingen ikke bare gir umiddelbart effekt, men at de også varer etter tre år. Men de er spent på om effekten av behandling også varer når ungdommene blir voksne. Derfor ønsker de å fortsette studien og se hvordan det har gått med denne gruppen ti år etter behandling.

DBT skiller seg fra annen terapi blant annet ved at ungdommene lærer strategier. Disse kan de bruke for å regulere følelser og mestre vanskelige livssituasjoner når de ellers ville ty til selvskading eller andre destruktive måter å dempe sin indre smerte.

Gjennom læring av slike mestringsferdigheter og øvelse blir ungdommene bedre rustet til å få et liv som er verdt å leve. De får blant annet et knippe med såkalte ferdighetskort til å ha i veska eller i lomma til enhver tid. I behandlingsperioden får de også anledning til å kontakte sin behandler utenom kontortiden og få hjelp til å bruke ferdighetene.

Når alt går i svart

Mange ungdommer, kanskje de fleste, kan oppleve at det blir kaos i livet deres og at alt bare ser svart ut til tider.

Men ungdommene som Mehlum og hans kolleger behandler og forsker på skiller seg fra friske ungdommer. Ofte har de biologisk sårbarhet som gjør at de ikke klarer å mestre visse typer vedvarende stress. Dette kan utløse endringer i hjernen og etter hvert gi depresjon.

– Disse ungdommene har sterkere negative følelser enn andre. De reagerer oftere med å bli sinte, lei seg eller redde når de opplever relativt små utfordringer og konflikter med familie, venner eller lærere eller andre. De kan bli bånn ulykkelige.

Det som er spesielt viktig i DBT-behandling, er å gi håp, uten å verken bagatellisere eller overdrive det de opplever.

Blålys og innleggelse i psykiatrien viser seg å ikke være den beste behandlingen for ungdommer som har dette mønsteret, viser annen forskning.

– Vi skal være tydelige på at det ungdommene opplever er alvorlig. Vi er også tydelig på at selvskading og suicidalitet ikke er en løsning, men er oppskriften på å få det vanskelig eller til og med dø. Men vi må hele tiden balansere mellom utfordring og alvor på den ene siden og håp og støtte på de andre siden, sier Mehlum.

– En givende måte å jobbe på

DBT-terapien er ikke helt ny her i Norge. Det siste tiåret er behandlingen implementert mer enn 40 steder i landet, og 23 har egne behandlingsprogrammer for ungdommer. Terapien er nå i ferd med å bli fast behandling i barnevernet i hele Norge.

Her er en fullstendig oversikt over hvor DBT-teamene finnes i Norge.

Det er utdannet rundt 500 terapeuter innen DBT i Norge.

Melissa Ramsland er en av dem. Hun er klinisk vernepleier med spesialisering innen psykisk helsearbeid. Hun jobber på Stavanger universitetssjukehus i Akutt Ambulant Ungdomsteam. I 20 prosent av tiden jobber hun i et team som tilbyr dialektisk atferdsterapi (DBT).

I DBT-temaet jobber Ramsland med ungdom som strever med emosjonelle reguleringsvansker, selvskading og selvmordsproblematikk.

Hun har tidligere jobbet med den samme gruppen av ungdommer innlagt i psykiatrisk sykehus. Da var hun ofte frustrert over å ikke ha så gode verktøy og rammer til å tilby effektiv hjelp.

Hun mener at hun i større grad har fått det med DBT-behandlingen.

– Dette er en givende måte å jobbe på. Målet med behandlingen er å bytte ut problemer med løsninger og gi ungdom konkrete ferdigheter og mer konstruktive måter å håndtere vanskelige situasjoner. Mange av disse ungdommene tenker ofte i svart eller hvitt. Vi skal hjelpe dem med å finne nyansene. Målet er at de skal få et liv som kjennes verdt å leve.

Reduksjon i selvdestruktiv atferd

Tilgjengelighet er et poeng i denne behandlingen. Behandler er derfor tilgjengelig for veiledning på telefon ut over ordinær arbeidstid, og det er den samme behandler som følger ungdommene under behandlingen.

Å samle behandlingsansvaret på ett sted slik at ungdommen ikke får så mange å forholde seg til, tror Ramsland er en god oppskrift. Det samme gjelder involvering av nær familie eller pårørende, som også er et poeng i DBT. Foresatte deltar i foreldregrupper, noe som viser seg å være veldig viktig.

