Fattige mennesker kjenner på den samme skamfølelsen over hele verden, finner forskerne i denne studien. (Illustrasjonsfoto: Burlingham / Shutterstock / NTB scanpix)
Fattige mennesker kjenner på den samme skamfølelsen over hele verden, finner forskerne i denne studien. (Illustrasjonsfoto: Burlingham / Shutterstock / NTB scanpix)

Fattige sliter med skamfølelse

Overalt i verden finnes en sammenheng mellom fattigdom og skam. Det gjelder enten den fattige lever for under en dollar dagen i Afrika, eller om personen lever med det vi kaller relativ fattigdom i Norge, ifølge ny forskning.

Publisert

Om forskningsprosjektet

I prosjektet «Poverty and Shame: Perspectives and Practices Concerning Anti-Poverty Measures» har forskerne ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) studert fattigdom, skam og sosial ekskludering i åtte ulike land.

I første fase av prosjektet har forskerne studert sammenhengen mellom fattigdom og skam, samt fattigdomstiltak. I annen fase av prosjektet har forskerne kommet med forslag til hvordan vi kan få en fattigdomspolitikk som både er mer human og mer effektiv.

Forskningen er blitt finansiert gjennom VAM-programmet i Norges forskningsråd.

Du finner mer her på prosjektets hjemmeside.

Fattigdom handler ikke bare om mangel på penger eller andre ressurser.

For de fleste fattige handler det også om følelsen av skam – med de konsekvenser det får.

Dette har forskere nå fått bekreftet gjennom studier i så ulike land som India, Uganda og Norge.

Skamfølelse også i Norge

Amartya Sens hypotese er at det overalt i verden finnes en sammenheng mellom fattigdom og skam. Det gjelder enten den fattige lever for under en dollar dagen i India eller Afrika, eller om personen lever med det vi kaller relativ fattigdom i Norge.

Ivar Lødemel er professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: HiOA)
Ivar Lødemel er professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: HiOA)

– Våre funn viser at dette stemmer. Skamfølelse er noe fattige mennesker kjenner på i hele verden, også om de bor i en vestlig velferdsstat som Norge, sier Ivar Lødemel, forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Forskningen følger opp et arbeid som ble begynt ved Universitetet i Oxford i 2010. 

–  Både den britiske og vår forskning har allerede fått stor internasjonal politisk betydning. Den er blant annet med og danner grunnlaget for FNs nye tusenårsmål,

Forskergruppen ved HiOA er den første som har undersøkt Sens hypotese grundig. For å granske hypotesen måtte forskerne gjøre studier i maksimalt ulike land og kulturer. De har forsket på fattige mennesker i både India, Uganda, Kina, USA og Norge.

– Vi intervjuet folk som selv opplever fattigdom. Vi har også sett på hvordan fattigdom uttrykkes i litteratur, på film, i muntlige fortellinger og mye annet.

– I tillegg har vi samlet grupper av mennesker som ikke er fattige i det som kalles fokusgrupper. Disse har vi hatt samtaler med både i India og Norge.

I en egen del av denne studien undersøkte forskerne i tillegg hvordan medier beskriver fattige mennesker. Blir de behandlet med verdighet av mediene eller bidrar mediene til å påføre de fattige mer skam?

Plastsko eller tøysko

– Måten du opplever at andre folk ser på deg som fattig er forbausende lik i India og Norge, forteller Lødemel. Følelsen den fattige opplever, er mye av den samme, enten hun disponerer et par kroner om dagen i India eller om hun som norsk er rammet av det som kalles relativ fattigdom – å disponere under 60 prosent av medianinntekten.

– Føler du skam, så ønsker du å være usynlig for andre. Slik forsvinner også evnen din til å gjøre noe med den fattigdommen du er rammet av, sier Lødemel.

I Uganda kan fattigdom handle om å måtte bo i et hus med stråtak, mens andre har hatt råd til hus med bølgeblikktak. Eller at du må gå med sko av plast, mens andre kan gå med sko av tøy eller lær. Dette fortalte fattige folk til forskerne. I India ser forskerne hvordan kastesystemet fortsatt spiller en viktig rolle for diskrimineringen av fattige.

– Den systematiske diskrimineringen av fattige er tydeligere i fattige land enn i Norge. Hos oss finnes det profesjonelt utdannede folk som har fokus på etikk når de møter fattige. I et vestlig land som USA ser vi på den annen side at det i økende grad er folk uten sosialfaglig bakgrunn som blir satt til å møte fattige mennesker på vegne av det offentlige. Da blir allmenne kulturelle forestillinger mer vanlige i behandlingen av fattigfolk.

