Da Neil Armstrong satt sine ben på månens overflate for 40 år siden, var det en begivenhet som opptok en hel verden. Det var et menneskes første skritt på en annen klode og resultatet av en teknologisk sprint som startet åtte år tidligere.
Amerikanerne var frustrert etter flere år med en rekke sovjetiske suksesser i rommet, og i en tale til Kongressen 25. mai 1961 satte president John F. Kennedy klare mål for USA:
”Jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til, før tiåret er omme, å landsette et menneske på månen og returnere det trygt til jorden.”
Dette ble opptakten på Apollo-programmet og kanskje den mest spennende tiden i romfartshistorien.
På den tiden visste man lite om hva som skulle til for en bemannet ferd til månen. Forskerne og ingeniørene visste også lite om selve kloden – ville overflaten bære et landingsfartøy eller ville det synke langt ned i månestøvet?
Derfor ble programmene med månesondene Ranger, Surveyor og Lunar Orbiter sendt mot månen for på forskjellige måter skaffe nødvendig informasjon.
Parallelt med dette jobbet NASA iherdig med romfartøyet som til slutt erobret månen – Apollo.
Det besto av tre hoveddeler: en kommandoseksjon, en serviceseksjon og selve månelanderen. Apollo ble fraktet ut i rommet av den 111 meter høye bæreraketten Saturn V, utviklet av Wernher von Braun.
12 på månen
Amerikanerne gjennomførte 14 Apollo-ferder. Tre av dem var ubemannede. Seks av dem satte mennesker på månen. Alt i alt har 12 mennesker gått på månens overflate.
Meningen var å sende av gårde ytterligere tre landingsekspedisjoner, men de stigende kostnadene ble for store i forhold til det vitenskapelig utbyttet og ferdene ble avlyst.
Det var imidlertid Apollo 11 som skapte historie sommeren 1969.
”That’s one small step for man, one giant leap for mankind.” Det er vel knapt en setning som er mer kjent.
Den stakkato lyden og de grøtete tv-bildene av fartøysjef Neil Armstrong har brent seg inn i netthinnen til alle som fulgte med på sendingene for 40 år siden og til mange som først så dem i ettertid.
Travelt besøk
15 minutter etter at Armstrong satt sine føtter på måneoverflaten, fulgte Edwin ”Buzz” Aldrin på. De to gjennomførte en rekke oppgaver i de to og en halv timene de hadde til rådighet.
Annonse
De tok bilder, samlet 22 kilo med stein- og støvprøver og plantet USAs flagg. Den tredje astronauten, Michael Collins, satt i kommandoseksjonen og ventet.
Ferden til landingsfartøyet ”Eagle” var relativt dramatisk. Syv minutter før landing ble datamaskinen om bord overbelastet og varsellampene blinket.
På bakgrunn av tidligere simuleringer, valgte programvarespesialisten Steve Bales, som satt i Houston, å overse faresignalene og ga grønt lys for fortsatt landing.
Tok styringen
Den samme datamaskinen var også på vei til å styre Eagle mot et krater omgitt av digre steinblokker. Dette likte ikke Neil Armstrong som tok over styringen av fartøyet manuelt, og begynte å lete etter alternative landingsplasser.
Da han etter hvert fant et bra sted, og satte Eagle trygt ned, hadde han bare drivstoff til rundt 20 sekunders flyging igjen.
Det er ingen tvil om at Apolloprogrammet var forbundet med stor fare for astronautene. Apollo 1 brant i en test på bakken, og tre astronauter gikk tapt. Apollo 13 klarte på mirakuløst vis å komme seg tilbake til jorda igjen etter at en oksygentank eksploderte.
Farlig
All teknologi var ny og både astronauter og ingeniører opererte med små marginer.
- Jeg har tenkt mye på det i ettertid, sa den gamle NRK-nestoren Jan P. Jansen på et mimremøte med Erik Tandberg ved Norsk Romsenter tidligere i sommer.
- I alle de årene vi fulgte dette, ble faremomentet sett bort i fra. Vi snakket ikke om det, sa han.
Jansen og Tandberg dekket måenlandingen for NRK, Jansen fra USA og Tandberg fra studio i Oslo.
Annonse
Neil Armstrong var første menneske på månen sommeren 1969. Her står han ved siden av månelanderen "Eagle". Foto: NASA.
- Det var helt utrolig når vi så de første bildene fra månen. Det virket så usannsynlig at de faktisk greide det.
Fra Kennedy holdt sin tale i 1961 var det en enorm virksomhet. Åtte år er ikke lang tid å klare det på. Det er forbausende kort. Alt måtte løses i tur og orden, fortalte Jansen.
I disse åtte årene hadde 370 00 mennesker på en eller annen måte vært involvert i arbeidet med å få til månelandingen. 20 000 bedrifter og 200 universiteter hadde også vært med.
