Den dramatiske historien: Hvorfor er Panamakanalen så viktig?
Panamakanalen har spilt en nøkkelrolle i verdenshandel og strategi i over et århundre, men historien er preget av konflikt og opprør.
Det har stormet rundt Panamakanalen både før og etter at den ble åpnet i 1914. Bildet er fra 1915.(Foto: Everett Collection/Shutterstock/NTB)
Anne SophieThingstedJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
I Donald Trumps innsettelsestale var retorikken om Panama oppsiktsvekkende skarp:
– Vi ga den (kanalen, red.anm.) til Panama, og vi skal ta den tilbake, sa Trump da han tiltrådte som USAs 47. president.
Trumps interesse har dype historiske røtter. Den har vært drevet av strategi og økonomi i over et århundre.
Men hvorfor har denne handelsruten vært så avgjørende i stormaktsspillet – i dag og historisk?
En økonomisk snarvei – og Trumps neste mål
Det er ingen tvil om at Panamakanalen i dag er viktig, både for global handel og strategisk kontroll, sier forskere den danske nettavisen Videnskab.dk har snakket med.
Kanalen er en 82 kilometer lang sluse som skjærer gjennom Panama i Mellom-Amerika og forbinder Atlanterhavet med Stillehavet. Den gjør at det ikke er nødvendig å seile hele veien rundt Sør-Amerikas sydspiss for å krysse kontinentet.
Et skip som seiler fra New York via Panama til San Francisco, tilbakelegger rundt 9.500 kilometer. Det er under halvparten av ruten rundt Kapp Horn, det sørligste punktet av Sør-Amerika, som er 22.500 kilometer lang.
– Da Panamakanalen ble bygget, var det spesielt den økonomiske gevinsten ved den kortere seilruten som var i fokus, men i dag kan vi også legge til den klima- og miljømessige gevinsten, sier Klaas Dykmann. Han er lektor i internasjonal politikk med spesialisering i Latin-Amerika ved Roskilde Universitet i Danmark.
Panamakanalen er altså en kortere, billigere og ressurssparende vannvei for skipsfart. Og dette er Trump definitivt ikke den første som har oppdaget.
Kanalen kostet dyrt i menneskeliv
Tropiske sykdommer: Malaria og gul feber var de største utfordringene for arbeiderne. Disse sykdommene førte til tusenvis av dødsfall.
Dårlig hygiene: Manglende kloakksystem og rent drikkevann forverret situasjonen og gjorde arbeiderne enda mer sårbare for sykdommer.
Ulykker: Jordskred, eksplosjoner og dårlig sikkerhet førte også til mange dødsfall og alvorlige skader.
Fransk kollaps: De mange utfordringene fikk franskmennene til å gi opp byggearbeidet. Over 22.000 franske arbeidere mistet livet.
Amerikansk videreføring: Det anslås at rundt 5.600 arbeidere døde etter at USA overtok byggeprosjektet – ikke 38.000, som Trump hevdet i sin innsettelsestale. Mange av dem var fra Panama, Vestindia og afroamerikanere.
En kanal gjennom den smale landtungen som forbinder verdenshavene, var allerede på tegnebrettet på 1700-tallet, men prosjektet tok først for alvor form i 1880.
Da startet det første forsøket på å bygge en kanal, under fransk ledelse. Men byggearbeidet ble hardt rammet av sykdom og tekniske problemer. Dette fikk USA, under ledelse av Theodore Roosevelt, til å se en mulighet for å overta prosjektet.
I 1850-årene hadde USA bygd jernbane på tvers av Panama. Derfor var det lett å se for seg at den nye kanalen skulle følge samme rute. Men det ble komplisert å få byggetillatelse.
På den tiden var Panama en del av Colombia, som var misfornøyd med betingelsene i avtalen og ikke ville at amerikanerne skulle ta over prosjektet.
