Det er vanskelig for forskere å forutsi hvor og når romsøppelet lander på jorda. (Foto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Nesten umulig å forutsi hvor romsøppelet kan falle ned
Det begynner å bli så mye romsøppel at vi snart må sende opp spesielle søppelryddingsferder. Forskere sliter med å beregne hvor og når romsøppelet vil falle ned på jorda.
Den kinesiske romstasjonen Tiangong-1 brant opp i atmosfæren over det sørlige Stillehavet 2. april 2018.
Da hadde romstasjonen vært ute av kontroll for kinesiske myndigheter siden 2016, men fulgt tett av romorganisasjoner som ESA og NASA.
Denne gangen skjedde oppbrenningen sånn omtrent på det tidspunktet de ulike romorganisasjonene, inkludert europeiske ESA, hadde beregnet at det ville skje.
– Men med den kunnskapen og teknologien vi har i dag klarer vi ikke å gjøre nøyaktige beregninger for når romsøppel vil falle ned, sier Holger Krag, leder for ESAs Space Debris Office.
Dermed vil det alltid være stor usikkerhet rundt romsøppel, selv like før det kommer til å falle ned.
Den høye farten som romsøppel har, betyr at det kan forflytte seg flere tusen kilometer i løpet av tidsvinduet som er beregnet for dem. Derfor er det også svært vanskelig å si hvor romsøppel kan komme til å treffe jorda.
Hvert år brenner mer enn 100 tonn romsøppel opp i atmosfæren. Dette er restene av utrangerte satellitter, rakettmotorer etter oppskytinger, instrumenter og annen teknologi som har gått i bane.
Romsøppelet varierer i størrelse på flere meter til bare noen få centimeter i lengde. Rundt 50 stykker større romsøppel faller ned hvert år eller cirka en gang i uken. Som regel går dette helt upåaktet hen.
De få bitene som ikke brenner opp i atmosfærer, faller ned over havet eller over ubebodde områder på land. Siden de første oppskytingene begynte i 1957, har ingen mennesker, dyr eller bygninger blitt truffet av romsøppel.
Avhengig av det amerikanske forsvaret
I dag spores romsøppelet hovedsakelig av det amerikanske forsvaret i tillegg til enkelte andre radarsystemer, som forskningsradaren i Fraunhofer nær Bonn i Tyskland.
Det amerikanske forsvaret følger tusenvis av biter romsøppel av ulik størrelse og deler disse dataene med NASA, ESA og andre romorganisasjoner.
Romorganisasjonene gjør så sine egne beregninger om når og hvor romsøppelet vil gå ned i atmosfæren.
– Fordi de europeiske landene i dag mangler eget radarnettverk og andre detektorer som må til for å kunne spore romsøppel selv, er vi helt avhengige av at det amerikanske forsvaret deler disse dataene, sier Krag.
Siden 2009 har ESA jobbet med å utvikle programvare, teknologi og systemer for å teste et eget europeisk nettverk som skal oppdage og spore romsøppel. Prosjektet om romsikkerhet kalles Space Situational Awareness, som også skal holde øye med nære asteroider og romværet rundt jorda.
Annonse
Gjennom sitt medlemskap i ESA er Norge også med i dette prosjektet. Flere norske forskere jobber med romvær og nordlys.
Forskningsradaren ved Fraunhofer utenfor Bonn i Tyskland. (Foto: Fraunhofer FHR)
Trenger søppelryddingsferder
Det begynner å bli så mye romsøppel at det snart må sendes opp spesielle søppelryddingsferder for å forhindre at det blir vanskeligere å gjøre nye oppskytinger i fremtiden.
Alt romsøppel, uansett størrelse, har nemlig potensial til å treffe satellitter som fortsatt er i bruk eller annet romsøppel i bane.
Slik kan til og med en ørliten bit romsøppel skape store mengder romsøppel i den skyen som allerede omgir jorda.
I programmet Clean Space Initiative holder ESA derfor på å utvikle metoder, romfartøy og romferder som skal rydde romsøppel i bane.
