Velferdsstaten - tre modeller

Moderne velferdsstater er på mange måter modernismens barn. De har sine røtter fra opplysningstidas tro på kunnskap som grunnlag for problemløsning. I samfunnsvitenskapen skilles det ofte mellom tre idealtypiske modeller.

Publisert

Sentralt i tanken om velferdsstaten ligger oppfatningen om at staten, eller det offentlige har et primæransvar for alle borgernes velferd.

Samfunnsanalysen er også et viktig grunnlag for velferdstjenestene. Gjennom samfunnsforskningen er fattigdom og sosiale problemer definert som samfunnsmessige problemer som staten har påtatt seg ansvaret for å løse.

Tre modeller:

I samfunnsvitenskapelig litteratur blir det ofte skilt mellom tre idealtypiske velferdsmodeller: den anglo-amerikanske, den kontinentale og den skandinaviske.

Den anglo-amerikanske velferdsstaten: USA og Storbritannia

Hovedformålet er å i korte trekk sørge for å gi innbyggerne ei minstesikring, samtidig som man legger vekt på intensivet med å få folk til å arbeide. Fokus i denne modellen ligger på fattigdom, ikke omfordeling.

Markedet spiller en viktig rolle, enten ved at staten garanterer ei minstesikring til alle og overlater resten til markedet, eller ved at staten subsidierer private velferdsordninger.

Nivået på ytelsene er relativt lav, dette for å motviere til arbeid. Ytelsene er relativt lave, enten behovsprøvd bare for de med størst behov, eller ved at staten yter lave universelle overføringer.

Den kontintale velferdsstaten: Frankrike og Tyskland.

I denne modellen, som også er kalt statussikringsmodellen, er rettighetene ofte knyttet til klasse, yrke eller status. Formålet med velferdssystemet er i stor grad å sikre inntektsnivået fra tidligere yrkesaktive personer som ikke lenger kan arbeide.

Familien har her tatt en tradisjonell viktig rolle som velferdsforsørger, og staten kommer inn når familien ikke lengre klarer å være forsørger. Ytelsene er i hovedsak avhengig av inntekt, og fokus er først og fremst omfordeling over livsløpet. Folk med høy inntekt fra tidligere arbeid får høye ytelser, og tilsvarende får folk med lav inntekt lave ytelser. Velferdsstaten er i hovedsak finansiert av partene i arbeidslivet, og ikke gjennom skatter.

Den skandinaviske modellen: Sverige, Danmark, Norge og Nederland.

I denne modellen, som er karakterisert av universalitet, er statens mål å sikre likhet.

Både stønadssystemet og skattesystemet har omfordeling av inntektene som mål. Systemet er bygd på individuelle rettigheter, og familien spiller en underordnet rolle som velferdsforsørger. Ytelsene er universelle. Velferdsstaten er i hovedsak finansiert av generelle skatter.

Europeisk

Velferdsstaten blir ofte karakterisert som en skandinavisk oppfinnelse. I følge samfunnsforsker Stein Kuhnle er imidlertid de bærende prinsipper importert fra Tyskland og England.

Prinsippet om statlig tvangsforsikring kom fra Tyskland, prinsippet om velferdsordinger som dekker hele befolkningen og alle sosiale risikoer kom fra England.

Allerede i 1900 kom begrepet folkeforsikring i Norge. Like etter kom den svenske visjonen om Folkhemmet, og Sverige fikk verdens første lov om universelle alderspensjoner i 1913.

Velferdsstaten har på mange måter vært knyttet til Skandinavia etter andre verdenskrig. Men velferdsstaten er en europeisk oppfinnelse, og framveksten har vært nært knyttet til nasjonalstaten som politisk enhet. Velferdsstaten har også bidratt til å stabilisere landenes økonomi, i følge Kuhnle, gjennom å sikre ulike gruppers kjøpekraft og bidra til å skape sosial likevekt.

Kilder:
Kuhnle, Stein: “Den skandinaviske velferdsstat i det globale konkurransesamfunn”, artikkel i “Virker velferdsstaten?”.
Stortingsmelding nr 50 98/99- Utjamningsmeldinga.