Over skyene kan det virke som himmelen ikke er noe annet enn blå, men langt der oppe finnes det utrolig nok masse søppel.

I bane rundt jorda går det et belte av skrap etter menneskelig virksomhet i rommet.

Ifølge Norsk Romsenter øker denne søppelmengden med om lag fem prosent i året.

Skrotet det dreier seg om er avfall fra romstasjoner, deler fra brukte rakettrinn og ikke minst utrangerte satellitter. Dette skrotet er vanskelig å bli kvitt.

Selv om noe kommer til å brenne opp når det etter hvert kommer nærmere jorda og en tettere atmosfære, vil en del trolig bli i rommet for alltid.

Utgjør en fare

11. januar 2007 testet Kina et anti-satellittsystem ved å sprenge sin egen værsatellitt, Fengyun 1C, som gikk i bane over polene i 850 kilometers høyde.

NASAs søppelprogram anslår at bare fra denne satellitten finnes det omtrent 150 000 biter som er større enn én centimeter.

I forhold til før eksplosjonen så representerer dette en betydelig økning i søppelmengden.

På grunn av den store farten til objekter som går i bane rundt jorda, vil selv små biter av romskrot kunne gjøre stor skade på satellitter om de skulle kollidere. Det kan dreie seg om små biter av malingsflak, skruer, muttere og lignende.

Det høres ikke særlig skremmende ut, men de blir farlige når de beveger seg opp mot seks kilometer i sekundet.

Overvåking av romsøppel er derfor svært viktig for sikkerheten på bemannede romfartøy og for andre satellitter.

Langt tidsrom

En slik overvåking og kartlegging av romskrot er det EISCAT-radaren på Svalbard har bidratt til. Som en viktig del av polarårprosjektet ICESTAR, har radaren gjort målinger i ti minutter hver time i nesten et helt år.

Tidligere har man bare kjørt radaren over korte tidsrom, noe som gir begrenset kunnskap. Med en tidsserie på nesten et år kan man følge langtidstrender på en måte man aldri tidligere har hatt mulighet til.

– Det er første gang man kjører så kontinuerlige målinger, og det gir oss blant annet mulighet til å følge med på romsøppel over tid. På EISCAT-radaren kom det for eksempel veldig klart fram da kineserne sprengte sin satellitt. Vi kunne se en sky av partikler lenge etterpå, forteller prosjektleder for ICESTAR, Nikolai Østgaard.

Fysikkprofessor ved Universitetet i Tromsø, Asgeir Brekke, er leder av EISCAT council. Han skulle gjerne sett at de unike målingene ved EISCAT-radaren på Svalbard hadde fortsatt enda noen år, men det hadde blitt for kostbart.

Radaren krever blant annet enormt med strøm. Når den er i bruk benytter den om lag 20 prosent av all strøm i Longyearbyen.

Kilder:

Karl M. Laundal og Norsk Romsenter