«De sakkyndige anser ham for et drikkfeldig individ med forsimplet karakter, nedsatt anstendighetsfølelse og sjalusiforestillinger av blivende art og mener at han lider av alkoholisk sjalusivanvid, hvorfor han 28/8 1922 erklæres sinnssyk».

Slik beskrives en mann i pasientjournalen sin i 1923. Pasienten ble anmeldt for «blodskam», incest mot datteren.

De ble ikke sett på som ordentlige folk, de mannlige seksualforbryterne som ble innlagt på psykiatrisk institusjon for rundt hundre år siden. Mange hadde voldtatt, en del forgrepet seg på barn, noen hatt omgang med dyr.

Men det var ikke bare det de hadde gjort som ble brukt mot dem. Også livsstilen deres ble trukket inn når psykiaterne skulle beskrive dem. De fleste manglet fast jobb og mange hadde problemer med alkohol. Det ble sett på som på uanstendig på den tida.

– De ble ikke sett på som skikkelige menn og levde ikke opp til idealet om hva en mann skulle være og bidra med i ekteskap og arbeid. En skikkelig mann var ansvarlig, en familieforsørger med selvkontroll, sier Eivind Myhre.

Historikeren har nettopp levert en doktoravhandling om hvordan mannlige seksualforbrytere ble framstilt og behandlet mellom 1895 og 1940. Han har lest pasientjournalene til menn innlagt på de psykiatriske institusjonene Reitgjerdet asyl og Kriminalasylet i Trondheim.

«Karakterløs»

Pasientene der var alle erklært sinnssyke. En stor andel var kriminelle, blant annet seksualforbrytere. Noen var dømt, mens andre var mistenkt, siktet eller tiltalt.

Journalene gir grundige beskrivelser av pasientens barndom, tidligere sykdom og kriminalitet og pasienten mens han var innlagt. De inneholder også brev mellom pasienter og pårørende.

«Flyktig, upålitelig og karakterløs» er en beskrivelse av en mann som endte med å leve resten av sitt liv på Reitgjerdet.

Pasientene ble ofte beskrevet som karakterløse. Mennene manglet noe viktig i datidas samfunn.

– Karakter ser ut til å knyttes til moral, sier Myhre.

Rundt år 1900 skjedde det mye med mannsidealet, ifølge andre forskere. Kvinnebevegelsen vokste fram, med sine krav om likestilling. Da kom også nye forventninger til mannen. Faste rutiner og et stabilt hjem ble viktig. Disse idealene levde svært få av pasientene Myhre har studert opp til.

– De fleste pasientene hadde ikke arbeid, eller de var løsarbeidere. Ofte var de løsgjengere og ikke tilknyttet et hjem. De fartet rundt og tok tilfeldig arbeid. De levde på utsiden av et ordinært familieliv, sier Myhre.

Han kaller dem «uakseptable menn».

– De kan forstås som outsidere i samfunnet.

Arbeid som terapi

På institusjonen ble derfor arbeidet viktig. Arbeidsterapien skulle styrke pasienten og sørge for at han utviklet en «positiv karakter». Deltakelse var frivillig, men det ble behørig notert om pasientene sluntret unna. Pliktoppfyllende arbeidere kunne bli premiert med overføring til en institusjon med et lavere sikkerhetsnivå.

– Arbeidsterapien kan forstås som en moralsk behandling. Det å ha klare rutiner i det daglige kan knyttes til ansvarlighet og skikkelighet, sier Myhre.

Beskrivelsene av pasientenes karakter fikk neppe noen direkte betydning for hvordan de ble behandlet rent medisinsk, tror han.

Alkoholbruk kunne derimot bli en del av diagnosen, og kobles i noen tilfeller opp mot seksualforbrytelsene. Pasienter ble beskrevet som farlige under påvirkning av alkohol. Når de drakk, voldtok og slo de.

Silk skildret en ansatt en pasient i 1925:

«Han har ifølge oplysningene at dømme foretat voldtegtsforsøk, truet med ildspaasættelse og været yderst brutal i hjemmet, saa endog hans forældre har maattet be om politiassistanse. Jeg vet nok at det er under alkoholpaavirkning at han forøver disse voldshandlinger, men ingen kan jo borge for at han ikke faar tak i sterke drikke, naar han kommer ut. Saalænge han gaar her er han avskaaret fra at faa alkohol og da kan han være noksaa snild og omgjængelig.»

Moralsk panikk

Myhre skriver om hvordan seksualforbryterne bryter med datidas mannsideal. Men når legene kalte mennene for karakterløse, hadde det kanskje ikke så mye med kjønn å gjøre, mener Margunn Bjørnholt, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Alkoholisme og mangel på fast arbeid ble trolig ansett som ille generelt i samfunnet.

