Da sørafrikanske studenter gikk til protest mot økende skolepenger og manglende låne- og stipendordninger, var Lindokuhle Khumalo masterstudent ved University of the Western Cape i Sør-Afrika. I dag er han stipendiat ved Sosialantropologisk institutt (SAI) på Universitetet i Oslo (UiO).

Han fikk oppleve «FeesMustFall» på nært hold høsten 2015 og våren 2016, en bevegelse som fulgte i kjølvannet av «RhodesMustFall» – det studentdrevne kravet om fjerninga av statuen av den britiske imperialisten Cecil Rhodes ved University of Cape Town.

– Begge protestbevegelsene var store i Sør-Afrika. Demonstrasjonene strakk seg ut over lang tid, flere universiteter ble stengt, mange jeg kjenner ble arresterte, sier han.

Studentene demonstrerte tilsynelatende mot en statue av bronse og høye universitetsutgifter, men i sin essens, hevder Khumalo, var MustFall-bevegelsene en kampanje mot hvit overmakt og den vedvarende økonomiske ulikheten i Sør-Afrika.

– Arven etter kolonialismen i landet reproduseres gjennom hvem som har tilgang til det høyere utdanningssystemet, sier han.

På tross av gratis utdanning

Lindokuhle Khumalo kom i fjor til UiO for å skrive doktoravhandling om landreformene etter oppløsninga av apartheidregimet i 1994.

Han ble overrasket over hvor omdiskutert temaet avkolonisering var i norsk akademia generelt og det sosialantropologiske fagmiljøet spesielt.

– Det har nok å gjøre med disiplinen i seg sjøl: antropologi og dens historiske befatning med kolonimaktene. Mange andre fagfelt har ikke vært i direkte kontakt med det koloniale prosjektet, slik antropologien har, sier han.

– Men kanskje eksisterer koloniale problemstillinger i det norske systemet også, på tross av likestilling, gratis utdanning og mangfoldspolitikk? spør han.

Stor debatt

Etter at Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) i 2018 vedtok en resolusjon om avkolonisering av norsk akademia, raste debatten i norske aviser.

Tore Wig, professor ved Institutt for statsvitenskap på UiO, kalte kampanjen «en fagkamp for en radikal vitenkapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet» i en kronikk i Klassekampen 3. august 2018.

Cecilia G. Salinas, postdoktor ved SAI, tok til motmæle i samme avis få dager etter: «Avkolonisering av akademia blir karikert og avfeiet basert på misforståelser.»

– Jeg synes diskusjonen den gang ble veldig overfladisk og inneholdt mange forutinntatte ideer om hva avkolonisering er, og ikke er, sier Salinas i dag.

Hun minner om sitt eget hovedpoeng fra 2018: Avkolonisering handler om å stille spørsmål om hva som teller som kunnskap, og hvem som kan eller ikke kan produsere den.

Antropologen har i etterkant av debatten bidratt til SAIHs håndbok «En introduksjon til avkolonisering av akademia».

– Ideen om avkolonisering utfordrer maktstrukturene som ble etablert i kolonitida og som fortsatt er virksomme, blant annet i norsk akademia. Først og fremst ved at kunnskapen vi har i Vesten legitimerer seg sjøl som den viktigste og mest objektive sannheten, sier Salinas.

Hun påpeker at deler av forskningspraksisen behandler det globale sør som en ressurs. Hun mener gevinsten overføres til det globale nord i form av karrierer, forskningsmidler, prestisje og definisjonsmakt.

– Til og med innafor Norges grenser er det en lang og problematisk tradisjon i forskninga på samefolket. Så vidt jeg veit er det veldig få ansatte samiske forskere, sier hun.

Fortsatt like aktuelt

Salinas mener debatten i Norge også dreier seg om hvem som er representert i universitetssystemet, med tanke på etnisitet, klasse, religion, kjønn og legning.

– Det handler om ulike tankesett. Erfaringer og historier som avviker fra den dominerende fortellinga, og som også påvirker kunnskapsproduksjonen, sier hun.

De fleste er enige om at vi trenger mer mangfold, påpeker antropologen. Men Salinas mener vi må diskutere hva mangfold egentlig er.

– Det er et komplekst spørsmål som også er kontekstuelt. I én kontekst betyr mangfold etnisitet, i en annen noe helt annet. Sjøl om du putter en mørk kropp inn i ei akademisk stilling, betyr ikke det at antropologifaget forandres og åpnes opp for ukjente tanker og erfaringer.

Nytt begrep

I 2017 etablerte Cecilia G. Salinas, sammen med antropolog og tidligere kollega Monica Amador, seminarrekka «Decolonial Thinking» ved SAI. Motivasjonen var å lære om kunnskap produsert av latinamerikanske tenkere, som var lite kjente i Norge.

Siden den gang har Salinas fulgt debatten om avkolonisering i Norge. Hun ser at det er fortsatt mye motstand i akademia.

– Kanskje vi må forkaste ordet avkolonisering i norsk kontekst for å oppnå bedre dialog og diskutere hva som regnes som autoritativ kunnskap, hvem sin kunnskap som blir anerkjent og hvordan vi underviser?

Avkolonisering på instituttnivå

Nefissa Naguib er professor ved SAI og har vært involvert i revisjonen av pensum for studentene der. Målet har vært å bedre representasjonen av ikke-vestlige bidragsytere.

– Klassikerne er viktige for faget og skal åpenbart fortsette å være på pensum. Men de må gå i dialog med annen litteratur, dersom antropologien skal holde seg i utvikling, sier hun.

Instituttet jobber konkret med å bedre kjønnsbalansen blant forfattere, ifølge Naguib og å synliggjøre god lokal forskning som utføres i regionene forskerne ved SAI jobber med.

– Her har vi kommet et stykke på vei, men vi innser at dette er et kontinuerlig faglig evalueringsarbeid.

Reelt mangfold i klasserommet

SAI har, ifølge Nefissa Naguib, utvikla en strategi som skal bidra til en breiere rekruttering, slik at instituttet blir faglig styrka gjennom et større mangfold av personer, erfaringer og teoretisk fokus.

Sosialantropologen mener slike tiltak er mer nødvendig enn noensinne, for å gjenspeile den økte graden av variasjon i klasserommet.

– Studentene ser ikke alle like ut. Det er viktig å kjenne seg igjen for å forstå og lære, så vel i pensum som i foreleserne. Det er avgjørende at våre studenter innser at det akademiske systemet også kan reflektere deres eget liv, at også de er en del av hva sosialantropologi er, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER