Det å si noe uten å egentlig si det var en nødvendig overlevelseskunst i samiske småsamfunn, mener litteraturforsker Lill Tove Fredriksen. Det er uvisst om den offiseren i midten forstår de sosiale kodene i samtale med en samefamilie i Kautokeino i 1945. (Illustrasjonsfoto:Gunnar Fougner/ Finnmark Fylkesbibliotek)
Det å si noe uten å egentlig si det var en nødvendig overlevelseskunst i samiske småsamfunn, mener litteraturforsker Lill Tove Fredriksen. Det er uvisst om den offiseren i midten forstår de sosiale kodene i samtale med en samefamilie i Kautokeino i 1945. (Illustrasjonsfoto:Gunnar Fougner/ Finnmark Fylkesbibliotek)

Overlever med antydende småprat

Antydningens kunst – det å si noe uten å faktisk si det – var så sentralt i samiske småsamfunn at det ble til en overlevelseskunst, ifølge ny doktorgrad.

Publisert

I sin doktorgradsavhandling har Lill Tove Fredriksen analysert hvordan antydningens kunst kommer til syne hos romanfigurene i Jovnna-Ánde Vests romantrilogi Árbbolaččat (Arvingene, 1997–2005).

Trebindsverket følger er lite samfunn i over 20 år, fra slutten av 1950-tallet og fram til 1980-tallet. Handlingen er lagt til en liten samisk bygd i Nord-Finland. Moderniseringen som det finske storsamfunnet utsetter den lille bygda for, påvirker livene til menneskene sterkt.

Dialogene i boken som gode eksempler på overlevelseskunsten det er å antyde noe, mener Fredriksen, som er er førsteamanuensis i samisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet.

Som for eksempel når hovedpersonen Heaika ikke vil si direkte til nabokona Káhtarin at han ikke ønsker å foreta en reise for å gjøre et intervju til en bygdebok, selv om nabokona gjerne vil at han skal: 

– Slik at hvis du selv dro til Stálonjárga så hadde du fått vite mye mer, sa Káhtarin og skjenket i mer kaffe. 
– Dra en tur måtte man jo kunne gjøre.

– Det ville sikkert lønne seg.
– Ja, det ville det nok kanskje.
– Vi kunne om så reise sammen, vi kunne be Nillá om skyss.
– Det ville det heller ikke være umulig for oss å gjøre, mente Heaika og begynte å drikke kaffen. 
(Árbbolaččat II: side 223, Fredriksens oversettelse)

– Denne overlevelseskunsten – denne måten å kommunisere på – lever i beste velgående i dag, men den er ikke like viktig for å kunne fungere i et lite samfunn som den var før, Fredriksen. 

Tidsriktig bilde

Litteraturforskeren viser til at menneskene før i tiden var helt avhengig av naboene og slekta for å kunne klare seg i en liten bygd, og det var viktig å kunne si fra uten å såre noen. I dag er vi mer selvhjulpne og har en individuell frihet gjennom en bedre infrastruktur, egen bil, et utbygd veinett, telefon og internett.

I sin doktorgradsavhandling har Lill Tove Fredriksen analysert en boktrilogi med fokus på hvordan man kan være en god siidaguoibmi, en god sambygding.  (Foto: Bjørn Hatteng)
I sin doktorgradsavhandling har Lill Tove Fredriksen analysert en boktrilogi med fokus på hvordan man kan være en god siidaguoibmi, en god sambygding. (Foto: Bjørn Hatteng)

– De fleste av oss er ikke så avhengig av hjelp som før, sier Fredriksen.

– Selv om bøkene til Jovnna-Ánde Vests er en fiksjon, så inneholder de et veldig gjenkjennelig og tidsriktig bilde av samfunnet i små bygder i nord også i Norge – små samfunn i endring etter ytre press. Kunne du ikke de lokale kodene for språk og levesett, var det veldig vanskelig å lykkes i småsamfunnene, sier Fredriksen.

I boken kommer en av hovedpersonene hjem til bygda si etter å ha tatt utdanning og bodd lenge borte. Gjennom tre bøker forteller forfatteren om møtet mellom det nye og det gamle, om hovedpersonens syn på det tradisjonelle lokalsamfunnet, og om hvordan han selv forsøker å finne sin plass i lokalmiljøet samtidig som han tøyer grensene for hva som har vært normalt og akseptert.

– Jeg vokste selv opp i denne typen miljø, og det var viktig å være rund i kantene og unngå direkte konfrontasjoner. Man er et selvstendig individ, men også avhengig av naboene og slekta for å få hverdagen til å fungere, sier Fredriksen.

Bygdedyret

Både bøkene og avhandlingen til Fredriksen er skrevet på samisk. Den siste boken i trilogien, Árbbolaččat goalmmát oassi, ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2006, og er oversatt til svensk med tittelen Arvingarna. De to andre bøkene er ikke oversatt til andre språk.

– Det er synd, for dette er virkelig god litteratur som har fortjent å bli oversatt, sier Fredriksen. 

I norsk litteratur har landsbyversjonen av «Janteloven» ofte vært beskrevet som bygdedyret, normalens vokter.

Bygdedyret finnes også i samiske småsamfunn, og i avhandlingen ser Fredriksen også på hvordan det i disse samfunnene har vært vanlig å tenke om hvordan medmennesker lever. Hun har også undersøkt hvordan mennesker har blitt vurdert og definert dersom de velger en levemåte som ikke samsvarer med hvordan lokalsamfunnet for øvrig livnærer seg.

Noe av det mest sentrale i analysen er likevel hvordan personene mestrer sin rolle i kollektivet og samtidig søker å finne og hevde sin plass som individ. Hvordan man kan være en god siidaguoibmi, som det heter på samisk: en god sambygding. 

Referanse:

Lill Tove Fredriksen: …mun boađán sin maŋis ja joatkkán guhkkelebbui… Birgengoansttat Jovnna-Ánde Vesta románatrilogiijas Árbbolaččat, doktorgradsavhandling, UiT Norges arktiske universitet, 2015.