Kina som eksempel

Lødemel trekker fram Kina som kroneksempelet på hvordan et land ved hjelp av økonomisk vekst har vært i stand til å redusere fattigdom. For ti år siden så Kina seg i stand til å innføre en nasjonal sosialhjelpsordning.

– Kinesisk sosialhjelp er i våre øyne blitt iverksatt på måter som kan virke direkte diskriminerende. For eksempel har den som behøvde sosialhjelp måttet søke om dette hos det lokale partikontoret, også kalt gatekomiteen. En skriftlig søknad om hjelp, med bilde, skulle deretter henges opp på gateveggen utenfor komiteens kontor i et visst antall dager. De som ønsket kunne kommentere søknaden.

Lødemel mener dette er et godt eksempel på aktiv bruk av skam overfor de fattige. Skam blir i Kina altså brukt i forsøk på å oppdra fattige folk.

– I Vesten ser vi også en endring i velferdslogikken overfor de fattige. Brutaliseringen har kommet lengst i USA.

– I Norge er aktivitetsplikten i ferd med å bli en del av NAV sin sosialhjelp. Fattige mennesker pålegges stadig flere plikter, man tar kontroll over folks hverdag og liv. Håpet er selvfølgelig at dette vil føre til at fattigdom forsvinner. Resultatet er at noen klarer seg bedre, mens andre blir ytterligere marginalisert. Men uansett er fattige folks verdighet det første som ryker, sier Lødemel.

Kan ikke gi gaver

Erika Gubriu er opprinnelig fra USA og nå forsker ved HiOA. Hun har også vært sentral i dette forskningsprosjektet.

Erika Gubrium er førsteamanuensis ved HiOA. (Foto: HiOA)
Erika Gubrium er førsteamanuensis ved HiOA. (Foto: HiOA)

– Når vi intervjuer folk som er fattige, spør vi ikke direkte om de føler seg skamfulle. Vi nærmer oss heller temaet gjennom å spørre om livene deres. Et tema fattige mennesker nesten alle steder da nevner, er at de vanskelig kan delta på begivenheter der det utveksles gaver. De kjemper også for å bli i stand å kjøpe gaver som barna kan gi til andre barn for eksempel i fødselsdagsselskaper, forteller Gubrium.

I alle land er også frykten for at barna skal se annerledes ut enn andre barn når de går på skolen, en stadig kilde til bekymring og skam hos fattige.

– Et klart funn i forskningen vår er også den skammen fattige opplever når de må motta hjelp fra det offentlige eller fra organisasjoner som hjelper dem.

Gubrium er spesielt opptatt av hvordan forskerne er blitt i stand til å vise at fattige folk snakker om det å være fattig på samme måte, selv om de bor i helt ulike land.

Hvordan hjelpe fattige?

Gjennom å sammenligne fattigdomstiltak flere steder har forskerne også forsøkt å finne svar på hvordan fattige mennesker kan hjelpes, uten at de i så sterk grad må oppleve skam.

I Norge er velferdsstaten svært generøs. Folk kommer til Nav og ber om sosialhjelp av ulike årsaker. Noen har helseproblemer, noen er innvandrere fra helt andre kulturer og mangler utdannelse som kan gi dem jobb. Noen har kanskje flyktet fra en traumatisk situasjon i hjemlandet. Andre igjen har hatt en vanskelig oppvekst eller de er bare ungdommer som møter et tøft arbeidsmarked.

– I Norge handler sosial inkludering i stor grad om å få folk i jobb. Dette er viktig for politikerne og dermed for Nav, sier Gubrium.

– Vi har funnet ut at de sosialfaglig ansatte ved Nav-kontorer snakker lite om folks rettigheter. Men sammenligner vi med USA, så møter mottakerne av sosialhjelp der enda langt flere regler og ulike sanksjonstiltak om de ikke følger reglene. Mistenkeliggjøringen av brukerne er svært utbredt.

I Uganda så forskerne, akkurat som i Kina, at ydmykelse benyttes aktivt av hjelperne overfor fattige som ber om hjelp.

Helt generelt konkluderer forskerne at fattige mennesker kan få det bedre gjennom at hjelperne anstrenger seg for å heve statusen deres. Fattige har en identitet i samfunnet som hjelperne må være bevisst om, mener Lødemel og Gubrium.

Referanser:

Erika Gubrium og Ivar Lødemel: (Relative) poverty in a rich welfare state: Experiences from Norway», i boka «Poverty and Shame Global Experiences. Oxford University Press (2015)

Erika Gubrium og Ivar Lødemel: Not good enough: social assistance and shaming in Norway», i «The shame of it : global perspectives on anti-poverty policies. Policy Press (2014)