– Dette kan være ungdommer som har et reaksjonsmønster som kan være utfordrende for de nærmeste. Når de får mer kunnskap om hva som ligger bak denne atferden og får verktøy til å møte ungdommene på en bedre måte, unngår man at problemene eskalerer. Dette er jo ofte unge som oppleves som «vanskelige», men som har mye lidelse.

Les også

Deprimerte bruker oftere ord som «aldri» og «alltid»

– Vi får veldig gode tilbakemeldinger på behandlingene, både fra de unge selv og deres nærmeste. Det tolker jeg som et tegn på at behandlingen blir opplevd som meningsfull. Samtidig ser vi også en merkbar reduksjon i selvdestruktiv adferd, og mindre behov for innleggelser, sier Ramsland.

Snakk om selvmord!

Å overleve er en sterk drivkraft i oss.

Fordi vi helst vil leve, er det ikke så vanlig at noen tar sitt liv på en impuls, mener Lars Mehlum. Men det fins unntak. Blant unge mennesker er impulsive selvmord vanligere, gjerne under påvirkning av rus eller i en akutt vanskelig livssituasjon. Det kan sammenliknes med en bilulykke. Hensikten er ikke å dø, men forholdene i situasjonen er så risikable at det kan skje det vi kan kalle en psykologisk ulykke.

Men de aller fleste har tenkt på selvmord mange ganger før de endelig gjør det. Mange av dem som dør av selvmord, har en historie med selvskading eller selvmordsforsøk bak seg.

– Det gir oss en gyllen mulighet og et tidsvindu til å oppdage selvmordsrisiko og gjøre noe.

Derfor er det viktig at vi er oppmerksomme. Og at vi våger å snakke om dette temaet, mener professoren i psykiatri.

– Kjenner du en person som ser ut til å ikke ha det bra, er det viktig å våge å spørre om hva det handler om. Det er også viktig å ikke vike tilbake for å spørre om vedkommende har tenkt på å ta sitt eget liv. Det er en myte at hvis vi spør, så kan det utløse selvmordet. Ingen forskning viser at dette stemmer. Dersom flere tør å spørre, redder vi flere liv, mener han.

Senteret han leder arbeider akkurat nå sammen med andre instanser med å lage en landsomfattende folkeopplysningskampanje som blant annet skal gå ut med dette budskapet: Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det er hjelp å få. Dette har vært forsøkt i Helse Vest med gode resultater, forteller Mehlum.

Er all åpenhet bra?

Tidligere var pressen svært tilbakeholdne med å omtale selvmord. I Vær Varsom-plakaten, pressens etiske rettesnor, sto det at selvmord ikke bør omtales «uten i helt ekstraordinære tilfeller». Det var hensynet til smitteeffekten som veide tyngst for disse ordene.

I 2006 ble det åpnet mer opp for å skrive om selvmord. I 2019 er det ganske stor åpenhet om selvmord i mediene.

Og det er bra, mener Mehlum.

– Det aller meste som skrives og fortelles i offentligheten om selvmord er bra. Faktisk snakker vi i dag mer og mer om den såkalte Papageno-effekten, altså den forebyggende effekten av å fortelle historier i offentligheten om hvordan personer kan få hjelp til å velge å ikke ta sitt eget liv.

Navnet har denne effekten fått fra Mozarts opera Tryllefløyten der fuglefangeren Papageno tenker på å ta sitt eget liv fordi han er blitt overbevist om at hans kjære er blitt borte for alltid. Men så kommer tre gutter inn på scenen og de minner ham på at livet er kort, men døden evig og at han derfor bør stoppe og tenke seg om. Det finnes alternativer til å dø.

Men ikke all medieomtale er like konstruktiv, mener han.

– Hvis pressen omtaler selvmord på en sensasjonspreget og romantiserende måte, kan det øke sannsynligheten for at det skjer en smitteeffekt. Et godt eksempel er da den amerikanske skuespilleren Robin Williams tok livet av seg. Da førte det til en sterk økning av selvmord både i USA og i Storbritannia.

Mediene i mange land skrev også svært detaljert om metoden Williams brukte for å ta livet av seg. Dette vet også forskerne kan bidra til flere selvmord.

Kilde:

Mehlum L, m. fl: Long term effectiveness of dialectical behavior therapy versus enhanced usual care for adolescents with self‐harming and suicidal behavior, The Journal of Child Psychology ans Psychiatry.