I årene fra 1915 ble nærmere 1,5 millioner armenere drept og fordrevet i det som senere er blitt kalt et folkemord. Midt i de dramatiske begivenhetene sto den norske misjonæren Bodil Biørn.

«Søster Bodil, De må fortælle hva De har set der nede, og selv om vore mænd hadde været skyldig til at faa en saadan behandling, saa tenk paa, at vore kvinder og barn blev myrdet, brændt og skjændet og i tusenvis kastet i floden …», skriver et armensk parlamentsmedlem til Bodil Biørn.

Og Bodil fulgte hans bønn. Fra hun dro til Armenia som misjonær i 1905, viet hun hele sitt liv til å hjelpe og kjempe for dette folket.

«Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes», skriver Biørn i sin dagbok.

Alt dette formidler hun hjem. I bilder, brev og ord. På tross av at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte, av frykt for represalier. Slik ble hun vårt vitne til grusomhetene.

– Bodil Biørn var en meget modig og handlingsrettet kvinne, sier historieforsker Inger Marie Okkenhaug, som for tiden skriver en bok om henne.

Okkenhaug har funnet mye materiale etter Biørn. Mange av hennes brev og bilder er arkivert i Riksarkivet, noe har hun fått tilgang til fra Biørns gjenlevende slektninger.

Kallet fra Gud

Bodil Biørn ble født inn i et overklassehjem i Kragerø i 1871. Alt lå til rette for et komfortabelt og behagelig liv. Men Biørn ville det annerledes. Hun ville hjelpe.

Da Biørn var 25 år fikk hun et kall og bestemte seg for å bruke sitt liv i Guds tjeneste, for å hjelpe syke og lidende mennesker. Hun dro til Oslo for å utdanne seg til sykepleier ved Diakonissehuset, og spesialiserte seg senere til jordmor.

«Selv fikk jeg kallet fra Gud på et K.M.A. møte, hvor der blev talt gripende om de armenske barns nød. Jeg meldte mig til fru kamm. Anker, og hun var lykkelig over å få en norsk søster derut …», skriver Biørn.

Bodil følte også kallet fra Gud da hun senere forlot det store misjonssykehuset sentralt i Anatolia for å arbeide blant den fattige befolkningen i karrige fjellområder i det østlige Tyrkia.

I 1907 red Bodil Biørn til hest til den vesle landsbyen Musch, der hun opprettet en poliklinikk. Sammen med sin armenske assistent Ruben tok hun imot tusenvis pasienter i året, både armenere, tyrkere og kurdere, og hjalp dem med alt fra øyesykdommer til fødsler.

Kvinnelige misjonærer

Det var ikke tilfeldig at Bodil Biørn valgte å slutte seg til nettopp KMA – Kvinnelige Misjonsarbeidere. KMA ble grunnlagt i 1902 etter mønster fra søsterorganisasjoner i Sverige og Danmark, og det var kvinner fra ledende samfunnslag i Norge som sto bak.

Organisasjonen arbeidet for omvendelse av kvinner i den ikke-kristne verden, og for bedring av kvinners materielle og åndelige kår. KMA var med og for kvinner og hadde «kvinners arbeid for kvinner», som hovedprogram.

Bodil Biørn skriver selv i mange sammenhenger om hvor mye kvinnefelleskapet både blant armenerne og KMA-medlemmene betydde for å gi henne styrke, inspirasjon og utholdenhet i sitt harde arbeid.

Men ifølge Okkenhaug er det også nærliggende å se valget om å slutte seg til KMA, som et ønske om større yrkesmessig selvstendighet enn det var mulig å oppnå i andre misjonsorganisasjoner.

– Bodil Biørn valgte en vei der hun slapp å følge noen andre mannlige autoriteter enn Vårherre, sier Okkenhaug.

Bistandspioneren Biørn

Bodil Biørn var en typisk representant for datidens internasjonale trend av utdannede, enslige kvinner som gjennom yrkesaktive liv forsøkte å virkeliggjøre idealet om kristendommens globale utbredelse, i misjonens og modernitetens navn, skriver Okkenhaug i artikkelen «Herren har givet mig et rig virkefelt» i Historisk tidsskrift (Bind 88, 2009).

Dette vises også i Biørns arbeidspraksis, hvor opprettelsen av en moderne helseklinikk og spesialisering som jordmor ble en realisering av misjonsidealet om «kvinners arbeid for kvinner og barn».

Okkenhaug er opptatt av å formidle hennes rolle, ikke bare som misjonær, men også som bistandsarbeider.

– Bodil Biørn var del av den første generasjonen som beveget seg fra misjon til bistand og var med på oppbyggingen av Armenia, Syria og Libanon etter Første verdenskrig. I en region der antall omvendelser var omtrent fraværende, måtte misjonsvirksomheten legitimeres ved lindring av fysisk nød, sier Okkenhaug.

Armenernes «mor»

Krigshandlingene i 1915 førte til at det etter hvert ble umulig for Bodil å fortsette arbeidet i Armenia. Utslitt av det hun hadde opplevd dro hun hjem til Norge i 1917, med den vesle gutten Fridtjof på to år, som hun hadde adoptert.

Hjemme fortsetter hun sitt arbeid for armenerne. I de neste fire årene reiser hun rundt med sine egne lysbilder og forteller om forholdene i landet.

Men trangen til å hjelpe konkret har hun fortsatt, og i 1922 forlater Biørn sønnen hos venner i Norge, og drar for å hjelpe armenere i landflyktighet i Konstantinopel.

Siden drar hun til den nyopprettede armenske republikken og etablerer et barnehjem i byen Leninakan, før hun i 1926 drar til Aleppo i Syria, for å arbeide i de store armenske flyktningeleirene der.

Hele tiden er det barnas nød som driver henne: «Det er et bibelord som har blitt meg så kjær: Herren sier at den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Han kommer til meg gjennom sine minste», skriver Biørn.

I 1935 kom Bodil hjem til Norge for godt. Hun døde i 1960. I dag er det reist minnesmerker over henne både i Kragerø og Armenias hovedstad Jerevan. Bodil Biørn lever videre i norske og armenske hjerter.