1800-tallet var beinkaldt på Svalbard og i Nord-Norge. I vikingtiden var det like varmt som i dag. Boring i Svalbards isbreer gir oss nå flere svar om fortidens klima.
Iskjerner fra Svalbard er et arkiv over fortidens klima. (Foto: Sviceclim)
Om prosjektet
Forskningsprosjektet «Svalbard ice cores and climate variability» (SVICECLIM) er finansiert av NORKLIMA-programmet i Norges forskningsråd og EU-programmet Millennium. Prosjektet har vært ledet fra Norsk Polarinstitutt og ble avsluttet i 2010. Iskjernene som er brukt i prosjektet er blitt boret opp over en tiårsperiode. Dette har vært et samarbeid mellom forskere fra Norge, Japan, Finland, Sverige og Nederland.
Det siste årtusenet har den gjennomsnittlige vintertemperaturen i Longyearbyen variert fra minus 5 grader rundt år 1000 til minus 25 grader rundt år 1850. Temperaturen i Vardø varierte fra 1 kuldegrad rundt år 1000 til 10 kuldegrader rundt år 1850.
– Historiene om hvor kaldt det var på Svalbard under fangstepoken på 1800-tallet er ikke overdrevne. Da må det ha vært virkelig iskaldt å oppholde seg på Svalbard om vinteren, sier Elisabeth Isaksson.
Sammen med forskerkolleger har hun brukt iskjerner fra tre Svalbard-isbreer til å fastslå vintertemperaturen i Longyearbyen og Vadsø gjennom tusen år.
Temperaturer og isotoper
I Longyearbyen er vintertemperaturer blitt målt siden 1911. Fra Vardø finnes det måledata helt tilbake til 1840. Disse verdifulle temperaturdataene har forskerne kombinert med data fra iskjerner de har hentet ut fra isbreer tre ulike steder på Svalbard.
Mest undersøkt er en 121 meter lang iskjerne hentet opp av Lomonosovfonna 1230 meter over havet. Isen på bunnen av Lomonosovfonna er om lag tusen år gammel.
Mengden med de stabile isotopene 18O og 2H varierer med temperaturen. Disse isotopene kan derfor brukes som en såkalt proksy for å finne ut hva temperaturen var lenger tilbake i tid enn vi har termometer-målinger.
Målingene gjort i Vardø og Longyearbyen overlapper med isbredataene tilbake til 1911 og 1840, og gjennom skalering av temperaturdata fra Longyearbyen og Vardø, og isotopdata fra breene, blir det mulig for forskerne å fastslå temperaturen også før disse temperaturmålingene ble gjort.
Jevn nedkjøling
– En enkelt iskjerne er ikke nødvendigvis representativ nok. Men med iskjerner fra flere ulike steder på Svalbard, blir det mulig for oss å si noe ganske sikkert om klimaendringer på Svalbard og i Nord-Norge helt tilbake til vikingtiden, forteller Isaksson.
Det overrasker Isaksson hvor kontinuerlig og jevn nedkjølingen var fra 1300-tallet og fram til slutten av 1800-tallet. Dette var en «liten istid» på om lag 700 år hvor det ble kaldere og kaldere.
Forskerne finner ingen tegn til brå overganger i dette lange tidsrommet.
– Funnet bekrefter noe vi delvis visste. Men nå er vi blitt enda sikre på denne utviklingen. Samtidig har vi fått mer detaljert kunnskap om temperaturutviklingen gjennom tusen år, om ikke fra år til år, så i alle fall innenfor perioder på fem år, forteller Isaksson.
Forskningsleiren på Lomonosovfonna. (Foto: Sviceclim)
Tre perioder
Prosjektet viser at siste tusen års utvikling i vintertemperatur på Svalbard og i Nord-Norge grovt kan deles i tre forskjellige perioder.
Først den lange og jevne nedkjølingen fra middelalderen og framover. Så et iskaldt 1800-tall. Til sist en periode med rask oppvarming fra cirka 1900.
Annonse
– Den raske oppvarmingen på 1900-tallet er godt dokumentert. Nå har vi fått sikrere temperaturkunnskap om både 1800-tallet og århundrene før.
– Iskjernedata tyder blant annet på at 1300-tallet var omtrent like varmt på Svalbard som det er i dag. Om sommeren kan det ha vært enda varmere den gangen.
Isaksson og kollegene hennes er langt fra de første som borer i isbreer for å finne svar om fortidens klima, men de er først ute med så grundige undersøkelser av iskjerner fra breer på Svalbard.
De mest omfattende iskjerneboringene er gjort på Grønland og i Antarktis. De går mye lengre tilbake i tid enn boringene på Svalbard, så langt som 800 000 år på Antarktis.
Svalbard er annerledes
Elisabeth Isaksson har ledet prosjektet som har fastlagt temperaturutviklingen på Svalbard og i Nord-Norge. (Foto: Sviceclim)
Klimaet på Svalbard er maritimt og påvirkes av temperaturendringer i Atlanterhavet på en helt annen måte enn isen på Grønland og i Antarktis. De kan sammenlignes med store kontinenter med et eget klima.
Derfor er iskjernedata fra Svalbard viktige komplement til kunnskapen derfra.
Isaksson og kollegene har funnet mer enn bare temperaturer i iskjernene.
For eksempel fant de spor etter de islandske vulkanene Laki og Grimsvötn sine utbrudd i 1783 og 1906. Sovjetiske atomprøvesprengninger og Tsjernobyl-katastrofen i 1986 dukker også opp igjen. Alle slike «årstallsmarkører» er viktige når forskerne skal tidfeste iskjernene de henter opp fra breen.
I tillegg har forskerne gjennom iskjernene kunnet studere hvordan forurensning spres i Arktis. De finner lufttransportert svovel allerede fra rundt 1850. Miljøgifter som PCB, DDT og bromerte flammehemmere ble det mer av utover på 1900-tallet, men mengden reduseres etter at det ble innført forbud.
I stedet dukker det opp nye miljøgifter i de aller øverste lagene av isbreene.
Nå håper Isaksson å kunne gå videre med forskningen på Svalbard. Hun vil gjerne bore til bunns i den store Austfonna på Nordaustlandet, der breen er 600 meter tykk og kanskje kan fortelle oss om klimaet på Svalbard og i Nord-Norge mer enn 2000 år tilbake i tid.
