Hindrer hiv fra grasrota

Vestlige ideer om rettigheter og individuelle valg, kan slå forferdelig feil når de skal overføres til ikke-vestlige forhold. Da hjelper det ikke å tro at man driver helsefremmende arbeid.

Publisert

Et NUFU-prosjekt koordinert fra Bergen prøver istedet å utnytte ressursene i den lokale kulturen når helsefremmende tiltak skal utformes.

- Vi arbeider for eksempel med spørsmål rundt omskjæring, abort og overføring av hiv til spedbarn gjennom morsmelk. Og med fødselskomplikasjoner hvor jenter, ofte som et resultat av barneekteskap, blir gravide i altfor ung alder og nærmest blir ødelagt av fødsler. Dette er sammensatte spørsmål som krever kunnskap fra grasrota, sier Astrid Blystad ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, som er hovedkoordinator for prosjektet.

Valg og rettigheter irrelevant

Reproduktiv helse er altså stikkordet for de omfattende aktivitetene som nå har fått nye midler fra NUFU. Prosjektet har allerede gått i fem år som et bilateralt prosjekt mellom Universitetet i Bergen og University of Dar es Salaam i Tanzania. Nå blir det utvidet til også å inkludere institusjoner i Sudan, Etiopia og Uganda.

Det nye, utvidede prosjektet setter søkelys på en del vanskelige, reproduktive spørsmål. På disse områdene er forebyggende tiltak ofte preget av vestlige rettighetsperspektiv. Gjennom arbeidet sitt stiller Blystad og kollegene hennes spørsmål ved hvorvidt dette er relevant. Hun bruker problemet med overføring av hiv gjennom morsmelk som eksempel.

- Det har vært kjørt store globale kampanjer med masseutdannelse av veiledere som skal informere hiv-positive kvinner om muligheten til å ta såkalte informerte valg når det gjelder hvordan hun vil brødfø barnet sitt. Kvinnene presenteres blant annet for ulike melkeerstatningsprodukter, men i praksis er det ofte økonomisk helt umulig for kvinnene å forholde seg til dem, forteller hun.

Ensidig amming

Et annet alternativ for kvinnene, er strategien som kalles «exclusive breastfeeding». Den går ut på at hvis barnet først skal få morsmelk, så reduseres smittefaren ved å gjennomføre ensidig amming de første seks månedene, før man raskt går over til annen kost. Man vil unngåen blanding av morsmelk og annen mat, fordi det fører til biologiske endringer som gjør at hiv lettere passerer inn i kroppen til barnet.

Men ensidig amming er en ukjent idé i de fleste samfunn. Ofte har kvinnen ikke nok melk til å sikre barnet tilstrekkelig ernæring. Dessuten regnes det kulturelt sett som både viktig og meningsfullt å gi barnet litt vann, melk, smør, juice eller suppe i tillegg til at man ammer barnet.

- I tillegg kommer praktiske utfordringer, fordi svært mange kvinner har arbeidsoppgaver som krever at en må overlate selv små barn til andre. Kvinnene kan ikke alltid ha barna med seg når de skal på markedet eller arbeide. Da må noen andre gi barnet litt vann eller grøt, og så kan ulykken være ute, illustrerer Blystad.

Må finne lokal kunnskap

Dermed har kampanjene er skjær av individuell selvbestemmelse som i realiteten ikke finnes. Retorikken passer i Vesten, hvor pasienter har reell mulighet til å velge. Men blant fattige, hiv-positive kvinner lar den seg vanskelig realisere.

- Det ligger viktige kulturelle føringer her. Dersom man bare ammer, eller bare bruker erstatningsprodukter, vil man mistenkes for å være hiv-positiv. Gir du ikke vann eller grøt til barnet ditt, vil det lyse lang vei, og mødrene er livredde for å miste støtten fra slekt og venner, eller for at mannen skal gå fra dem.

