Fortreffeligheten av å stå opp tidlig har vært forfektet helt siden antikken.

«Det er godt å være oppe før daggry, for slike vaner bidrar til helse, rikdom og visdom», påstod Aristoteles.

Han fikk støtte av puritaneren Benjamin Franklin som skrev boka «Tidlig i seng og tidlig opp er nyttig både for sjel og kropp, eller Å stå opp tidlig – en naturlig, sosial og religiøs plikt».

Å stå opp tidlig har blitt sett på som noe særlig fromt og aktverdig. Et tegn på et hardtarbeidende og gudfryktig menneske, i motsetning til de late menneskene som foretrekker kvelden. 

Men hvem har egentlig bestemt at å stå opp tidlig er typisk menneskelig? 

Både Aristoteles og Franklin kan roe ned selvgodheten. Når på døgnet vi må sove, og hvor mye søvn vi trenger, har lite med hvor dydsmønstret eller arbeidsomme vi er.

Det bestemmes av vår indre biologiske klokke – døgnrytmen.

– Alt fra alger til mennesker har en døgnrytme, og har hatt det siden tidenes morgen. Rytmen styres i stor grad av lys og vekslingen mellom natt og dag, men dette varierer fra art til art, forklarer Karl-Arne Stokkan, biologiprofessor ved UiT.

Han har forsket på døgnrytmer hos arktiske dyr, og midnattssolen og mørketidens påvirkning av dyrenes søvnmønster.

Hos mange dyr som hører hjemme i Arktis, for eksempel reinsdyr, er det vanskelig å spore noen døgnrytme når midnattssolen står på sitt høyeste. Reinens døgnrytme styres i stor grad av lyset, ifølge Stokkan.

Slaver av døgnrytmen

Alle mennesker har individuelle variasjoner i sin personlige døgnrytme, men mennesket som art har store fellestrekk som utviklet seg den gang mennesket levde utelukkende i tropene.

Siden natt og dag er like året rundt i tropiske strøk, er vår døgnrytme relativt lik året rundt, i motsetning til mange dyr som lever i polare strøk.

Menneskets døgnrytme styres ikke i like stor grad av lyset, og mennesker som lever nord for polarsirkelen sover ikke særlig mye lengre om vinteren enn om sommeren, selv om det kanskje kjennes sånn ut.

Lys er allikevel en viktig faktor, og hjelper oss med å holde vår indre rytme i takt med soldøgnet.

Vi har selv ikke mulighet til å overstyre den indre biologiske rytmen i særlig grad, selv om det skulle passe livsstilen vår bedre. Vi kan forskyve døgnet vårt over tid, men hopper vi mye fram og tilbake, vil det få negative innvirkninger.

– Generelt sett så er vi slaver av døgnrytmen vår. Søvnbehovet styres av vår indre klokke, og vi kan ikke selv bestemme helt og fullt når det passer oss å sove, sier Stokkan.

Mangel på søvn er helsefarlig

– Skiftarbeid for eksempel vil skape konflikter mellom vår indre rytme og den døgnrytmen vi påtvinger kroppen som resultat av ugunstig arbeidstid. Dette leder til dårlig søvn, og mye forskning tyder på at det gjør oss syke. Blant annet har studier vist en økt forekomst av brystkreft hos flyvertinner, sier Stokkan.

Generell mangel på søvn kan føre med seg en rekke uheldige helsekonsekvenser som fedme, hjertesykdommer, kreft, psykiske lidelser, diabetes og selvsagt generell tretthet.

En god natts søvn er også avgjørende for mange viktige prosesser i kroppen vår. Uten søvn går maskineriet fort i stå.

Men å måtte sove er for mange mennesker et irritasjonsmoment. Egentlig hadde du jo mest lyst å lese ferdig boka, jobbe litt mer på prosjektet med deadline i overmorgen, eller se enda en episode av Downton Abbey.

At søvn er en livsviktig og allmenn del av det å leve får vi til de grader bekreftet hos dyrene.

Finurlige søvnløsninger

For mange dyr kan en lur koste dem livet. Det å være seg ubevisst sine omgivelser er ofte regelrett livsfarlig, men allikevel ikke farligere enn ikke å sove.

Dermed har dyreriket utviklet en endeløs rekke med finurlige løsninger for å gjøre søvnperioden minst mulig farlig.

Noen marine pattedyr som er avhengige av jevnlig å komme opp til overflaten for å puste, sover bare med halve hjernen om gangen.

Antiloper sover i flokk, der de ytterste antilopene til en hver tid holder seg våkne og på utkikk etter rovdyr. I løpet av natten skifter de på å sove ytterst, slik at alle får nok søvn.

Ender sover alltid med ett øye åpent, på evig utkikk etter potensielle fiender.

Og neste gang du legger deg i den trygge senga di, i det trygge huset, husk å ofre en tanke til indusdelfinen, en blind elvedelfin som har et meget godt utviklet sonarsystem.

Delfinen lever i ei stri pakistansk elv, der den må svømme kontinuerlig for å overleve. Selv med halve hjernen våken hadde den risikert å bli truffet av trestammer eller andre ting som dukker opp i den strie strømmen.

Indusdelfinen har løst problemet med hundrevis av mikroblunder på cirka ett minutt. Til sammen utgjør disse mikroblundene rundt syv timer i døgnet, og gjør indusdelfinen til kongen av power naps.

Dyr i dvale våkner for å sove

Dyr som går i dvale får jo rikelig med avslapping og energisparing i løpet av vinteren, men selv disse dyrene er avhengig av jevnlig søvn i vintermånedene.

– Forskning tyder på at dyr som går i hi «våkner opp» flere ganger i løpet av vinteren, der formålet med denne oppvåkningen er å sove en stund. Det koster mye energi å våkne opp fra dvale, så det tyder på at søvnen bringer med seg noen livsviktige fordeler som gjør det verdt det. Det kan jo ikke bare være energisparing, for da hadde det vært mer effektivt å bare forbli i dvale, sier han.

Søvn er så viktig at absolutt alle levende vesener har innbakt en hvilepause i sin daglige rytme.

Bakterier og planeter har daglige perioder av innaktivitet. Bier sover 6-8 timer i døgnet inne i bikuben. Gullfisk sover, selv om de ikke lukker øynene.

Ikke all denne hvileaktiviteten kan med rette kalles søvn slik vi opplever den. Det er vel tvilsomt at amøber drømmer, og kan man egentlig vekke en kaktus?