– Drakmer det beste for Hellas

Hellas har levd over evne, og oppfyller ikke regelverket til EUs myntunion. – For Hellas vil den beste løsningen være å ta tilbake valutaen sin, mener professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.

Publisert

Traktaten for felles mynt i EU ble meislet ut tidlig på 1990-tallet. I denne traktaten er det detaljerte krav til land som skal ta euroen i bruk.

Men her står ingen ting om hvordan man skal håndtere euro-land som ikke lever opp til de kravene felles mynt stiller.

Krisen i Hellas vil trolig tvinge frem en prosedyre for hvordan et land skal kunne tre ut av EUs økonomiske og monetære union.

– Jeg blir ikke forbauset om Hellas tar tilbake sin valuta, samtidig som landet innleder gjeldsforhandlinger med sine utenlandske kreditorer, sier professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI. Han er ekspert på internasjonal økonomi.

Isachsen er av den oppfatning at den beste løsningen for Hellas vil være å gå tilbake til sin nasjonale valuta, drakmer. Han mener også at dette trolig også er den beste løsningen for de landene som har fordringer på den greske staten.

– Krisen i Hellas vil tvinge frem en prosedyre for hvordan land som ikke lever opp til regelverket i EUs myntunion, skal kunne tre ut av den, fremholder BI-professoren.

Betalingsnektelse for statsgjeld fører til gjeldsforhandlinger med kreditorlandene. I våre dager kommer det internasjonale pengefondet IMF vanligvis inn i bildet.

– Ved slike forhandlinger vil landet med betalingsproblemer be om lavere rente på utestående gjeld, forlenget nedbetalingstid og gjerne også en ”haircut”, det vil si nedskrivning av beløpet man skylder, forklarer Isachsen.

Argentina har rekorden

Historiens største betalingsnektelse for utenlandsk statsgjeld fant sted i 2001, ifølge Isachsen. Da kastet Argentina kortene. Og en prosess med reforhandling av en statsgjeld på 95 milliarder dollar til andre land kom i gang.

I 1991 besluttet Argentina at man en gang for alle skulle gjøre slutt på inflasjonen. Den argentinske pesoen ble bundet til den amerikanske dollaren med et bytteforhold på 1:1. Fra nå av skulle ikke sentralbanken i landet utstede flere peso enn det var dollar i reserver.

Hensikten var å la amerikanske dollar de facto bli valutaen også for Argentina. Opplegget skulle sikre en moderat vekst i pengeforsyningen og således lav inflasjon.

Men slik gikk det ikke. Inflasjonen i Argentina ble for høy og veksten i statsgjelden for stor. I kjølvannet av betalingsnektelsen til utlandet i 2001 ble bindingen til dollar løst, og pesoen kraftig nedskrevet.

– Parallellen til dagens Hellas er slående, hevder Arne Jon Isachsen.

Hellas kom med i Den økonomiske og monetære unionen i EU i 2002. Som Argentina har det tatt Hellas åtte–ti år å vise at landet ikke makter å føre en politikk som deltakelse i en myntunion krever.

For høy inflasjon er ikke forenlig med felles mynt. Konkurranseevnen svekkes. Statsgjelden øker, foredrar samfunnsøkonomen.

– I denne situasjonen så Argentina seg tjent med å ta pesoen tilbake. Vil Hellas på tilsvarende vis ta drakmen tilbake?, undrer han.

Fire alternativer for Hellas

Ifølge Arne Jon Isachsen står Hellas nå stilt overfor fire handlingsalternativer.

  • Betalingsnektelse eller ikke?
  • Euro eller drakme?

Med to ganger to alternativer gir det fire valgmuligheter:

1) Beholde euro og nekte å betale
– Betalingsnektelse uten den hjelpen til en bedring av konkurranseevnen som en nedskrivning av valutaen gir, vil kreve en lang og pinefull periode med lønnskutt, sier Isachsen.

2) Ta tilbake drakmer og nekte å betale
Hellas tar tilbake sin valuta, som nedskrives kraftig. Samtidig innleder landet gjeldsforhandlinger med sine utenlandske kreditorer.

3) Hellas beholder euro uten å skrive ned gjelden til utlandet
Denne varianten er hva man arbeider med på offisielt hold.

4) Hellas tar drakmen tilbake, og gjør opp for seg
Landet skriver kraftig ned sin egen, gamle valuta. Det blir lettere å få fart på produksjonen. Og evnen til betjening av statsgjelden bedres.

Isachsen mener alternativ 2, å ta tilbake valutaen sin og innlede gjeldsforhandlinger, er den mest sannsynlige løsningen. Det var løsningen som Argentina valgte for ni år siden.

– Ved å ta tilbake drakme som valuta for så å skrive ned kursen med 25–30 prosent mot euro, vil Hellas med et slag få den konkurranseevnen tilbake som en for høy inflasjon for lenge har ødelagt, mener han.

Det vil gjøre det lettere for Hellas å selge sine varer og tjenester i utlandet samtidig som den jevne greker må betale mer for importerte goder. Den økonomiske veksten tar seg opp. Det gjør statens inntekter også. Det blir lettere å betjene statsgjelden.

Om i tillegg den greske statens gjeld til utlandet skrives ned, samtidig som nedbetalingstiden forlenges, vil kreditorene ha større ro for at de får pengene sine igjen.

BI-professor Arne Jon Isachsen. (Foto: BI)
BI-professor Arne Jon Isachsen. (Foto: BI)

– Mange vil foretrekke å ha rimelig sikkerhet for å få igjen 80 euro om ti år enn å ha stor usikkerhet for å få igjen hundre euro om fem år, argumenerer Isachsen.

Ytterligere gjeldsopptak i utlandet som den greske stat vil trenge, vil finne sted i utenlandsk valuta, primært euro og dollar.

Om Hellas over tid viser at landet kan etablere en vekstkraftig økonomi med en årlig prisstigningstakt på rundt to prosent, og med god balanse i de statlige finansene, kan kanskje utlandet tenkes å ville yte lån i greske drakmer.

– Eller Hellas kan på nytt tre inn i EUs monetære union, om den fortsatt eksisterer om ti-femten år, avslutter Isachsen.

Referanse:

Isachsen: Hva nå, Hellas?, notat publisert som månedsbrev, 26. april 2010.