- Uførekrise må løses innen få år

- Et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet eller økte skatter vil tvinge seg frem, advarer NHH-professor Øystein Thøgersen.

Publisert

Mer enn 330 000 mennesker i Norge er uføretrygdet. Utgiftene til uføretrygd, sykepenger og attføring ligger rundt 75 milliarder kroner i året.

Både sykefraværet og andelen uføre er høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-land.

I dag er nærmere en halv million mennesker på uføretrygd, attføring, rehabilitering eller avtalefestet pensjon.

Går ikke i hop

Veksten i antall personer på helserelaterte ytelser har fått en nærmest epidemisk utvikling, og det koster dyrt. Utgiftene til uføretrygd, sykepenger og attføring ligger nå rundt 75 milliarder kroner i året.

I dag er hver femte person i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet.

Arbeids- og velferdsetaten har beregnet at den demografiske utviklingen, med konstante uførerater, vil kunne bidra til en gjennomsnittlig økning i antallet uførepensjonister på i underkant av 8 000 hvert år fram til 2010 (St.meld. nr. 9 2006-2007 Arbeid, velferd og inkludering).

- Dette går ikke i hop. Noe må gi etter. Et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet eller økte skatter vil tvinge seg frem. Ingen av disse alternativene er populære, sier professor Øystein Thøgersen.

Dagens politikere er klar over hvor gunstige norske konjunkturer og statsfinanser er akkurat nå. Paradoksalt nok kan dette gjøre det vanskelig å få gjennomslag for nødvendige reformer i trygde- og pensjonssystemet.

Rik stat - null politisk handlekraft

- De makroøkonomiske utfordringene knyttet til stadig færre yrkesaktive i forhold til antall trygdede og pensjonister er velkjente, men stor statsfinansiell rikdom ser ut til å hindre politisk handlekraft, sier Thøgersen nøkternt.

Professoren mener at en utsettelse av reformene vil ha en snøballeffekt i form av at fremtidige reformer vil måtte bli desto beskere.

- Ingen ønsker mindre velferd, tvert imot. I dag stilles det stadig høyere krav til tilbudene innen helse, omsorg, skole og så videre.

- Dette gjør det enda viktigere å stimulere arbeidstilbudet. Det er krevende, men forhåpentligvis mulig å gjøre noe med afp-ordningen (avtalefestet pensjon red. anm.).

- Enda mer politiske krevende er det å initiere reformer i ordningen for uførepensjon, mener Thøgersen.

Thøgersen har tidligere gått hardt ut mot dagens afp-ordning. Han har måttet tåle kraftig kritikk etter å ha hevdet at ordningen i stor grad gir en subsidiert tidligpensjonering av friske folk.

Norge: 10 prosent uføre

Karl Ove Aarbu er doktorgradsstipendiat ved NHH. Han peker på ett tydelig faktum.

- I 1976 var seks prosent av befolkningen i arbeidsfør alder uføre. I dag er 10 prosent av den arbeidsføre befolkning på uføretrygd.

Aarbu mener det er naturlig å anta at omstillinger i arbeidslivet kan føre til usikkerhet og fremmedgjøring blant dem som berøres.

Dette kan bidra til utstøting fra arbeidslivet, og uføreordningen er således en naturlig vei ut.

Det offentlige og det private næringslivet må skape omstillingsprosesser som tar vare på den enkelte arbeidstaker, mener Aarbu.

"Øystein Thøgersen (t.v.) og Karl Aarbu."
"Øystein Thøgersen (t.v.) og Karl Aarbu."

I flere internasjonale undersøkelser om befolkningens oppfatning av velstand og velferd forteller nordmenn at de er godt fornøyde, og i ulike kåringer fremstår Norge som et av de beste landene å bo i.

Vi lever lenger, og når vi jobber, så jobber vi kortere dager enn i de fleste andre OECD- land.

Sosiale normen

- Alt dette fremstår som et paradoks når man ser utviklingen i uføretrygding og sykefravær. Kanskje kan et tøffere arbeidsliv med omstillinger være utslagsgivende for en del, men jeg tror også at tålegrensen for å se seg selv som kandidat for å gå over på uføretrygd har sunket, sier Thøgersen.

- Den sosiale normen for yrkesaktivitet har nok endret seg og står i fare for å forvitre, sier Aarbu.

- Men vi snakker nok her om store forskjeller mellom ulike segmenter av befolkningen, sier Thøgersen.

Unge, lavt utdannede øker

Sammenhengen mellom uførhet og utdannelse er tydelig. For personer som kun har obligatorisk grunnskole, er sannsynligheten for å bli uførepensjonist mye høyere enn for dem som har høyskole- eller universitetsutdanning.

Andelen uføretrygdede er høyest blant frisører, servitører, hjelpepleiere og personer med utdanning innenfor hotell- og reiselivsfag.

En oversikt fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser dessuten at innvandrere fra Nord-Afrika og Midtøsten har en relativt høy uføresannsynlighet.

Trygdehistorien starter med sykepenger, arbeidsledighet eller sosialhjelp. Uføretrygdingen av unge mennesker har vært sterkt økende, og mange i denne gruppen vil aldri komme i fast arbeid.

- Studier viser at dette bare i begrenset grad skyldes objektive helsefaktorer. Spesielt i lavinntektsgruppene er nok de økonomiske insentivene slik at den økonomiske gevinsten ved å komme seg tilbake i jobb er for liten. Dessuten er flere typer jobber som tiltrakk seg dette segmentet, falt bort, sier Thøgersen.

Han viser til nedgangen i antall industriarbeidsplasser som et eksempel.

Aarbu peker på at norsk lovgivning ikke gir tydelige grenser for hva som er medisinsk uførhet. Dermed blir det i for stor grad overlatt til den enkelte lege å avgjøre hvorvidt pasienten er kvalifisert for uføretrygd.

Diffuse lidelser

- Hvis du ser på uførestatistikken, så viser den at seks av 10 personer på uføretrygd har diffuse lidelser, slik som muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser, sier forskeren.

Han viser til forskning foretatt ved Folkehelseinstituttet i 2006. Her kommer det frem at mange av dem som blir innvilget uføretrygd, blir det fordi de selv opplever å ha dårlig helse, til tross for at loven krever at man må ha en anerkjent sykdom eller skade for å få uføretrygd.

Den nedsatte funksjonsevnen skyldes altså i liten grad sykdom, skade eller lyte som er påvist medisinsk.

- Dette er et problem. Mange har subjektive helseplager, selvopplevde plager, uten at denne gjenspeiles i konkrete medisinske diagnoser, sier Aarbu.

- Og jeg tror også at legenes rolle er viktig. Der er det en stor jobb å gjøre, sier Thøgersen.

Avslutningsvis presiserer både Thøgersen og Aarbu at de slutter seg til den allmenne oppfatningen om behovet for et godt og velfungerende trygdesystem.

Vi kan dessverre ha kommet i skade for å overekspandere ordningene slik at resultatet har blitt overutnyttelse av velferdsstaten, sier de.