– Men Roosevelt var drevet av et ønske om at USA skulle bygge og kontrollere kanalen og ville ikke forhandle, så han utnyttet Panamas selvstendighetsbevegelser og støttet dem med kanonbåter for å presse Colombia, sier Jan Pedersen. Han er lektor ved Saxo-instituttet ved Københavns Universitet.
Å troppe opp utenfor Panamas kyst med krigsskip var effektivt: Panama fikk sin selvstendighet, USA fikk sin byggetillatelse, og 10. oktober 1913 sto kanalen ferdig.
USA hadde til og med kjøpt retten til å administrere både selve kanalen og et åtte kilometer langt område på hver side, kjent som kanalsonen, av Panama til den nette sum av ti millioner dollar. Det tilsvarer rundt 360 millioner dollar, eller over fire milliarder norske kroner, i dagens pengeverdi.
Annonse
Etter alt dette kan man undre seg over at USA flere år senere ga kanalen tilbake til Panama, men det var likevel det som skjedde.
En blodig kamp for suverenitet
I 1977 signerte USA de såkalte Torrijos-Carter-traktatene, som banet vei for at Panamakanalen skulle overføres til Panama. Siden 2000 har derfor Panama eid og administrert Panamakanalen.
I sin innsettelsestale kalte Trump beslutningen «helt tullete» og «en tåpelig gave som aldri skulle ha blitt gitt bort». Men i datidens politiske situasjon hadde USA grunner til å gjøre dette.
Byggingen av slusene i Panamakanalen i 1913.(Foto: Marine Thomas)
Den viktigste grunnen det pekes på, var at en gruppe panamanske studenter i 1964 bestemte seg for å gå inn i kanalsonen. De ville heise det panamanske flagget som en symbolsk handling. Dette førte til en voldsom reaksjon fra amerikanere som bodde i kanalsonen.
Situasjonen eskalerte raskt, og det panamanske flagget ble brent under de opphetede konfrontasjonene. Deretter brøt det ut omfattende sammenstøt mellom panamanske demonstranter og det amerikanske militæret.
– Det førte selvfølgelig til et mindre godt omdømme for USAs militære tilstedeværelse, sier Klaas Dykmann.
Under protestene, som i dag er kjent som Martyrenes dag i Panama, mistet 22 panamanere og fire amerikanske soldater livet. Dette økte det internasjonale presset på USA for å trekke seg ut av Panama, forteller Dykmann.
En sterk anti-amerikansk stemning spredte seg i Latin-Amerika i løpet av 60-årene og fortsatte gjennom 70-årene. For å dempe konflikten, anså USA at det nok ville være best å gi Panama suverenitet over kanalen, sier Jan Pedersen. Han har skrevet et kapittel om Panamakanalens historie i boken «50 begivenheder: Højdepunkter i verdenshistorien».
Tidslinje: Panamakanalens historie
1513: Den spanske erobreren og oppdagelsesreisende Vasco Núñez de Balboa krysser Panamaeidet. Dette vekker europeiske makters ønske om å bygge en kanal.
1788: USA foreslår at Spania bør bygge kanalen, siden de kontrollerer koloniene i området. Samme år reiser den spanske sjøoffiseren Alejandro Malaspina til Panama for å undersøke forholdene.
1880: Colombia, som Panama på denne tida er en del av, gir den franske entreprenøren Ferdinand de Lesseps tillatelse til å prøve å bygge en kanal på havnivå.
1889: Frankrike skrinlegger prosjektet, selv om deler av kanalen er ferdig, på grunn av problemer med byggearbeidet, tropiske sykdommer og at det blir for dyrt.
Januar 1903: USA underskriver Hay-Herrán-traktaten med Colombia, som skal gi USA kontroll over kanalsonen, men det colombianske senatet avviser den, så den trer ikke i kraft.
Oktober 1903: Den amerikanske marinen sender krigsskip til Panamas kyst for å sikre deres løsrivelse fra Colombia.
November 1903: USA og en representant for den nye panamanske staten signerer Hay–Bunau-Varilla-traktaten, som gir USA kontroll over kanalsonen.
1904: USA begynner byggingen av Panamakanalen.