– Å arbeide og oppføre seg «normalt» har nok vært en forutsetning for å bli sett på som frisk. Det å være løsarbeider eller reisende vet vi var belastende for begge kjønn, sier Bjørnholt.

– Kanskje handler dette ikke om synet på det mannlige, men om menneskesyn.

Umandig eller umenneskelig?

Og Myhre beskriver ganske riktig hvordan en del deltakere i samfunnsdebatten mente seksualforbryterne knapt var mennesker i det hele tatt. Det rådet en moralsk panikkstemning, der blant annet deler av kvinnebevegelsen omtalte mennene som dyr.

Umenneskeliggjøringen av seksualforbryterne bidro sannsynligvis til å fremstille dem som farligere, noe som igjen kunne skape grunnlag for økt panikk og frykt i samfunnet, skriver han i artikkelen.

Nesten halvparten av dem som var erklært farlige og sikringsdømte, var regnet som «idiot» eller «imbecil». Noen av dem var det vi i dag kaller mennesker med psykisk utviklingshemming. Andre fikk stempelet på grunn av sosiale og moralske egenskaper.

Psykiaterne mente at driftslivet hadde fullstendig makt over disse pasientene, og at de var farlige fordi de ikke klarte å kontrollere sin seksualitet.

Ville bli kastrert

Utover 1900-tallet lot en del av seksualforbryterne seg kastrere. De ville framstå som mindre truende for samfunnet ved å fjerne det som ofte ble sett på som en pervers seksualdrift, og øynet dessuten sjansen til å bli overført til en institusjon med mer frihet. Kildens nyhetsmagasin har tidligere omtalt pasientene som skrev brev der de tryglet om å få gjennomført operasjonen.

– Pasientene var opptatt av å framstille seg som ufarlige, at de hadde forandret seg. Kastrering kunne bidra til å bevise det, sier Myhre.

– Det handlet ikke om å bli en idealmann, men en som kunne bli akseptert.

Psykiaterne på institusjonen var imidlertid ofte tilbakeholdne med å anbefale kastrering.

I motsetning til noen av deltakerne i samfunnsdebatten så ikke psykiaterne på seksualforbryterne som dyr. De la vekt på at de var mennesker, tross alt.

«Lengden og graden av deres internering bør avgjøres under betryggende rettslige former, betryggende så vel for det store publikum som for dem, det går ut over. De er jo også mennesker», skrev direktør Karl Andresen ved Reitgjerdet asyl i 1929.

– Psykiaterne gjorde ikke noen forskjell på seksualforbryterne og de andre pasientene. De ville ta vare på menneskene uansett hva de hadde gjort, sier Myhre.

– Relevant også i dag

Fortsatt finnes tanken om at kastrering kan stoppe overgripere. Kjemisk kastrering har også vært foreslått i Norge, ifølge VG.

Og selv i dag framstilles forbrytere til tider mer som dyr enn som mennesker. Som i en artikkel i VG, der ansatte i fengselet der terrordømte Anders Behring Breivik soner «reagerer på at Breivik – over tre år etter massedrapene – fortsatt ikke viser noen tegn på «menneskeliggjøring» i form av å vise anger».

I kjølvannet av saken der tre menn nylig ble frikjent for voldtekt i Borgarting lagmannsrett, har det blitt heftig diskutert hva som kjennetegner en voldtektsmann.

Margunn Bjørnholt ved NKVTS mener Eivind Myhres forskning er relevant for å snakke om hvordan vi kobler karakter og handling også i dag.

– Det pågår en stor diskusjon om voldtekt er forenelig med å være en bra mann, sier hun.

Forskeren viser til en svensk studie som tyder på at ungdommer ser den typiske voldtektsmannen som syk. Han hadde problemer i oppveksten, som en «far som slår eller en mor som drikker».

Dermed blir det vanskelig å tro at voldtektsmenn også kan være tilsynelatende bra gutter, og lettere å unnskylde dem med at jenta selv egentlig var med på det. Kanskje er det omvendt også, at vi feller en hardere moralsk dom over handlingen deres dersom de lever et «dårlig» liv ellers?

Referanser:

Eivind Myhre: De uakseptable mennene - Mannlighet og sinnssyke seksualforbrytere i Norge fra 1895 til 1940. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 2, 2016 (Volum 39). DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2016-02-03. Sammendrag.

Eivind Myhre: «‘De er jo også mennesker’. Farlighet, avhumanisering og mannlige seksualforbrytere 1895–1940». Tidsskrift for samfunnsforskning 57 (1), 2016. DOI: 10.18261/issn.1504-291X-2016-01-02. Sammendrag.