- Denne kompleksiteten gjør at helsefremmende kunnskap må tilpasses lokale forhold. Prosjektet ser blant annet på hva slags utilsiktede konsekvenser som kan oppstå når vestlige konsepter blir forsøkt tredd ned over hodet på samfunn med en annen kultur. Forskningstemaene som velges, springer ut fra møter med partnerne i Sør. Målet er å generere mest mulig kulturspesifikk kunnskap, kunnskap som ligger tett opp til folks hverdag, og som kan anvendes i forebyggende helsetiltak.

- Det blir lett fokusert på kultur som risikofaktor i helsespørsmål. Men faktum er at i kulturen ligger det også veldig mange lokale normer, regler og sanksjonsmekanismer, som har regulert kjønnsrelasjoner og seksuelle relasjoner, og som har sikret kvinners rettigheter. Dette forsvinner helt i det store bildet som kommer fram av kvinner som utelukkende undertrykte. Disse kulturelle ressursene kan studentene dokumentere, og de kan siden brukes i forebyggende helsekampanjer, sier Blystad.

Mobilisering fra grasrota

Karen Marie Moland ved Senter for internasjonal helse, som også er med på å koordinere prosjektet, gir et eksempel på hvordan slik grasrotmobilisering kan føre til endring:

- Redd Barna har i et samarbeid med lokale myndigheter i Nord-Etiopia organisert grupper av kvinner som samles i sine lokalsamfunn for å lytte på radio.

- Gjennom radioprogrammene får man spredt informasjon om ulike sider ved av kvinnelig omskjæring. Programmene følges av diskusjon i gruppen. Gruppene gjør at programmene får et stort nedslagsfelt, og man når de viktigste mottakerne, som er kvinner. Mange av dem er også tradisjonelle praktikere.

- Det er viktig å nå mange, fordi man trenger en holdningsendring i hele samfunnet samtidig: Dersom du er den eneste som ikke omskjærer datteren din, setter du henne utenfor det sosiale felleskap, og det er det ingen som unner barnet sitt. I dette tilfellet har effekten vært en bevisstgjøring også om andre tradisjoner som undergraver kvinners og barns rettigheter, som for eksempel barneekteskap. Dette arbeidet er noe vi håper å se nærmere på gjennom NUFU-prosjektet, sier hun.

Sju doktorgradstudenter

Sju doktorgradsstudenter er fullfinansiert gjennom prosjektet. De skal i hovedsak arbeide ved sine institusjoner i Tanzania, Etiopia og Sudan, men skal ha et par forskningsopphold i Bergen. I tillegg håper man å kunne gi litt støtte til infrastruktur og bibliotekressurser ved samarbeidsinstitusjonene.

- Det er viktig at arbeidene blir tilgjengelige. Alle partner-institusjonene har en monografitradisjon hvor de skriver lange oppgaver og ikke artikler, og da er det ofte vanskelig å få dem ut.

Det gjør at glimrende arbeider ofte har blitt liggende og støve ned. I dag har vi mulighet til å legge ut forskningsbaserte arbeider i «open access»-baser. Studentene vil i tillegg skrive minst én artikkel sammen med sine veiledere, for å få erfaring med internasjonal publisering, forteller Blystad.

Fleksibelt system

De norske forskerne som er involvert i prosjektet har alle sammen lang erfaring med arbeid i Afrika, enten som forskere eller helsearbeidere. Blystad tror det hjelper dem til å ikke være dominerende i arbeidet.

- Vi har god kjennskap til partnerne våre, og det gjør at vi har større mulighet til å utvikle prosjekt som synes relevante og viktige for samarbeidsinstitusjonene våre.

Hun mener at NUFU-modellen er en meningsfull måte å tenke kompetansebygging og u-hjelp på. Ulempen er at den ikke er meriterende for de norske forskerne. Den faller utenfor tellekantsystemet for vitenskapelig publisering, og gir heller ikke uttelling for avlagte akademiske grader, siden gradene avlegges ved partnerinstitusjonene.

- Men ser vi bort fra hvor arbeidskrevende det er, så er det en utrolig flott måte å jobbe på. Fleksibiliteten gjør at man får gjort mye for relativt små summer. Et viktig mål er naturligvis å styrke staben ved institusjonene i sør, ved at stabsmedlemmene skal få mulighet til å ta doktorgrader, og når vi får modellen til å fungere, er det utrolig kjekt.