1914: Panamakanalen åpnes 15. august.
1977: USA og Panama signerer Torrijos-Carter-traktatene, som gir en tidsplan for når Panama skal overta kanalen.
1989: USA invaderer Panama og avsetter den militære lederen Manuel Noriega, som amerikanske myndigheter anklager for bedrageri og narkotikahandel.
1999: USA avslutter offisielt administrasjonen og eierskapet av Panamakanalen.
2016: Panama utvider kanalen med et nytt sett sluser for å håndtere større skip.
I USA var det ikke alle som var fornøyde da den daværende amerikanske presidenten, Jimmy Carter, i 1977 overlot Panamakanalen til Panama.
– Det var betydelige krefter som var sterkt imot overdragelsen. Mange delte faktisk allerede den oppfatningen som Trump uttrykker i dag: Kanalen tilhører USA og kan ikke bare gis bort. Så det er ingen tvil om at det er gjenklang for Trumps budskap, sier Pedersen.
Annonse
Motstanden den gang sprang blant annet ut fra en sterk lobby bestående av mennesker som jobbet og bodde i kanalsonen.
I kanalsonen var det godt betalte leder- og teknikerstillinger, og det var tett samhold blant dem som jobbet der. Det skapte et unikt miljø og en sterk interessegruppe som hadde politisk gjennomslagskraft i USA.
Derfor har spørsmålet om Panamakanalens overdragelse alltid vært preget av interne spenninger og motstridende interesser, forteller Pedersen.
Sluser er avgjørende for Panamakanalen
Panamakanalen består av 12 slusekamre, fordelt på tre slusesystemer, samt tre nyere sluser lagt til i 2016. De skal kontrollere vannstanden i de forskjellige rommene.
Panamakanalen trenger sluser fordi terrenget rundt kanalen er kupert, så skipene må gå gjennom områder med høydeforskjeller.
Slusene fungerer som gigantiske heiser for skipene. Når et skip er inne i et slusekammer, blir slusen lukket. Vann pumpes inn eller ut for å heve eller senke skipene til nødvendig nivå.
Spesialdesignede, elektrisk drevne lokomotiver, kalt muldyr, sørger for at skipene stabiliseres og holder seg midt i kanalen i de trange slusene. De kjører på hver side av skipene og trekker dem ved hjelp av stålkabler festet til skipet.
Det er en høydeforskjell, som håndteres i tre trinn med doble sluser. I de smaleste passasjene, hvor kanalen er utsprengt i fjell, er bunnbredden 91,5 meter og vanndybden 13,7 meter.
Kanalen har to løp, slik at skip kan seile gjennom i begge retninger samtidig.
Panamakanalen har altså historisk sett vært kilde til både konflikt og strategisk begjær fra USA. Kan Trump tenkes å starte en ny militær konflikt for å gjenvinne kanalen?
Begge forskerne som Videnskab.dk har snakket med, mener at Trumps løfte om å ta tilbake Panamakanalen, må ses på som strategisk kommunikasjon.
– Trump er selvfølgelig drevet av å skape noe historisk, men om det i det lange løp vil ha de ønskede konsekvensene og gagne USA, er litt tvilsomt. Jeg tror vi skal huske på at uttalelsene er rettet mot et amerikansk publikum og Panamas ledelse for å mørne dem som forhandlingspartnere, sier Dykmann.
Pedersen er enig og tilføyer at USA til syvende og sist nok heller vil ty til diplomati og gjenforhandle USAs avtaler med Panama.
– Det ville være uhørt hvis USA direkte overtok eierskapet av kanalen. Trump ville få resten av verden på nakken hvis han utførte et slikt ran, sier han.
Uansett hva Trump ender med å gjøre i Panama, vil han sannsynligvis få det til å se ut som at USA har fått til noe stort, understreker Dykmann.
– Trump kan selge alt som en seier. Det må vi ikke glemme. Selv hvis det kommer små innrømmelser fra Panama, kan Trump få det til å høres ut som en seier.
