Et helt liv med snø, is og kulde. Slik er det fristende å karakterisere karrieren til Norsk Polarinstitutts direktør. Selv om han var på Kilimanjaro for et par år siden og gikk i Cubas fjell sist vår, er det breene som interesserer ham mest. Han er utdannet glasiolog, breforsker, og har tilbrakt svært mye av sin tid på breer i Norge og på Svalbard, Grønland og Jan Mayen. Hvert år går han Jostedalsbreen på langs.

Til Antarktis kom Olav Orheim første gang som 23-åring, og til sammen har han tilbrakt 14 sesonger på verdens kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinent. I desember 2000 reiser han kanskje igjen, denne gang med nordisk ekspedisjon under norsk ledelse.

- Hensikten med ekspedisjonen er ikke minst å drive studier av fortidens klima. Isbreer er fantastiske klimaarkiver, sier Orheim.

- På Svalbard kan vi bore oss ned til is som er noen tusen år gamle. I Antarktis kan vi hente opp isprøver som er 300 000 år gamle. Gassboblene i isen forteller hvordan atmosfæren var sammensatt i tidligere tider, og det er bokstavelig talt mulig å avlese klimautviklingen fra år til år.

Vil forske på Golfstrømmen

Orheim mener at det ikke lenger er noen tvil om at klimaet på jorden er i ferd med å endre seg, og at dette har sammenheng med menneskelig aktivitet. Det forskerne strides om, er hvordan vi påvirker klimaet, hvilke problemer vi skaper og hva vi kan gjøre med dem. Nordmenn som håper på middelhavstemperatur og vinranker i Gudbrandsdalen, kan få seg en ubehagelig overraskelse.

- Den globale oppvarmingen kan tvert imot gi kaldere klima i Norge. De kalde dypvannsstrømmene fra Arktis inn i Atlanterhavet er en viktig del av den motoren som driver Golfstrømmen. Modeller viser at denne kan svekkes under global oppvarming, og da kan vi få temperaturer som på Grønland eller i Sibir. Og forandringen kan skje raskt. Under forrige mellomistid sank temperaturen i Norge til istidsforhold over bare noen tiår.

Sammenhengen mellom klima og havstrømmer er et av de mest forsømte forskningstemaene i dag, ifølge Orheim. Og ett av de viktigste for Norge.

- Det er nok av forskningsmiljøer i utlandet som forsker på sammenhengen mellom atmosfæren og klimaet. For oss er det aller viktigste å få en forståelse av samspillet mellom havet og klimaet. Går vi sammen med andre nasjoner, som England, Tyskland og Frankrike, kan vi få til en storsatsing som også betyr noe internasjonalt, sier Orheim.

Motvind

Olav Orheim har vært direktør på Norsk Polarinstitutt siden 1993, og nylig ble han tilsatt for en ny seksårsperiode. Perioden han har bak seg, har vært preget av kraftige stormkast, men nå råder ro og optimisme.

- Jeg var ikke begeistret for Stortingets vedtak i 1993 om å flytte Polarinstituttet til Tromsø, men konsekvensene har ikke vært så ille som fryktet. Riktignok har vi mistet nesten 90 prosent av de ansatte fra 1993, men instituttet er stadig vekk et attraktivt sted å jobbe. Vi har fått økt staben til 110 personer, har søkere fra hele verden, og kvaliteten på de nyansatte er svært god, sier Orheim, som er trygg på at Norsk Polarinstitutt vil være et av Europas ledende miljøer for forskning på polarområdene og Barentsregionen.

- I Tromsø har vi dessuten kortere vei til Barentshavet og til Svalbard, der det meste av forskningsaktivitetene til Polarinstituttet foregår. I Ny-Ålesund jobber vi tett med forskere fra en rekke europeiske, amerikanske og japanske forskningsinstitutter og har lyktes med å etablere den trolig mest internasjonale feltstasjonen i verden. I 1991 registrerte vi 1800 forskerdøgn i Ny-Ålesund. I 1998 var det 13 000. Det betyr at det i gjennomsnitt er 40 forskere i aktivitet der året rundt. Men vi har plass til 100, sier direktøren stolt.

Kostskole

Selv om Orheim unektelig høres ut som en bergenser, nekter han bestemt for at han er det. Han har vokst opp i Bergen, gått på skole i Bergen, studert i Bergen og er professor II i Bergen. Men røttene har han i Fjærland i Sogn, den lille bygda under Jostedalsbreen som moren kommer fra. Hun møtte Olavs far på Universitetet i Oslo der de begge studerte fysikk. Sammen flyttet de til Bergen hvor de begge kunne få jobb som lektorer.

Med to foreldre som var fysikere, er det ikke til å undres over at unge Olav var interessert i realfag. Etter folkeskolen begynte han på realskolen, men da et samarbeid mellom engelske forretningsmenn og norske myndigheter åpnet for at norske elever kunne få opphold ved engelske kostskoler, søkte Orheims far stipend for sønnen. Olav drog over og ble i fire år.

- Ved siden av å gi elevene den nødvendige dannelse og kulturelle ballast, oppmuntrer det britiske skolesystemet elevene til å streve etter “excellence”. Skolen skal hjelpe deg å finne ut hva du virkelig er god til. For meg ble det realfag, sier Orheim. Etter en solid naturfaglig grunnutdanning ved Canford School i Dorset, reiste han hjem og begynte på Universitetet i Bergen. Allerede 20 år gammel var han cand.mag.

- I studietiden pleide jeg å være brefører om sommeren, og etter hvert begynte interessen for breen også å smitte over på studiene. Det måtte bli glasiologi.

Etter to turer til Antarktis med amerikanske ekspedisjoner, og én til Svalbard, fullførte Orheim hovedfaget. Noen måneder tidligere hadde han fått godkjent et prosjekt fra National Science Foundation gjennom Polarforskningsinstituttet på Ohio State University, men for å unngå å bli sendt til Vietnam, måtte han komme som student. I 1972 fullførte han sin Ph.D. og vendte tilbake til Norge med kone og to barn. Han hadde fått jobb ved Norsk Polarinstitutt.

Formidleren

Gjennom hele sin forskerkarriere har Orheim vært opptatt av kunnskapsformidling til studenter, elever og allmennhet. At Norsk Bremuseum ligger nettopp i Fjærland er derfor ingen tilfeldighet.

- Familien har lenge vært sentral i bygdas reiselivsvirksomhet. Hotel Mundal, som i dag drives av min søster, har vært i familiens eie i mer enn 100 år. I 1985 fant min søster og jeg ut at vi ville lage et informasjonssenter om isbreene. Det var starten på Norsk Bremuseum, sier han.

Bremuseet er noe så sjeldent i norsk museumsvesen som et overskuddsforetakende.

- Nøkkelen til suksessen er å kombinere solid faglig innhold med opplevelser. Det nytter ikke å presentere breforskning på plakater. Folk må få se, høre og røre breen, sier Orheim. De gode erfaringene fra bremuseet tok han med seg til Polaria, opplevelsessenteret ved Polarmiljøsenteret i Tromsø, også det en kommersiell suksess.

- Lysten og evnen til å formidle kunnskap er ujevnt fordelt blant norske forskere. Mange forstår ikke at de må gi avkall på noe av det vitenskapelige presisjonsnivået om de vil nå frem til et bredere publikum Det du forteller skal være riktig, men du behøver jo ikke fortelle alt du vet. Det blir for komplisert og for kjedelig, sier Orheim.