Røyking er en av de viktigste faktorene som bidrar til helseforskjeller mellom ulike sosioøkonomiske grupper, men det er ikke lett å jevne ut forskjellene.

- Vår oppsummering viser at ulike individrettede tiltak for røykeslutt virker best i grupper med høy sosioøkonomisk status, opplyser prosjektleder Asbjørn Steiro.

Han og kollegene har samlet resultater fra fire kunnskapsoppsummeringer og 19 internasjonale studier som evaluerer tiltak for å få folk til å røyke mindre eller slutte helt.

De inkluderte studiene sammenligner effekten av individrettede tiltak. Strukturtiltak som avgiftsnivå eller lovregulering er ikke vurdert.

Ingen tilpassete tiltak

De ulike tiltakene som er undersøkt, har rettet seg mot ulike grupper; både skoleelever, gravide, høyrisikogrupper og hele befolkningen.

Men ingen av tiltakene var spesielt utformet for lavere sosioøkonomiske grupper.

- Åtte av studiene vi fant så spesielt på lavere sosioøkonomiske grupper, men disse studiene undersøkte bare standard tiltak som nikotinerstatning og støttende telefonsamtaler.

Bare en norsk studie overfor høyrisikogrupper var mer effektiv blant lavere enn blant høyere sosioøkonomiske grupper.

Inntekt og nettverk påvirker

Flere av de undersøkte tiltakene var effektive overfor dagligrøykere. Foruten høy sosioøkonomisk status bidro motivasjon, høy debutalder for røyking og tid tilbrakt sammen med ikke-røykere til at deltakerne sluttet å røyke.

Et godt sosialt nettverk hjelper også, viser tiltak overfor høyrisikogrupper.

- Folk som prøver å stumpe røyken, bør gjøre det sammen med andre, mener Steiro. Han sier det er viktig å følge røykere over lengre tid, og legge vekt på forhold i røykernes sosiale miljø som kan gjøre det lettere å slutte med røyking.

- Å inngå avtale om individuell sluttdato som også signeres av nære personer, kan gjøre det lettere å slutte med røyking, viser enkelte av studiene vi har sett på.

Les mer:

Oppsummeringen er gjort på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, og er tilgjengelig på Kunnskapssenterets nettsider.