Lese- og skrivevansker er den viktigste årsaken til spesialundervisning i norsk skole. Lenge har det også vært et problem at mange elever må streve i mange år før de får hjelpen de trenger.

Fra og med i høst stilles det strengere krav til skolene om å gi tilpasset opplæring til elever på barneskolen som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning.

Målet er å gi disse elevene raskere hjelp, slik at problemene ikke utvikler og forsterker seg i løpet av skolegangen.

For å lykkes med dette må lærerne vite hvordan de tidlig kan identifisere hvilke elever som er i faresonen og ikke minst hvordan de bør gå frem for å hjelpe dem.

Nå viser en norsk studie at et intensivt, helhetlig tiltak helt fra starten av første klasse var til stor nytte for elever med høy sannsynlighet for å utvikle lese- og skrivevansker.

Vanskene kan oppdages allerede i første klasse

Studien tar for seg 96 førsteklassinger med høy risiko for å utvikle lese- og skrivevansker, som fulgte et undervisningsopplegg utviklet av forskere ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger (UiS).

Elevene, som fulgte undervisningsopplegget i et helt år, utviklet bedre leseferdigheter enn kontrollgruppen med elever som hadde like stor risiko for å utvikle vansker. I tillegg hadde elevene som fikk tiltakene en god utviklingskurve i flere år etterpå.

– Resultatene viser at lærere allerede ved starten i første klasse har mulighet til å identifisere hvilke elever som har høy sannsynlighet for å utvikle lese- og skrivevansker. I tillegg bekrefter funnene at tidlig, systematisk og intensiv undervisning i små grupper kan være til stor nytte for disse elevene, sier leder for prosjektet På Sporet, førsteamanuensis Oddny Judith Solheim.

Les også denne saken fra NTNU:

Gutter forblir dårligere til å lese

Identifiserte elever i faresonen

Nesten med en gang elevene i prosjektet hadde begynt på skolen, kartla forskerne skriftspråksrelaterte ferdigheter som de vet har sammenheng med senere leseferdigheter.

I tillegg måtte foreldrene svare på en spørreundersøkelse, slik at forskerne kunne finne ut om noen av elevene hadde dysleksi eller lesevansker i familien. Det er kjent at elever som har foreldre med lesevansker, har høyere risiko for å utvikle vansker enn andre elever.

Basert på informasjonen fra kartleggingen og spørreundersøkelsen, identifiserte forskerne 140 førsteklassinger de mente hadde risiko for å utvikle dysleksi eller andre lesevansker. 96 av disse elevene fikk altså spesifikke, intensive tiltak gjennom hele første og andre klasse. De andre 44 elevene ble kontrollgruppe.

Kontroll-elevene fikk imidlertid noen fordeler som skiller dem fra en ordinær kontrollgruppe:

Skolen fikk vite resultatene fra kartleggingen, og visste derfor hvilke elever som hadde høy sannsynlighet for lese- og skrivevansker allerede i begynnelsen av første klasse. Lærerne deltok på kurs om god begynneropplæring i lesing og skriving, og undervisningen ble lagt opp i grupper etter ferdighetsnivå, under lignende rammer som for tiltaksgruppene.

Men lærerne i kontrollgruppa kunne altså legge opp undervisningen selv, mens tiltaksgruppa måtte følge På Sporet-opplegget.

45 minutter om dagen

Undervisningen for de 96 elevene i tiltaksgruppene foregikk i norsktimene, mens klassen hadde stasjonsundervisning.

Elevene fikk den tilpassede gruppeundervisningen 45 minutter om dagen, 4 dager i uka, i 25 uker.

Hver økt besto av fire deler: For å øve på bokstav-lyd-forbindelsene fikk elevene spille enten Graphogame eller På Sporet ABC ti minutter. Dette ble etterfulgt med ti minutter med veiledet lesing, ti minutter med skriving, før gruppa avsluttet med ti minutter høytlesing og samtale om det de hadde lest.

Veksling mellom helhet og del

Undervisningsopplegget vektlegger vekslingen mellom helhet og del – helheten forstås i lys av delene, og motsatt:

– Elevene i tiltaksgruppa fikk øve seg på bokstaver, ordlesing, tekstlesing og skriving. De ble lest for og fikk diskutere det de leste og skrev. I hver økt var det altså en veksling mellom arbeid med deler – bokstaver eller ord – og helheter, altså ord eller tekster, forklarer førsteamanuensis Kjersti Lundetræ ved Lesesenteret.

Les også denne saken fra Universitetet i Stavanger:

Mange elever med lesevansker får aldri spesialisthjelp

Funnene bør ha betydning for skolen

Det viste seg at disse tiltakene hadde god effekt på elevenes leseutvikling. Enkelt forklart bruker forskerne en egen skala for å regne ut effekt, hvor 0,2 er en liten effekt, 0,5 er middels og 0,7 er sterk.

Førsteklassingene i tiltaksgruppa utviklet bedre ferdigheter når det gjaldt både setningslesing, staving og ordlesing enn elevene i kontrollgruppa. Effektstørrelsen på setningslesing var på 0,57, på staving 0,61 og på ordlesing 0,75.

– Effektstørrelser på over 0,4 regnes blant utdanningsforskere for å være såpass store at de bør ha innvirkninger på praksisen i skolen, sier Solheim.

Ferdighetene til elevene i tiltaksgruppa fortsatte også å utvikle seg i løpet av andre og tredje klasse, da forskerne avsluttet studien. Selv om de ikke fortsatt lå litt svakere an enn elevene utenfor risikogruppa, hadde de en god utviklingskurve.

For mange elever sliter med lesing

Studien viser ikke om alle delene av undervisningsopplegget er like viktige for å forebygge lese- og skrivevansker. Men konklusjonen fra forskerne er uansett klar:

– Vi at nå at denne typen intensive tiltak er til stor hjelp for å fange opp og hjelpe elever som står i fare for å utvikle lese- og skrivevansker. Når lærernormen fra i høst gir en ekstra lærer i mange klasserom, bør skolene vurdere om denne læreren skal brukes som ressurs for elever som ellers står i fare for å ha en svak lese- og skriveutvikling. Uansett bør funnene fra På Sporet ha betydning for praksisen på norske skoler, sier Solheim.

Referanser:

Solheim, O. J., Frijters, J. C., Lundetræ, K., & Uppstad, P. H. (2018). Effectiveness of an early reading intervention in a semi-transparent orthography: A group randomised controlled trial. Learning and Instruction, 58, 65-79. doi: https://doi.org/10.1016/j.learninstruc.2018.05.004

Lundetræ, K., Solheim, O. J., Schwippert, K., & Uppstad, P. H. (2017). Protocol: ’On Track’, a group-randomized controlled trial of an early reading intervention. International Journal of Educational Research, 86, 87-95. doi: https://doi.org/10.1016/j.ijer.2017.08.011

Tønnessen, F. E., & Uppstad, P. H. (2014). Leseferdighet. I K. Lundetræ & F. E. Tønnessen (red.), Å lykkes med lesing: Tidlig innsats og tilpasset leseopplæring (s. 115-136). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tønnessen, F. E., & Uppstad, P. H. (2015). Can We Read Letters? Reflections on Fundamental Issues in Reading and Dyslexia Research. Rotterdam: Sense Publishing.